Jenta har helt til nå vært verdens snilleste, men plutselig på en liten uke har hun blitt et lite monster. Normalt?

[Anonym bruker]

Hun er 16 mnd og har alltid hatt en sterk vilje, men gitt seg veldig fort. Ikke nå lenger, hun krever å bli båret på hele tiden. Og det har jeg ikke mulighet til. Jeg må jo lage mat, kle på meg osv. Og da står hun og hyler og gråter mens hun drar meg i buksene og prøver å klatre opp. Sånn har vi det hele dagen. Og jeg gir dessverre ofte etter. Hun stopper ikke å hyle heller, ikke går det an å sette seg ned og snakke rolig, ikke går det an å avlede. Hun gir seg virkelig ikke før jeg tar hu opp.

Noen ganger må jeg til og med la hu sitte å se litt tv mens jeg steller meg når vi har dårlig tid eller hun MÅ opp når jeg lager middag.

Føler at hver eneste dag er et eneste rot og jeg klarer ikke lenger å nyte å være mor. Og jeg gleder meg til hun begynner i barnehage til høsten. Hater å tenke slik.

What to do?

[Anonym bruker]

Du kan begynne med å la henne sitte foran tvn de få gangene uten dårlig samvittighet .

[Anonym bruker]

Du må bestemme deg på forhånd for hvilke situasjoner du synes det er greit å bære på henne (f.eks på tur når hun er sliten, opp trappa til senga osv) og hvilke situasjoner det IKKE er greit (når du er opptatt med å lage middag, rydde/vaske huset etc). Og så må du være konsekvent og lukke ørene for hylinga.. Hun tester grensene dine og har til nå erfart at bare hun hyler lenge nok så får hun viljen sin.. Når du lager middag kan du f.eks sette en stol ved siden av som hun får stå på og følge med på hva du gjør - da gir du henne et alternativ til å hyle som ikke innebærer at du bærer på henne.. Prøv å tenke sånn om andre situasjoner også - men det aller aller viktigste er at du bestemmer deg på forhånd for hva du godtar og ikke godtar og at du er konsekvent.. Lykke til - har selv hatt en meget viljesterk gutt som har trasset fra 1 års alderen - trøsten er at det BLIR bedre etterhvert men det er en laaaaang læringsprosess for de små...

[Anonym bruker]

Pleier å sette henne i stolen sin så hun kan "hjelpe til" med middagen osv, men i det siste har det også vært umulig.

Får bare så dårlig samvittighet når jeg må la hu gråte så lenge. At hun blir et utrygt barn som ikke får den oppmerksomheten hun vil. Det er nok ikke slik, men er så sårt å høre gråt og ikke gjøre noe med det.

Da skal jeg være mer konsekvent! De tar vel ikke skade av å måtte gråte uten at jeg "bryr" meg?

Prøver som sagt å avlede, men det gjør ting ti ganger verre...

HI

[Anonym bruker]

Hvordan er dere når det står på som verst?

[Magia]

Jeg har samme problemet med min 16 mnd gamle gutt. Dvs, det har begynt å bli bedre nå. Her tror jeg han har gått gjennom en enorm utvikling i det siste, og har vært litt vanskeligere pga det, pluss at 2 års jekslene kommer frem nå.. Det som har hjulpet her, er at jeg har bestemt meg for hvordan jeg skal opptre når han får slike gråtetokter. Jeg bruker rolig stemme (før kunne jeg lett heve stemmen, da jeg ikke følte jeg mestra situasjonen), forteller ham at "nå lager mamma mat, og du må leke litt for deg selv" f eks. Løfter han bort om han henger i beina på meg. Jeg har også sagt til han med helt rolig stemme at jeg skjønner at han er frustrert/sint/lei seg (alt ettersom hva det ser ut som), men nå kan ikke mamma bære på deg. Når du er ferdig med å være sint kan du komme og få en kos.

 

Jeg tror trikset er å være konsekvent, og hele tiden forklare situasjonen. De forstår kanskje ikke alt til å begynne med, men etterhvert forstår de det.

 

Lykke til, jeg vet hvor frustrerende det kan være!