Kjenner jeg blir provosert over dere som tror at fordi man er ufør, så skal man ligge i senga hele dagen! Må bare forsvare HI i den andre tråden!

[Anonym bruker]

Jeg tenker da mest på HI i den andre tråden som er uføre. Dere skjønner vel at ho ikke maler, snekrer og gjør husarbeide hver dag eller?? Skjønner dere ikke at selv om ho er ufør, så er det ting i hus/hjem som må gjøres. Skal ungene bare ligge i senga hele dagen da eller, og skal ho gå i de samme klærne hver dag (fordi ho ikke kan vaske de)? Tviler på at noen bare ligger i senga hele dagen. Er man så syk, så bør man vel nesten bli innlagt på sykehuset.

Det er en STOR forskjell på å gå hjemme og jobbe. Når man jobber, så må man tilpasse seg arbeidslivet.

Man kan ikke gå å ta seg en pause når man har behov for det.

Man kan ikke bli hjemme stadig vekk, fordi man trenger å hvile ut.

Man kan heller ikke komme å gå som kan vil.

Man kan ikke selv bestemme hvor stor arbeidsmengde man kan gjøre.

 

Kan noen foretelle meg en "normal arbeidsplass", hvor de tilrettelegger så mye? Hvor man bare kan komme å gå som en vil og gjøre så mye en orker den dagen? En arbeidsplass som en sier at en ikke takler stress. Hvem vil ansette en slik person? Vet ikke jeg ville gjort det ihvertfall!

Hjemme så kan HI i styre ting i sitt tempo!

 

Dere må da skjønne forskjellen på det!

 

[Mamma`n til Will& Ailo]

Signerer denne HI.

 

Jeg er på vei til å bli uføretrygdet, men har et ganske normalt liv (sett utenfra ) Jeg gjør husarbeid, handler, tar vare på ungene, går på byen , planter i hagen osv . Alt en normal person gjør bortsett fra og jobbe .

 

Det er ingen som kan se at jeg har CP og at jeg er døv på det ene øret .Og folk sier hele tiden at det kan jo ikke være så ille fordi det syns jo ikke!

 

Det de ikke ser er at jeg ikke kan bære sønnen min, må vaske ett og ett rom i huset (har jeg en bra dag klarer jeg kanskje 3 rom men det tar hele dagen)ikke kan vispe egg, knuser glass, søler når jeg spiser ,bruker lang tid på ting osv...

 

Jeg skulle gjerne ha jobbet, men det er dessverre ingen som vil ansette meg pga det vil kreve for mye tilrettelegging ..

[Anonym bruker]

Jeg skjønner forskjellen. Jeg sliter psykisk, og dessverre vises ikke det utenpå. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde en stor gips på foten eller krykker, så hadde folk skjønt at jeg ikke fungerer optimalt. Jeg kan gjøre mye, men ikke alt alltid. Det er vanskelig å forholde meg til den jobben jeg skal gjøre på arbeidsplassen, men jeg har heldigvis en sjef som er forståelsesfull - heldigvis jobber jeg i det offentlige....

[Anonym bruker]

Om man kan klare alt det HI i den andre tråden klarer så kan man jammen jobbe også. Jeg som jobber 100% har ikke sjans til alt ho gjør. Skal man kutte ned på jobb for at man skal gå hjemme å bruke energi på å male og snekre?? Nei vet du hva!!!

[Anonym bruker]

23:24: Hvor nevner HI at ho gjør dette hver dag??? Å male og snekre kan være noe ho gjør 1-2 ganger i året. Det klarer også en "normal" person ved siden av jobb. Men er man plaget med sykdom, så klarer man ikke det ved siden av jobb. Enkelte ting må gjøres, selv om man er sykemeldt!

[Anonym bruker]

takk for støtte og forståelse. veldig bra forklart. kunne ikke sagt det bedre selv. :=)

 

det skulle blitt mer opplysning om slikt tema som dette.

 

 

hi i den andre tråden

[Cat.68]

Got du skrev denne tråden Hi, for jeg leste nettopp den andre tråden og ble rimelig oppgitt over hva noen tydligvis trur det innebærer å være ufør, eller hvoran en hverdag kan se ut med forskjellige diagnoser. Hbvilke forventninger har dere friske egentlig til de som ikke klarer BÅDE arbeid og hjem situasjon?? Og sier som HI i dette innlegget, Trur dere virkelig det er SÅ ENKELT å få tilrettelagt arbeidplass. Faen å jeg blir provosert. Jeg TVINGES kansje ut av arbeidet mitt fordi arbeidsgiver ikke KAN tilrettelegge godt nok for meg. Det betyr IKKE at jeg skal slutte leve på hjemmebane, og faktisk gjøre ting når jeg har gode dager. For INGEN av dere vet hva det koster meg i ettertid. Grrrrrrrrrrrrr

[Cat.68]

23:24, du må huske på d3et at for en syk person vil det i de fleste fall være snakk om enten eller, og man kommer til et punkt hvor man må ta et valg. Mulig Hi i det andre innlegget vill klare å jobbe, men på bekostning av HVA??? Jo hjem og familje. Da hadde hun jobbet og ikke klart å gjøre noe annet en sove og hvile når hun var hjemme da. Eller velge å melde pss til atbeidslivet og heller bruke dagene på å holde seg så frisk som mulig, og kanskje ha så pass mye overskudd at man kan klare å gjøre ting hjemme og sammen med familje og barn.

 

[Anonym bruker]

Forsvar i vei.

 

Men det er mennesker i dette land som er sykere enn henne som jobber 100%. Og, som ikke kan ta barna med på tivoli fordi de har brukt opp seg selv på jobb for å tjene til livets opphold.

 

Denne dama virker som hun kunne hatt en jobb, kanskje ikke 100%, men ALLE kan gjøre noe!!!

[Cat.68]

Ja og dette noe er for mange å være hjemme og holde seg så frisk som hun kan. For mange er det et heltidsjobb å prøve å ha en noelunde smertefri hverdag, hvor man ikke samtidlig må ofre alt som heter aktiviteter og sosiale settinger. ??

 

[Anonym bruker]

godt å høre.

 

ja er helt overgitt jeg over hvor liten informasjon dte er om dette.

 

gid om jeg kunne ha jobbet som politiker

 

hi i den andre tråden

[Mamma`n til Will& Ailo]

Eller forkorte livskvaliteten eller selve livet .

 

Hadde jeg jobbet 100% nå så sitter jeg i rullestol om 5-10 år, nå kanskje om jeg er heldig så tar det 15-20 år . Jo mer jeg sliter ut kroppen min ,jo raskere blir jeg pleietrengende ..

[Anonym bruker]

Jeg "fikk" en bil hos NAV. Ikke har jeg inntekt så jeg kan kjøpe meg bil, men behov for bil har jeg da jeg ikke kan gå. Sist i forgie uke fikk jeg kommentaren om hvor heldig jeg var som bare fikk en bil. Måtte jo spørre dusten om han virkelig mente det?

 

Samme dusten har kommentert det så mange ganger. Ikke barebilen min er han misunnelig på, men også det at jeg ikke trenger å betale penger for parkering med mitt parkeringsbevis for funksjonshemmede, en sånn luksus er visst ingen forunnt.

 

Hva er det med sånne folk? At det går an å være så blottet for innsikt og medfølelse er i bunn og grunn helt utrolig.

[Anonym bruker]

"Ikke gå så langt" skulle det stå.

[Anonym bruker]

Min mor er 100% uføre, hun virker frisk og rask. Mye ute på vift, på småturer osv.

 

Det som ikke mange tenker på er at grunnen til hun er mye ute er som følger: Jeg er syk, jeg trenger mye hjelp til ungen kommer (faren er en idoit og vil få purken etter seg hvis han ikke skjerper seg). Hun er ikke i nærheten av den aktiviteten som det innebærer i en vanlig hverdag, men velger sosial aktivitet.

 

Alle ser hva hun gjør ute, men ikke hvordan hun har det hjemme. Dermed så anser FLERE at hun er i stand til fulltidsjobbing. Ingen ser hvordan hun egentlig har det når hun kommer inn hjemme og plagene hun har skjult slår henne ut.

 

Dere som sier slike som gjør noe i hverdagen som er ufør ikke trenger og være det, bør holde kjæft, dere ser ikke hvordan de har det hjemmel.

 

Er 100% enig med deg HI

[Anonym bruker]

veldig bra Hi at du laget denne tråden

 

hi i den andre tråden

[Anonym bruker]

det er alltid noen som skal klage når det gjelder ufør.

 

ligger man i senga og ikke gjør noen ting, blir man sett som latskap

 

gjør man noe, er man ikke syk nok...

 

rar verden....

[Anonym bruker]

altså, hun har ikke mye ME hvis hun klarer så mye.

 

[Magia]

Så en person med ME kan ikke utnytte de gode dagene, og gjøre noe fornuftig? Man trenger også å føle seg nyttig, når man ikke kan jobbe. Man trenger å være sosial, og møte mennesker, man trenger å føle at man tar vare på de barna man har satt til verden.

 

Jeg har ei god venninne som har ME, hun er bare 21 år, og er ufør. Hun har aldri fått prøve å jobbe en gang, så mye begrenses hun av sykdommen sin. Likevel er hun ute på byen i helger, hvis hun har en god periode. Hun møter meg på kafé, og vi går turer osv. Hun møter også disse holdningene jeg ser her inne, og det sliter på henne. Folk tror hun er frisk, fordi når hun har en god periode går hun ut og er sosial. Da er hun blid og positiv, fordi det er GODT og helt nødvendig å være sosial.

 

Hun er ofte på møter på NAV, og det første de alltid spør om er: "Har du venner? Kommer du deg ut?", fordi de ser viktigheten av dette.

 

En person som er syk på en usynlig måte blir møtt med så utrolig mye negative holdninger, som i tillegg blir en belastning. Som om sykdommen i seg selv ikke er nok!

 

Tenk på det på denne måten, dere som mener uføre med usynlige sykdommer er snyltere: Hva ville det gjort for den psykiske helsen til disse menneskene om de følte de måtte holde seg inne også på gode dager? Ville ikke enda flere av "DINE" skattepenger gått til psykiatrisk behandling for disse menneskene?

 

Og en ting til: Gi ETT eksempel på en jobb hvor du kan møte når du kan, bli så lenge du klarer, ta så mange pauser underveis som du trenger, og jobbe mye i gode perioder, lite i dårlige. Alt dette uten at det går utover dine kolleger og arbeidsgiver. Det FINNES ikke!

 

Flott at en syk person klarer å aktivisere seg hjemme når formen tilsier at det går bra! Stå på!

[Anonym bruker]

Bra skrevet, HI!

 

Til dere som er så naive og tror at man er "frisk nok til å jobbe fordi man klarer ditt og datt": Skjerp dere! Dere har virkelig ikke peiling!

 

Hadde vært lettere å brukket begge bein og blitt lam fra livet og ned, for DET hadde dere kunne SETT. Og da er det vel greit??

[Anonym bruker]

Er selv nesten fullt ufør og reagerte på den HI i den tråden du snakker om. Jeg har ikke sjans til å gjøre på langt nær det hun beskriver. MEN jeg jobber litt!

 

Det kan hende hun formulerte seg feil, men det virket jo som hun var turbo og kunne gjøre veldig mye.

Jeg for min del klarer ikke å ta vare på mitt barn en hel dag (kan ihvertfall ikke regne med at jeg kan klare dette for formen er ustabil) og likevel klarer jeg å jobbe litt.

Mye av dette går også litt på viljen tror jeg, men jeg er også stolt og glad over at jeg kan yte litt til samfunnet.

[Anonym bruker]

 

Jeg var i jobb så lenge som mulig, hadde en arbeidsplass som virkelig var villig til å tilrettelegge.

 

Jeg måtte ta pauser ved behov, noen ganger flere pr time, for å greie å holde ut arbeidsdagen. Da jobbet jeg 40%.

 

Jeg måtte ofte bytte dager, fordi jeg var for syk til å jobbe den dagen jeg skulle.

 

Jeg kunne ikke bestemme arbeidsmengde, og alle på kontoret holdt på å drukne i arbeid....jeg også, men jeg fikk ikke unna så mye.

 

Jeg ble en belastning for arbeidsplassen, for kundene fordi de aldri visste når de fikk tak i meg, for kolleger og arbeidsgiver fordi jeg ble for uforutsigbar. Følte meg så unyttig, selv om jeg altså var på jobb.

 

Da jeg ble 100% syk, kunne de sette inn en annen i min 100% stilling, og etterhvert også lyse den ut. Det var mye mer nyttig for både kolleger, arbeidsgiver og kunder, at de kunne ha en som faktisk var til stede og gjorde jobben sin.

 

Jeg søkte etterhvert om praksisplass i ulike bedrifter, følte jeg sikkert kunne bidra med noe, høyt utdannet som jeg er og med kompetanse på mange felt. Ingen ville ha meg, selv som gratis arbeidshjelp. Det var rett og slett ikke lønnsomt å bruke tid og ressurser på en person som var så ustabil helsemessig som jeg var.

 

Sånn er arbeidslivet, det er avhengig av at du produserer, enten du er offentlig eller privat ansatt. Så selv om en person kan virke både frisk og rask noen dager/perioder, er det ikke sikkert det er holdbart for arbeidslivet, for der er de avhengig av at du kommer når du skal, og gjør det du skal gjøre.

Tilrettelegging kan bare gjøres til en viss grad, og det går omtrent alltid utover de andre kollegene.

 

Så det sies så mye fint om inkluderende arbeidsliv, og at det skal være plass til alle, tilrettelegging og at alle bør kunne jobbe LITT. Joda, hadde det bare vært sånn, så kunne også jeg ha jobbet LITT istedet for å være 100% ufør. Men jeg ble som sagt for uforutsigbar.

 

Nå har jeg altså 100% uføretrygd. Jeg gikk fra en godt betalt lederstilling til ingenting, og det var tungt. Jeg har mange gode dager, men også mange dårlige, samt langvarige dårlige perioder spesielt om vinteren. Ser du meg en god dag eller uke om sommeren, kan du godt tro at jeg er frisk. Da kan jeg gjøre det meste som andre kan, bare over lenger tid, og med mange pauser. Men du ser meg ikke på de dårlige dagene, da er jeg ikke ute. Sånn sett er jeg sikkert litt lik ufør HI i den andre tråden.

 

Det jeg vil fram til er at det faktisk er arbeidslivet og kravene i dette, som setter begrensninger, og som fører til at det ofte er umulig å jobbe litt. For arbeidslivet vil ikke ha sånne som oss.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Godt det er fler enn meg som ser "problemet" mange uføre har med å bli forstått. Som en skriver her, så er mange av de uføre som prøver å arbeide til mer belastning, enn til hjelp for arbeidsplassen:-)

 

HI