Hvor går grensen for at det er overgrep?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt hva du mener. Egentlig var det ingen som gjorde deg noe, du ble ikke skadd men opplevde noe spennende. Pga tabuer i samfunnet skal du tro du gjorde noe galt.

Drit i hva samfunnet måtte mene. Så lenge du synes det varen fin ellergrei opplevelse ser jeg ikke problemet. Det er en del av fortiden din.

 

 

[Anonym bruker]

Nå syns jeg ikke det var en fin greie. Nå kaster jeg ofte opp bare ved å tenke på det. Eller får anfall der jeg ikke får puste.

 

Han ble forøvrig dømt for det tilslutt, for det fortsatte hele barndommen, og da jeg ble gravid som 13 åring, og måtte ta abort ble presset for stort, og jeg fortalte en helesøster hva som hadde skjedd. Det ble et himla spetakkel. Både ift. rettsvesenet, men også ift. helsevesenet. Mens dette sirkuset foregikk følte jeg ingenting annet enn skam og skyldfølelse over hva som hadde skjedd. Men NÅ, når jeg er voksen, og har barn som er like gamle som jeg var. NÅ, føler jeg mye mye annet.

 

Og jeg føler en overveldende trang til at noen skal fortelle meg at det var overgrep. Ikke det som skjedde etter at han ble voksen/myndig, for det vet jeg er overgrep...men det som skjedde mens han også var barn.

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for "overgrep" som liten. Og jeg var så liten at jeg har ikke peiling på hvor gammel jeg var en gang. alt mellom 2 og 7 år... husker rett og slett ikke... Og det er søskenbarnet mitt det er snakk om. Han er 6 år eldre. så om jeg var 2 og han 8, eller jeg var 7 og han 13, så er det GANSKE drøyt når jeg tenker på det nå.

 

jeg var med på det den gangen. syns det va godt. men visste ikke hva vi gjorde, visste ingenting om sex. men husker det var veldig hemmelig. var veldig redd for at noen av foreldrene våre skulle høre oss eller finne ut av det.

det skjedde på hytta. to somre på rad. så de kun 1 gang i året, bodde langt vekke. men husker det året etterpå jeg så han og syns det var så flaut alt.. og tenkte "han husker det kanskje ikke, håper han ikke husker det"... men selvfølgelig gjør han det, hvis JEG husker det...

 

 

Jeg syns den dag i dag at det er forferdelig tenke på, blir ubehagelig hver gang jeg ser han. og nå bor vi i samme by og...så ser han ofte... fælt

 

men akkurat der og da, den gang det skjedde, var det bare godt og spennende...

 

tror det som plager meg mest er at han var så pass mye eldre, og visste kanskje hva han gjorde?