Hvorfor lyver han??!?

[Flate pupper]

Jeg la egentlig dette innlegget inn på "Far svarer mor", men det er visst mer trafikk på denne debatten ser det ut som...

 

Vi har vært sammen i ni år og har to barn i skolealder. Gjennom hele vårt samliv har jeg fra tid til annen opplevd at mannen min lyver eller nekter for at han har sagt/gjort noe som jeg med all sikkerhet vet at han har. Dette handler ofte om bagateller som skulle være helt unødvendige å lyve om, og det er derfor jeg ikke kan fatte hvorfor han gjør det. Det kan dreie seg om helt enkle ting slik som at noe har gått i stykker når jeg og ungene har vært borte og han nekter for at han vet noe som helst om saken, men det har også gått opp for meg at han lyver om ting for å sterke sitt eget argument hvis vi har en krangel eller diskusjon. han har gått så langt som å si til meg at ungene våre har snakket nedsettende om meg til ham i mitt fravær. Innholdet av den løgnen var helt klart ment å skulle gi meg dårlig samvittighet og styrke min empati for ham og hans situasjon, men selv om jeg ikke trodde på ham snakket jeg likevel med barna mine om saken (uten at de skjønte at noe var galt), og det er helt klart oppspinn fra hans side. Han dro til og med en løgn da vi skulle bestemme navn til førstemann og han forstod at jeg ville ha mitt ettenavn på ungen. Da sa han at det er en lov som sier at barn ikke kan ha to etternavn (vi hadde da nettopp flyttet til hans hjemland) fordi han ville at ungen skulle bære hans etternavn.

Vi var på nippet til å ta en pause i forholdet før jul, og jeg overhørte en telefonsamtale hvor han fortalte dette til søsteren sin. Da jeg senere spurte ham om han hadde fortalt det til noen nektet han for det. Jeg sa at det er i så fall ikke noe problem, men jeg vil bare vite hva jeg står overfor når jeg treffer folk. Han nektet fremdeles plent etter tre direkte spørsmål, og jeg har måttet la saken bero.

 

En annen ting er at han snakker titt og ofte om ting han ikke vet noe om eller vet med sikkerhet, men måten han fremfører det på gir mottakeren inntrykk av at han har full kontroll. Dette fører til at jeg ikke kan stole på ham, og må sjekke alt på egenhånd.

 

Prikken over i'en er at han blir drittsur når ungene oppfører seg på denne måten, skjeller og smeller så det synger i veggene, men når jeg påpeker overfor ham at han er akkurat slik selv, så kan han ikke svare, men flykter fra situasjonen (a la "jeg må gå og handle nå, jeg skal på trening", etc.).

 

Hvorfor gjør han dette, og hva annet lyver han om tro som ikke jeg har oppdaget? Jeg klarer ikke å stole på ham og skjønner overhode ikke hvorfor han gjør dette? Er det noen som har liknende erfaringer? Hører gjerne fra både mødre og fedre!

[Underveis -->]

Ja, jeg har lignende erfaringen, men overhode ikke like graverende som din mann. Min mann er et resultat av å være yngst i søskenflokken og mors lille yndling. Jeg husker en gang at han dro en hvit løgn overfor sine foreldre. Det var overhode ingen grunn til at han ikke kunne si sannheten. Husker selvfølgelig ikke hva det var nå, men både han og jeg husker at jeg reagerte kraftig på dette. Heldigvis lagret det seg også i hjernen hans, og vi har aldri hatt noen alvorlige problemer pga dette. Det hender at han ordlegger seg som om han "tipper at det blir slik eller sånn", når jeg vet at "tipset" allerede er gitt av de det dreier seg om. En barnslig mulighet for ham å "få rett", slik jeg tolker det. Tok ham forøvrig på det tvert her om dagen ;-) Han har også ordvalg som gjør at han kan fremstå, som du sier, som om han har full kontroll, mens han egentlig er skråsikker uvitende. Igjen, her er det sjelden eller aldri om noen viktige ting. Like fullt irriterende.

 

Hvorfor han gjør det? Aner ikke. Min teori er at han gjør det fordi han har gjort det samme i sin familie der konflikt stort sett unngås med alle midler. Der blir man muggen og setter seg ned med armene i kors og nekter å snakke med hverandre. Så går det litt tid, og så later man som om alt er i sin skjønneste orden igjen. Av den grunn er han også notorisk dårlig på å si unnskyld. Jeg har påpekt dette overfor ham, og han er klar over dette. Jeg kan takle at jeg ikke får unnskyld, men jeg sa før vår sønn ble født at jeg skal ikke ha noe av at han ikke sier unnskyld overfor ham dersom det er på sin plass. Der har han også vært veldig flink og bevisst.

 

Jeg har tatt opp dette veldig ofte med ham, og det er mitt største ankepunkt mot hans person, noe han vet. Det er ekstremt frustrerende når han bare sier "Nei, jeg sa/gjorde ikke det!", som om han var 4 år gammel. Umulig å argumentere imot. Jeg forstår veldig godt at du ikke klarer å stole på ham. Jeg må si jeg reagerer spesielt sterk på at han involverer barna i dette. Det er virkelig ikke bra!

 

Jeg regner med at du har forsøkt å snakke med ham om det, men jeg ville forsøkt igjen. Forklar at det er veldig vanskelig å stole på ham når han gjør slik. Om han nekter på alt, så stå på ditt og si at det spiller ingen rolle om han nekter til han er blå og grønn, for du vet at han gjør dette. Hvis han ikke forbedrer seg så tar du sakene dine og går. Forklar ham at det ikke er som om du kommer til å halshugge ham om han ikke er perfekt! Forøvrig mitt argument mot min egen mann. Hva tror han kommer til å skje dersom han bare sier det som det er? Han må faktisk takle at kona blir skuffet, men det er ikke dermed sagt at det blir "et helvete".

 

Lykke til!