Normalt å være litt nedfor i blant i barseltiden

[ToneC]

Nå er det snart 3 uker siden jeg fødte og må si at humøret går litt opp og ned. Kjenner at lite søvn tærer på humøret, pluss at det er så mye nytt! Er min første, så verden er litt opp ned nå. Kan begynne og grine av ingenting. Er dette normalt eller er det tegn på evt fødselsdepresjon? Er det noen som har opplevd tilsvarende? Og vil det bli bedre? Vil minstemann sove litt mer om natten når han blir litt eldre? Noen tips til å få han til å sove litt lenger om natten? Han får mat to ganger på natten, pluss at han våkner ca 6 og da er han lys våken og vil ikke sove mer! (i hvertfall ikke på noen timer).

[bananbugg]

Høres normalt ut, ja. Og det vil bli bedre. Han/hun er bare 3 uker så tilværelsen vil være opp-ned en god stund til. Plutselig er den blitt bedre, rutinene til de små endres raskere enn jeg klarer å si bananbugg :-D

 

 

[FruSkurk&BandittBarna]

Neida, det normale er hepp hepp hepp og full fart dagen lang sprudlende av energi, morslykke og ikke måte på

 

...eller IKKE.

 

Iløpet av barselstidens 6 uker skal kroppen kvitte seg med en masse hormoner og greier som den har fått tilført over 40 uker, mora har nettopp født et helt lite menneske, sammenhengende nattesøvn er oftes en drøm, i tillegg overstrømmes man gjerne av besøk på de mest upassende tider av døgnet, vilt fremmede skal gi deg råd om rumpesalver, pupping og gud vet hva.

 

Har du hørt om barselstårer? Selv kom jeg hjem med min førstefødte på 20årsdagen etter ei stor flyulykke, radio, TV og aviser var fulle av historier om foreldre som mistet ungene sine, barn som ble foreldreløse og tragedie. Jeg satt i sofaen med baby på puppen og ulte og gråt. Gjett om mannen ble skremt, hadde ikke helt fått med seg barselstårer i praksis han stakkars..

 

Gi nå deg selv og den nye familien din tid til å finne ut av hverandre så går det seg nok til.

Gratulerer med lillegullet 8-)

[April11<3April15]

Hold ut, det blir snart bedre!!!! Prøv å nyt det faktum at babyen er sååå avhengig av nettopp DEG =)

[littlefairy]

Heelt normalt!

Alt er overveldende, skremmende, fantastisk, alt på en gang!

Alle følelser og hormoner er i sving, alt føles blanda... Det er jo tross alt en HELT ny tilværelse og alt er uvant og rart!

Så hører man om alle som har det såååå fint i barseltiden og baare koser seg, er overvelda av morsfølelse og er såå forelska i barnet sitt, og alt er bare fryd og gammen.

 

Tror nok bare et fåtall har det sånn!

 

Og ja det vil bli bedre etterhvert, de tre-fire første månedene er bare en stor ball av amming, soving, grining, pupping, kosing, mer skriking, kosing, enda mer pupping og lite søvn på mor oppå det hele

 

Først nå 5-6mnd etter fødselen at jeg føler meg som meg selv igjen, så det tar tid! noen bruker sikkert lenger tid også...

 

Gratulerer som nybakt mor, og lykke til videre

[ToneC]

Ja, føler alle forventer at man skal sprudle hele tiden. Og jeg ER veldig glad for å ha fått barn. Men kjenner at jeg er helt forvirret i hodet av alt det nye. Kan ikke dusje, gå på do eller spise når jeg vil lenger.. Da blir jeg innhentet av gråt ofte. Men han er som regel svært snill, altså. Godt å høre at det er normalt alt dette. Begynner jo å gråte for ingenting!

[Honningmelon]

Det er helt normalt! Og jeg lover deg, det blir bedre! Jeg fikk nr. tre for 2 mnd siden, og selv om dette er min tredje, så har jeg hatt det akkurat som deg. Jeg følte meg nedfor mesteparten av tida, og det var ikke noe moro og plutselig miste "friheten" jeg har hatt. Har to på 7,5 år og 4,5 år fra før, så de klarer seg jo mye selv. Nå kunne jeg plutselig ikke dusje eller gjøre noe når jeg ville lenger. I tillegg var det veeeeldig hardt og uvant og måtte opp om natta igjen.

 

Jeg snakket mye med mannen min, ei venninne og helsesøster, og det hjalp masse (snakker fortsatt med de). Min helsesøster er kjempeflink, og har vært en god hjelp. Så om du har noen du føler du kan snakke med, så ville jeg absolutt gjort det. Da føler du deg ikke så alene.

 

Jeg syns at det er lite kos og mest slit i starten. Har ikke kost meg i starten med noen av barna mine. Fra de blir 2 mnd syns jeg det blir gradvis bedre. Du kjenner ungen din bedre, og blir tryggere i hverdagen. Rutiner kommer også som smått, og hverdagen blir mer forutsigbar med mer skille på dag og natt.

 

Nettene vil også bli bedre, selv om du må regne med og mate på natt en stund fremover. Men, nå som jenta mi er 2 mnd, holder hun det ikke gående på natt lenger. Hun spiser og sovner igjen etterpå, så hun har jo da begynt å skille mellom dag og natt, og det vil din også gjøre etter hvert.

 

Så bare ta det med ro med at du ikke syns alt er så kos og morsomt akkurat nå. Det er helt normalt, og ting tar tid. Gradvis blir ting bedre, og bebisen din vil gi deg mer og mer tilbake i form av smil og lyder. Det hjelper veldig ;-)

[Mrs. Charming]

Det er ikke nødvendigvis fødselsdepresjon, men som du sier: manglende søvn, et helt nytt liv, dere merker også at forholdet dere i mellom har endret seg m.m...Det er masse ting å forholde seg til i tillegg til at man har minner fra fødsel, kanskje ammeproblemer, kroppen som hangler litt etter 9 mnd graviditet og masse masse andre ting. Du er du og du duger! Hold ut, det bedrer seg sakte, men sikkert. Ta gjerne tran, vitaminpiller og pass på å drikke mye vann og spise masse fersk frukt og grønnsaker. Ikke press deg ut på hverken trilletreff eller barseltreff, pass på å sove så fort det er en mulighet. De første to månedene er tøffe.

[Gjest Madolyn]

De første seks ukene syns jeg var preget av vanvittige oppturer, og vanvittige nedturer. Følelsene var liksom så ekstreme, det var aldri noen mellomting! Jeg var faktisk helt forberedt på å miste livet mitt; jeg hadde ingen lyserosa illusjoner om å fortsette med ansiktsmaske og hårkur en gang i uka, sove til 10 på fridagene og ha en søt baby som sov natten gjennom fra første stund. Jeg forventet masse grining, å subbe rundt i tåka og lukte gulp og bæsj i månedsvis. Og - heldigvis så har det blitt noe midt i mellom disse to ytterpunktene

 

Jeg må uansett innrømme at jeg er veldig positivt overrasket over meg selv. Jeg må innrømme at jeg gruet meg en god del når jeg gikk gravid; til å miste friheten, til å miste alle disse timene som bare var til meg. Og - ja, de aller fleste "selvpleie"-timene er borte. Men jeg savner de faktisk fint lite! Jeg har en vakker liten skapning som er totalt avhengig av meg; som elsker meg og kroppen min selv om den er svett, lukter gulp og har løs hud etter gravidmagen. Et lite vesen som elsker meg, soim jeg er hele verden for, og som jeg er en god mamma for hver eneste dag og natt. DET er lykke det <3 Og før du vet ordet av det, så har ukene og månedene gått, og mens de går så får du gradvis kontrollen tilbake. Dette går bra!

[Gjest Madolyn]

Og forresten: du syns at din 3 uker gamle baby må sove mer på natten, da h*n kun sover til kl 06, og har 2 nattlige amminger.. Ikke for å skremme deg, men min gutt er 11 uker gammel; han våkner på slaget 06 hver morgen og har 4-5 amminger hver natt De første ukene sov han ikke på natta i det hele tatt, og jeg så xx filmer og tv-serier på tv-boksen til grålysninga kom, og babyen endelig sovna i armene mine.

 

Poenget mitt; du kan ikke forvente at spedbarnet skal sovne kl 20 og sove til kl 10, avbrutt av et lite ammekvarter i 24-tiden. Ja, de babyene fins, men det er ikke så mange av dem. Men det er disse babyene som har mødre med masse overskudd; og det er som regel disse man får trykt oppi ansiktet med x facebookstatus-opdateringer hver dag. Det finnes imidlertid mange av oss som ikke kan skryte av babyene på facebook - det fins VELDIG mange av oss faktisk

[Busy_bee]

Først og fremst, gratulerer så masse med baby! :-)

 

Og som andre nevner her, så må jeg også bare slenge meg på og si at det er helt normalt. Selv følte jeg ikke at jeg gjorde annet enn å sitte med puppen ute de første 6 ukene. Det føltes grusomt det aller meste av tiden. Vi bodde på sofaen foran TVen den tiden. Jeg satt stort sett bare der og lurte på hvor lenge det skulle vare slik. Han lille slet her veldig med ammingen og brukte fort 1,5 time per måltid. Så plutselig rundt 6 uker begynte han og få det til. Så litt etter det kom smilet (litt sent her siden han er prematur), og når smilet kom syntes jeg mye løsnet ihvertfall. Selv om mye enda var tungt, så fikk jeg disse små lyspunktene når han så opp og smilte. Det smelter mammahjertet med en gang. :-) Nå er han snart 5 måneder og ting blir i grunnen bedre og bedre. Det å skjønne hva han vil er blitt enklere. Legging er blitt litt lettere, ihvertfall er mange dager rimelig greie, så da er ikke en tung dag innimellom like vanskelig og takle.

Så ja, det blir gradvis bedre og også mer spennende etterhvert som du får mer respons og forstår signalene bedre. Det virket som en evighet i begynnelsen, mens nå føles det som om det er utrolig lenge siden vi var lenket til sofaen, og det er det absolutt ikke. :-)

Det beste rådet er egentlig bare å si hold ut, det blir bedre og det blir normalt bedre ganske raskt.

Søvnen kommer også litt etter litt. Noen babyer finner ut av det selv, mens andre må læres søvnrutiner. Et av de beste rådene jeg fikk av en venninne var å begynne med en form for rutiner rimelig tidlig. Altså ta kveldsstellet til samme tid hver dag, gjennomfør de samme ritualene (skift, bading, lesing, synging etc.) til ca. samme tid hver kveld. På den måter skjønner de kanskje etterhvert forskjell på dag og natt. Dette har funket veldig bra her og min lille skjønte når det var natten og sov gjennom allerede når han var 1,5 måned. Da mener jeg uten nattmåltider også, fra rundt 21-22 til 6-8 en gang. Nå, ved nesten 5 mnd sover han fra ca. 20 til 6-7. Dette fant han ut helt selv at passet ham fint etter at vi hadde fulgt faste rutiner hver kveld fra han var 3-4 uker gammel. Siden den gang har jeg hatt en natt hvor jeg har vært nødt til å amme i 3-tiden. Dette så jeg absolutt ikke for meg at skulle skje de første ukene når han hang i puppen hele døgnet.

Så hold ut og pass på å ta vare på deg selv og dine behov oppi dette også. Og prøv gjerne og la faren ta den lille ut på trilletur om du trenger litt søvn. Det er gull verdt.

 

Lykke til! :-)

[ToneC]

Takk for mange gode svar:-). Jeg hadde sikkert ikke tenkt godt nok på dette med at HELE verden dreier seg om barnet den første tiden. Var egentlig usikker på om jeg ville ha barn en periode. Men så ble jeg gravid og var veeeldig glad for det, men tenkte at "jeg får ta det som det kommer":-). Og humøret går opp og ned.I dag har det vært bedre enn den dagen jeg skrev innlegget. Fikk bare litt angst for at jeg skal gå rundt med puppen ute og med fire timers søvn om natten over lang tid. Men tar sikkert tid å venne seg til og ser jo her at det blir litt bedre.

[uhhuhher]

Alt du beskriver er normalt, som alle de andre her også har sagt. Det er heftig i begynnelsen - nå er min snart 5 måneder, og det er i det siste det har begynt å bli gøy! En jordmor sa til meg rett etter fødsel at tårer og grining er veldig, veldig normalt. Det er når mødrene blir likegyldige og følelsesløse at de blir bekymret.

 

Når det gjelder sovingen på natten, så er ikke din situasjon så ille, altså. :-) Ja, det føles ille, men det er mange med unger som ammer dobbelt så mye, ikke sover i det hele osv. Fattig trøst, men kanskje en liten trøst likevel. Et barn på 3 uker er så lite at det ikke går an å styre det, så jeg hadde prøvd å tenke at dette er litt unntakstilstand, og bare go with it.

Min gutt kan fortsatt amme to ganger mellom 24 og 06, selv med grøt! Sånn er det bare.

 

Et tips er å prøve å sove når babyen sover på dagtid. Dette fikk jeg aldri helt til, for da ville jeg gjøre andre ting, men det kan være en idé. Jeg slet også med det med dusjing i begynnelsen. Jeg føler meg ikke menneskelig før jeg har dusjet om morgenen, så det var frustrerende å ikke få tid til det. Løsningen er rett og slett å dusje om morgenen før kona går på jobb. Da kan hun passe ungen, og jeg føler meg litt mer levende. :-) Det anbefales! Når det gjelder dogåing, får du bare ta ham med deg inn. Legg ham i vippestolen eller på gulvet og kjør på. :-)

 

Du er ikke alene - lykke til!