Redd for fødselsdepresjon

[Gjest]

Merker jeg begynner å bli kjempe redd for å få det ... Tenker ofte på at jeg er redd for at jeg blir en dårlig mor osv. siden jeg har null erfaring med barn. Jeg vet at jeg skal klare å ta meg av min kommende datter, men er redd jeg ikke vet hva jeg skal gjøre osv ... Flere som har det slik?

[Dolis]

Jeg har hatt fødseldepresjon og er gravid igjen. De siste par årene har fokuset kommet på dette blant jordmødre og helsesøstre så det er gode muligheter for å få tidlig hjelp nå. snakk med jordmor/lege du går til kontroll hos, jeg har allerede (er 15 uker gravid) hatt samtale med jordmor ang depresjon ettersom jeg er i faresonen, og hun sa at jeg blir tettere fulgt opp enn normalt, altså hyppigere kontroller. føde/barsel blir gjort oppmerksomme på det og jeg kan si fra hvis jeg føler behov for å bli flere dager på barsel etter fødselen. Helsesøster vil også bli informert. Jeg synes dette høres veldig beroligende ut, sist gang gikk jeg alene med depresjonen i flere måneder uten at noen reagerte.

Nå sier jeg ikke at du er i ferd med å utvikle en depresjon, men det at du er redd for å få det er grunn nok til å ta det opp med jordmor så fort som overhodet mulig.

Det er ikke uvanlig å ha sånne tanker som du har, og jeg er sikker på at du kommer til å klare den nye rollen helt fint, men ta tankene dine på alvor og det gjør du best ved å snakke om det!

Lykke til

[Jente09+lillegutt12]

De første ukene/månedene etter fødselen blir du ganske tett fulgt opp fra helsestasjonen. Dette er for å sørge for at både mor og barn har det bra. Jeg jobber selv tilknyttet en helsestasjon, og der er fokuset på å avdekke fødselsdepresjoner ganske stort, fordi vi vet at det er viktig med en "frisk" mor for å få mest mulig "friske" barn. Det er ikke sikkert alle helsestasjoner er like flinke på dette, men du vil uansett bli fulgt opp (med rutinemessige kontroller av barnet). På disse kontrollene kan du fint spørre helsesøster hvordan du skal gjøre ting du er usikker på, og hvis du føler deg trist og lei, ta opp dette også - hvis du ikke blir spurt om det. Hjelpeapparatet er der for å hjelpe!

 

Lykke til!

[AO3]

Jeg hadde fødselsdepresjon med førstemann. Det gikk bra med andremann, heldigvis. Jeg var veldig åpen om det fra første stund da jeg ble gravid igjen (inntil da var det ingen som hadde visst noe om det). Fortalte det til fastlegen. Da jeg flyttet like før termin og byttet fastlege, sa jeg det også til den nye fastlegen, og ga ham klar beskjed om å reagere hvis han ved en senere anledning syntes jeg oppførte meg merkelig, eller sa ting han stusset på. Jeg skrev det også i ønskebrevet til sykehuset, og fortalte det til helsesøster - alt sånn at de skulle være ekstra obs på meg. Jeg visste nemlig at hvis jeg ble kjørt på bunnen igjen, var det ikke sikkert jeg klarte å be om hjelp.

 

Sånn som du beskriver det, tenker jeg at det godt kan være "bare" helt normale tanker rundt det å bli mamma for første gang? Det er jo overveldende, og krever mye av deg, men du skriver jo selv at du vet at du vil klare det! Jeg anbefaler at du snakker med både jordmor og fastlege om dette. Håper det vil hjelpe.

[Januarbaby2014]

Jeg hadde også fødselsdepresjon da jeg fikk den første jenta mi, jeg var ganske langt nede på bunnen, er vel nesten bare flaks at jeg lever den dag i dag. :/ Ingen andre enn min samboer visste om dette, men han var tydeligvis lei av "sutringa" mi, så jeg fikk ikke noe hjelp i fra han. Da jeg gikk gravid med nr. 2 (litt over 1 år etterpå) så ble jeg "frisk" igjen. Alt av fødselsdepresjonen gikk over. Jeg merket heller ikke noe til den da jeg fødte min andre datter.

 

Jeg hørte aldri noen lege/jordmor/helsesøster snakke om dette, så det ble til at jeg holdt alt for meg selv, det er nok ikke særlig lurt! Hvis du skulle få noe slags problemer etter fødselen så vil jeg råde deg til å fortelle det til noen med en gang, ikke gå å hold det for deg selv, det blir ikke bedre.

 

Det at du er redd for å få fødelsdepresjon nå betyr ikke at du kommer til å få det. Det er vanskelig å vite sånn på forhånd. Når jeg var gravid så var jeg sikker på at jeg skulle bli den "perfekte" mamma, jeg var overlykkelig og gledet meg Såå masse til å få den lille. Den dagen hun ble født kjente jeg ingen glede i det hele tatt, og etter denne dagen ble det bare verre... Men som sagt, det gikk over! Hadde nok gått over fortere hvis jeg ikke hadde vært alene om det og hatt alle tankene mine for meg selv, men det viktigeste er at det går over! =)