Rart at ingen klarer annet en å klage på den der absurde dama. Hvorfor har ingen noe bedre å komme med?

[Anonym bruker]

HAHAHA.. nå lager jeg min egen tråd her, for jeg blir faktisk provosert av alle som klager, men ikke har noe kostruktivt å komme med.

 

Dette er et tema som er uhyre interessant og viktig for meg, og jeg har prøvd å gi både råd(om enn kanskje litt svake og skjulte) og grunner. Men hvorfor klager alle andre bare på meg, uten å kunne egentlig motsi meg annet enn gjennom idiotiske personangrep?

 

"Tydelighet og sånt virker ikke på alle". Javel... Hva virker DA?? Jeg vil ikke svare de som bare har svada og klaging på meg å komme med. Det MÅ være noe mer konstruktivt fra de som mener de kan så mye, at de mener jeg er helt på bærtur i de andre innleggene.

 

HILSEN DEN "ABSURDE" DAMA

[Anonym bruker]

Kaller du dette konstruktivt? Det du i realiteten sier er at "alt jeg hevder er riktig er fakta hvis ikke dere kommer med noe bedre jeg er enig i" Er det mulig å være så dum da?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest alle svarene dine, men jeg fikk inntrykk av at det folk reagerte på er at du kan virke litt bastant. Jeg har 4 barn og kan love at det ikke er standard svar på barneoppdragelse. Noe funker på den ene, men ikke på den andre osv.. Men tydelighet og konsekvenser o.l må man være konsekvent på. Barna skal vite at de kan ytre sin mening, men at det er vi voksne som bestemmer/tar avgjørelsen. Barna er ikke sjefene i huset, og det kan de like gjerne lære seg først som sist.

 

[Anonym bruker]

Personangrep som i negative ord om min person, har da ikke noe med barneoppdragelse å gjøre.

 

Jeg er åpen for andre tips til oppdragelse for de som sliter, men ikke noe mer. Hvor er de rådene? Mange trenger dem nok, siden mine tydeligvis er helt idiotiske

 

HI

[Anonym bruker]

Alle rådene dine er ikke idiotiske, det som er idiotisk er at du kommer med påstander som dette:

 

-En får bare ikke barn som hyler for å få viljen sin i timesvis, dersom en viser TYDELIGE grenser.-

 

Man kan nemlig helt fint ha unger som hyler i timesvis til tross for tydelige grenser og konsekvent barneoppdragelse. Dette er helt alminnelig kunnskap.

[Anonym bruker]

Nå har jeg bare såvidt sveipa innom de andre innleggene om dette, men jeg må spørre deg HI. Hva med "diagnosebarna"? Fungerer det like lett på de? Har du en mening om det?

Mamma er stemor til et barn med aspergers, de har gått på foreldrekurs i 28 uker, og ingen av rådene de får der virker. De gjør akkurat som de skal, og akkurat det du sier. Men det virker ikke.

 

Jeg har selv et barn med adhd, og har vært på kurs. Det virker ikke på mitt barn heller. Det er andre ting som må til. Jeg må hele tiden være i forkant, hele tiden avverge, hele tiden forstå hva som kommer til å skje før det skjer. At man skal være rolig og avslappet da er faktisk ikke så lett. Jeg sliter meg ut på å hele tiden skulle være i forkant, hele tiden tenke, ressonere, finne på ting for å avlede, osv osv...

 

Med minstemann fungerer det du mener helt utmerket! Jeg prøver det samme på eldste, men det går faktisk ikke. Jeg kan være så bastant jeg bare vil uten at det fører til noe.

 

Nå mener jeg ikke dette som kritikk mot deg HI, fordi jeg er i utgangspunktet enig i det du sier, men jeg har sett at det ikke alltid virker i praksis....

[Anonym bruker]

Og hva er det da som er grunnen? Ungen eller samspill eller foreldre(med ansvar)? Hva er det foreldrene gjør? Gir de oppmerksomhet til hylingen, selv om det er negativ oppmerksomhet? Tror nok her ligger mye av problemet.

 

Det er da ikke kolikk jeg snakker om når det kommer til hyling i timesvis. Det er IKKE normalt om et barn holder på så lenge, dersom foreldrene gjør noe rett. Da er barnet sykt på en eller annen måte(smerter?).

 

Og da vil jeg gjerne vite hva som kan være grunner til at barn kan hyle i timesvis for å få viljen. Siden dette er allmenn kunnskap, som du sier. Og da tydelig gir uttrykk for at dette vet du noe om. HVA er grunnene til at slikt kan skje? Det er her jeg vil ha svar, og siden du tydeligvis vet at dette er allmenn kunnskap, så vet du vel grunnene også?

 

HI

[FerdigFødaForAlltid]

Jeg har egentlig ikke engasjert meg så veldig i denne debatten, men det eneste jeg vet er at det ikke finnes en universell regel som fungerer på alle barn her i verden. Man kan være så konsekvent man bare vil som forelder i enhver anledning, men plutselig dukker det opp et barn som ikke gir seg uansett hvor konsekvent jeg måtte være.

 

Jeg har tre barn, og de er helt forskjellige alle tre. Både på utsiden og innsiden, og to av dem (de eldste) har egentlig aldri trasset noe særlig utover det jeg regner som normalt, selv om det selvfølgelig i visse perioder er skrik og hyl og armer og bein. Nummer tre derimot er sta som et esel, og skjønner ikke hvorfor ikke hennes mening teller i like stor grad som min eller pappaens. Så det går definitivt en kule varmt innimellom. Når det er sagt, så jeg meg ikke, men det gjør pokker ikke hun heller. Så jentungen ligner tydeligvis på mora si...

 

Men jeg er minst like konsekvent med henne som jeg har vært med de to andre, poenget er bare at hun responderer ikke som de to andre. Jeg har funnet ut at det eneste hun faktisk responderer på er sinne. Jeg må rett og slett bli sinna på henne når hun trasser som verst. Sikkert ikke like pedagogisk som mye annet, men det er i hvert fall det som funker her i gården. Så hvis hovedpoenget med hele debatten var at hvis man bare er konsekvent, så får man det til, så har jeg erfart at det ikke stemmer. Men jeg påberoper meg heller ingen andre metoder som alltid virker.

[Anonym bruker]

Se på unger i alderen 3-5 år foreksempel. Det finnes barn med en ekstremt sterk vilje og et voldsomt temperament. Selv om foreldrene gjør alt riktig kan de likevel ha trassanfall/sinneanfall som varer i timesvis.

 

Å preiket ditt om å gi oppmerksomhet til hylingen? Er du fra 1800-tallet? Barn som ikke håndterer følelsene sine og mister kontrollen skal da ikke overlates til å takle dem alene. Det skaper fort utrygge barn og forsterker negativ atferd.

 

Påstanden din er fullstendig stupid fordi den ikke finnes nyansert.

[Anonym bruker]

Det finnes sikkert noen barn dette ikke fungerer på, men i minst 95% av tilfellene tror jeg HI har rett. Noen barn tar det kort tid før man ser bedring på, andre bruker lengre tid, men det fungerer på de aller fleste Det er som regel enkelt å se sammenheng mellom hvor konsekvente foreldrene er og hvordan ungene oppfører seg. Det er også mange foreldre som tror de er mye mer konsekvente enn de faktisk er. Jeg har for eksempel en veninne som føler hun er veldig flink til å være konsekvent og standhaftig.I virkeligheten gir hun nesten bestandig etter bare ungene maser lenge nok. Det er klart de ikke gir seg selv om de får nei 5 ganger når de vet at hun gir etter hvis de bare fortsetter å mase 5 ganger til.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk diagnosebarn, så det er grunnen til at dette er så viktig og interessant for meg. Det har pga dette, vært min jobb i åresvis. Og det er ikke noen lett jobb, men ikke uoverkommelig og grunn til å rømme

 

Her er det et barn med alvorlig grad av ADHD, Tourette's og noen andre "småting" i tillegg. Og jeg har alltid vært alene(uten far til ungen) om dette.

 

Så jeg er ikke uten kunnskap og har mye erfaring. Jeg vet godt at barn med ADHD er ulike, like ulike som andre mennesker. Men noe er faktisk gjengs for de fleste. Mennesket liker ros, og klare grenser. Dette holder mennesker rolige og de vet hva de har i vente. Forutsigbarhet er et viktig stikkord her.

 

Min tanke er at når en har barn med diagnoser innen denne genren, så blir ting plutselig mye klarere. En har ikke lenger diffuse grenser, for det funker IKKE på "slike" barn.

 

Å gå kurs, er ikke det samme som å bruke det en lærer. Og det er foreldrene som trenger kurs, ikke barna(samme hvilken diagnose, eller ingen diagnose i hele tatt). Foreldrene er de med ansvaret, og barnet er et barn. Sånn er det.

 

Det var det med å telle til 10, som jeg sa i et annet svar i en av de andre trådene(noe det var enkelte som mente var idiotisk). Jeg vet godt at det ikke er enkelt, men det nytter. For å bli fortvilet og sint hjelper ikke i hele tatt Ta en liten tenkepause, uten å rømme fra situasjonen. For å stikke av, som i å flytte ut hjelper ikke noen. Da trenger en at barnevernet overtar omsorgen. En har ikke lov å gi opp sine barn, selv hvor fortvilet en er. Da gir en opp deres liv, og ikke sitt eget. Jeg sier ikke en aldri skal ha pause, for det trenger en. Men ikke røm, fordi en ikke får det til.

 

Da må en heller tenke utenfor boksen/boken, og SE seg selv og sitt barn. Hva kan prøves? Hva gjør vi nå?

 

Du driver med brannslukning, nn 17:21. Og det holder ikke i lengden, for hverken du eller barnet lærer å være i forkant. BE OM MER HJELP!

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, det er det jeg sier. Men så var det den universelle loven, om at ingen regel er uten unntak

 

HI

[Anonym bruker]

17:21 her

 

Jeg driver på ingen måte med brannslukking, jeg gjør alt jeg skal gjøre, jeg går i meg selv, jeg jobber med meg selv og jeg innser at barnet er sånn, det er jeg som må endre meg. Og det gjør jeg, hver eneste dag, men mener du at det aldri er lov å bli sliten og lei? Jeg flykter ikke, jeg flytter ikke ut, jeg drar ikke engang.... Jeg går ut på trappa i 10 minutter for å hente meg inn igjen, men det hjelper heller ikke. Da henger barnet i døra og hyler og skriker. Når disse kampene pågår, rekker jeg ikke å puste. Må jeg på do når det skjer står barnet og sparker og slår i dodøra. Dette skjer hver gang, uavhengig av hva som har blitt sagt og gjort.

 

Hvorfor mener du at vi ikke lærer å være i forkant? JEG er i forkant hele tiden, poenget mitt var at det sliter meg ut. Det betyr ikke at jeg ikke gjør det. Man gjør jo det man må og kan for sine barn. Jeg gir ikke opp, på ingen måte. Men det betyr at jeg slokner som en stein når kvelden kommer og ikke lenger har overskudd til andre enn dette barnet.

 

Og vi får fortsatt hjelp...

[Anonym bruker]

....mitt barn har dog en far, som selv har adhd (uten at han vil vedkjenne seg det) som motarbeider hver en form for "felles oppdragelse"....

 

17:21

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Når så veldig mange reagerer på deg og måten du formulerer deg, så burde du kanskje ta til deg at de ikke er alle som svarer deg som ikke forstår noe, men kanskje du selv som ikke ser hvordan du framstår?

 

Jeg er i utgangspunktet ikke uenig med deg i at konsekvente og tydelige foreldre er svært viktig, og at man kommer langt ved å være nettopp dette. Og det tror jeg de aller fleste her inne er. Forskjellen mellom den måten du uttrykker deg på, og grunnen til at folk blir irriterte og svarer deg, er at du framstår som unyansert. At det er slik at dersom en unge trasser i et par timer, gjerne daglig over en periode, ja da må det jo være noe foreldrene gjør galt. Mens de fleste andre her inne klarer å forstå at det ikke nødvendigvis må være en sammenheng her fordi barn er ulike og noen er vesentlig mye mer sta, hissig og utholden enn andre. En annen grunn til at folk blir irritert på deg er at du framstår som at du kan dette så mye bedre enn andre.

 

Du ber om svar fra vi som kan å mye, jeg kan ikke så mye. Jeg vet nå ikke om jeg kan så mye. Men jeg har erfaring fra fire egne barn, har veldig mange venninner med barn, og har lest mye pedagogikk (også som fag). Det jeg synes du henger deg mye opp i er at trass later til å være et onde som må kureres. Jeg vet ikke om jeg misoppfatter deg da? Barn kan godt få være trassige, men det er jo greit å begrense trassen.

 

Greit, å være tydelig og svært konsekvent hjelper ikke på alle barn hele tiden. Du vil høre noe konstruktiv om hva som kan funke da. Vel, men kan forsøke å forebygge trass ved å f.eks forberede barnet på at det kommer en ny situasjon. Man kan forsøke å avlede barnet på ulike måter før trassen rekker å slå helt inn. En kan la barnet rase fra seg og prate med det etterpå. En kan anerkjenne barnets følelser der og da, men likevel gjennomføre det en må. Om mulig kan en involvere barnet og gi det valg.

 

Poenget, som du tydeligvis ikke helt har fått med deg fra alle de andre svarene, er at å bare være tydelig og konsekvent ikke hjelper på alle barn. De vil likevel få trassanfall gjentatte ganger. Fordi det er slik de barna er, det er slik de får ut sine følelser og tester sine grenser. Det er ikke noe galt med barn som har trassanfall, og det er sjeldent noe galt foreldrene til disse barna gjør.

 

 

[Anonym bruker]

Tålte hun ikke å få skikkelige svar heller nå da?

[Anonym bruker]

Åhhh.. unnskyld, har hatt andre ting å gjøre noen timer, i stedet for å sitte her inne. Skal svare Alva nå, jeg

 

HI

[Anonym bruker]

Som sagt har jeg min erfaring, og derfra min lærdom å bruke her. Og det jeg sier er fortsatt sant.

 

En kan velge unnskyldninger og bortforklaringer(som i å kjefte på meg) så mye en vil. En MÅ bare prøve å finne rett løsning for sitt barn. Og har du lest ALT jeg har skrevet, så vet du godt hva jeg mener.

 

JO, å være tydelig og konsekvent hjelper på de aller fleste barn, så sant barnet ikke er veldig psykisk utviklingshemmet(går sikkert da også). En må bare finne rette måten. Det er her foreldre svikter. De gir opp før de selv finner rette måten å takle sitt barn på....

 

Ikke kveruler med meg mer på dette, for mennesker er mennesker. Og teknikkene fungerer til og med på smarte voksne, bare en vet hva en gjør;)

 

At jeg tydeligvis ikke klarer å beskrive dette skikkelig med det skrevne ord, betyr faktisk ikke at jeg tar feil. Og hvordan jeg personlig fremstår her inne, har da ingenting å si? Eller?

 

De som krangler mest, er nok de som sliter mest med noe. Som sagt, så har jeg diagnosebarn selv(med alvorlige diagnoser, også for voksenlivet til barnet). Så jeg vet jeg ikke er bak mål hva fagfolk angår. Jeg har i mange tilfeller vært foran dem, og de har ikke mer å komme med... Dette er ikke skryt, men noe jeg har fått høre mange ganger.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest noe av det du refererer til, men skjønner at det handler om at du mener at konsekvente og tydelige foreldre får barn som ikke trasser. Det kunne jeg slengt utav meg etter mitt første barn også... Han har alltid vært ledd å styre og veldig vár overfor voksnes korrigeringer. Én eller to beskjeder har vært tilstrekkelig og han har tatt et nei for et nei.

 

Men så husker jeg tilbake til grunnutdannelsen min og forskning på forskjellige typer temperament og skjønner at det er ikke min egen fortreffelighet som mor som har skapt dette vidunderet. Se for eksempel dette http://www.parenting-ed.org/handout3/general%20parenting%20information/infant%20temperament.htm Man skal ikke være altfor avansert i tankegangen for å skjønne at barnet som fra fødsel av avviser trøst og kroppskontakt utløser andre former for omsorg enn det enkle barnet som roer seg lett og raskt finner en rytme. Dette har vært greit å minne meg på når jeg gjentatte ganger sliter med mitt barn nummer to som i langt større grad protesterer og inngår i "kamper" de vi måler viljestyrke...

 

Ser at noen her "snakker" om Aspergerbarn og problemer med å styre dem med belønninger og konsekvenser. Hvis man skal påvirke barn gjennom umiddelbare reaksjoner, må det være en logikk mellom barnets atferd og omgivelsenes reaksjoner. Så langt jeg vet er barn i det autistiske spekteret en atferd som er mindre preget av å være funksjonell, altså er de i liten grad påvirket av omgivelsene og i større grad styrt av indre 'looper' og 'hang ups'. Forutsigbarhet er viktig og dermed også klare rutiner, men det tar laaaang tid å forme disse barna med belønninger og konsekvenser.

 

Å overhøre barn som trasser er en logikk som jeg trodde døde med min foreldregenerasjon. Det er etter hvert gjort ganske mye forskning på at dette skaper usikre barn. Små barn (særlig de med vanskelig medfødt temperament) er i liten grad i stand til å hente seg inn igjen når de skriker og det er faktisk en voksen oppgave å bryte en ond situasjon der begge står på sitt og måler vilje. Nye behandlingsmåter for å endre barns atferd fokuserer på langt mer enn kun atferdsmodifisering gjennom belønning og konsekvenser. Nanny 911 er ikke helt virkeligheten... Les f.eks. om to metoder som brukes mye i Norge.

http://www.helse-nord.no/getfile.php/RHF/Fagutvikling/Barnepsykiatriprogrammet/Foredrag/Circle_of_security.pdf http://deutroligearene.uit.no/ikbViewer/page/dua/forside

[Anonym bruker]

Jeg ble litt forelsket i deg for å skrive alt jeg ikke gadd ta meg tid til.

[Anonym bruker]

Du fremstår bare som mindre og mindre smart jo mer du gjentar det du sier. En hel del av svadaet ditt er motbevist for flere tiår siden, og tullet om at -En får bare ikke barn som hyler for å få viljen sin i timesvis, dersom en viser TYDELIGE grenser.-. er intet mindre enn blank løgn.

 

Din ytterst begrensede erfaring med eget barn er bare til å le av. At du innbiller deg at din begrensede erfaring gjør deg til ekspert på noe annet enn ditt barn sier jo sitt.

[Iiiiik]

Ble du litt forelsket i meg? Så fint!

 

21:12

[Anonym bruker]

Jupp, er småsvak for fornuft

[Anonym bruker]

Støtter deg jeg Absurd dame

 

Syns du har mye rett i det du skriver. Det er så tydelig at mange føler seg truffet i det du sier, det er derfor dem kommer med person angrep. Det har alltid vært slik her inne.

 

 

[Gjest Antarctica]

Det er vel heller sånn at den samla erfaringen som sitter på dette forumet overgår HIs samlede erfaring med flere hundre ganger, og at ganske menge kloke, konsekvente, velinformerte og voksne mødre på dette forumet har prøvd akkurat de kjappe og greie rådene de blir gitt over hele fjøla: være konsekvent, sette mgrenser og blablabla - og så har de underlig nok opplevd at et barn ikke er en datamaskin som man mater kommandoer inn i og får ferdigtygde reaksjoner ut av. Tvert imot vil samme "metode" funke ulikt på hvert barn, selv barn i samme familie som er søsken og har både arv og miljø felles.

 

Jeg har tre, og regner meg som mer erfaren en dem som har null. Men der stopper også mitt ønske om å besitte sannheten. For sannheten om mine stae, viljesterke unger (nr 1 og 3) er noe helt annet enn sannheten om den medgjørlige og tandre (nr 2)

 

For ikke å snakke om da tanta mi omtalte et av sine barnebarn som "ikke til å stole på". Siden jenta er 1,5 år, tillot jeg meg å spørre hva i alle dager hun mente? Jo, for det barnet kunne å vite at noe var forbudt.... men likevel gjøre det! Kors i taket!

Holdt på å le meg ihjel, hvis tantes egne barn har vært så initiativløse at de ikke prøvde ut noen "forbudte" ting som ettåringer, da har hun rett og slett hatt flaks. Syns jeg ser at de skulle operere med den malen i barnehage: "vi har jo sagt at de ikke får gå ut på veien, så vi trenger ikke gjerde!", liksom?

 

Jeg føler meg verken truffet eller krenket av HI. Men jeg syns som mange, at det faktisk er litt absurd å innbille seg at man er ekspert på relasjoner fordi man er i noen relasjoner. Det er som om jeg skulle være faglig ansvarlig for hele grunnskolen i Norge fordi jeg en gang har gått grunnskole i Norge....