Debatten gjelder egentlig alle med mer enn et barn....ikke bare ste...

[Anonym bruker]

Bygger litt videre på denne stedatter voksen kvelden debatten, men går ikke inn på den som sådann, men den reiste jo noen problemstillinger som er lik for alle.

 

Skal man gi ekstra til den som "roper" høyest. Dekke individuelle behov på tvers av likebehandling og rettferdighet.

 

Skal man være like streng med alle, eller skal man være litt myk i kantene ved behov?

 

Om man bestemmer seg for individuell behandling, skal det være unntaksvis, eller kan det også gå over tid?

Hvilke signaler sender det til de øvrige barna?

 

Jeg har to barn, et som har mange sykdommer som hemmer frihet og livskvalitet, og et som er friskt.

Jeg har to stebarn, et som takla skilsmisse og nyfamilie greit, og et som sleit en god del psykisk.

 

Så vi har denne problematikken mellom begge sett helsøsken, men også i forhold til alle barna.

 

Jeg selv er på untaksvis kan vi gi individuell behandling, men ikke over tid. Prøver også i utgangspunktet å gi likt, og ikke springe etter den som "roper" høyest, men samtidig er det vanskelig å ikkegi ekstra når barnet "ber" om det, og det/de andre barna greier seg fint.

Men dreier det seg ikke om å forebygge, i forhold til barn som da ikke blir sett, prioritert, kan begynne å føle seg glemt og tilsidesatt?

 

[Anonym bruker]

Fikk inntrykk av at de fleste mente at ungen burde få være opp ekstra, men de fleste er nok også enige om at det er greit å ha voksentid etter at barna er lagt.

 

[Anonym bruker]

Dette blir litt som det jeg opplever daglig.Jeg har barn med ADHD.

 

Og for de som vet litt om dette, så sies det at i "normale" familier så deler en på oppmerksomheten, alt etter hvem som trenger den. I en familie med ADHD, så er det alltid den med ADHD som står i sentrum.

 

Tenk over hvem som ikke har fått nok i det siste, men som kanskje trenger det mest. Kan være den som "roper" stillest, om du forstår meg rett.

 

En må bare dele, så godt en kan.

 

Jeg vet ingenting om stebarn og slikt, men jeg vet og ser godt hvem som trenger noe. Prøver å dele, men ikke alltid like lett.....

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke samtid like lett, og ssamvitrigheten kan bli ganske så svart av og til. Prøver å finne balansen så godt man kan, i forhold til alle barna.

Synest det ofte i disse ste debattene særlig er så lett å fokusere på den som har det vanskelig, men man må jo også fokusere på alle. Ikke greit å være liten og den som alltid må vente.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, samvittigheten min ble svart etter en avslutning yngste hadde nettopp... Eldste(med ADHD) klarte å "vrikke" foten(den var litt vond, det skal han ha) mens avslutningen var.... Og jeg(mor) slet fryktelig i hvor jeg skulle være. Jeg sa at eldste måtte vente til deler av avslutningen var over, så skulle jeg komme. Jeg sliter enda med at barnet med avslutning måtte ta til takke med at det ikke helt ble som vi ønsket...... Til og med der klarte den med ADHD å KREVE alt!

 

Jeg også må bli flinkere med hvor jeg har fokus til en hver tid. Av og til bommer jeg, men prøver da så godt jeg kan å fordele skikkelig.........

 

Dette er ikke lett, og en MÅ bare være obs på de som ikke sier noe.

 

Jeg har mange førstehjelpskurs(også avansert førstehjelp), og vi lærte at den som skriker høyest som regel er friskest De som er stille, er de som virkelig trenger hjelp. Og dette prøver jeg så godt jeg kan å overføre til det som har med oppmerksomhet til barna å gjøre

[Himmel og hav]

Vi driver familien og oppdrar barna etter mottoet " rettferdighet er ikke å gi likt, men å gi etter behov". Ungene våre er ikke like, og de trenger ikke det samme. Da blir det tull å tro at den samme "dosen" med ris/ros/ oppmerksomhet/ting osv skal dekke alles behov.

 

Våre barn er veldig forskjellige. Vi har et A-menneske og et B- menneske. Den som er b- menneske får være oppe litt lengre på kvelden. A-mennesket jager vi i seng litt før, selv om han er eldre, for han er oppe kl. 7 uansett og blir gretten og ugrei om han er oppe for lenge.

 

De får heller ikke likt når det gjelder ting. De får det de trenger når de trenger det. Derfor kan den ene få ny bukse mens den andre ikke får noe. Det har aldri vært noe problem, fordi de aldri har blitt satt på tanken om at det eneste rettferdige er å få helt likt. Over tid, så jevner det seg ut uansett.

 

Det ene barnet vårt er psykisk utviklingshemmet, og krever og trenger naturlig nok andre ting i det daglige en andre barn. Vi er derfor påpasselige med å lage rom og anledninger for det andre barnet til å være alene om oppmerksomheten, om det vil det.

 

Vi som foreldre deler oss også ofte for å følge opp interesser og aktiviteter hos ungene, vi prøver også i løpet av ferier og helger at alle, også de voksne, skal få et ønske om opplevelse eller aktivitet oppfylt. På den måten får alle noe de ønsker, selv om den ene får en to timers konsert, mens den andre får en hel dag på fisketur.

 

Vi teller ikke minutter, timer, kroner eller kilometer. Det blir ris til egen bak å starte på et slikt "rettferdighetsregnskap". Det gir også ungene en forventning om at det å få likt er noe de har rett på. Sånn er ikke verden. Sjefen kan sende kollegaen din på to-dagers kurs på Geilo med full pensjon, mens du får et to-timers seminar på Folkets hus med medbrakt matpakke. Livet er ikke "likt". Derfor har vi det heller ikke "likt" her hjemme.

[Anonym bruker]

Ganske enig med Himmel og hav, vi har fire barn, fire stykker med forskjellig personlighet, forskjellige interesser og forskjellige behov. Vi gjør så godt vi kan for at alle skal ha det bra og trives i hverdagen.

 

Det betyr at minstejenta som er en skikkelig koseunge sikkert har sittet dobbelt så mye på fanget som de tre andre til sammen, at nest eldste som er kjemperastløs er med på tre aktiviteter i uka mens eldste bare har en osv. De får etter behov egentlig.

 

Vi teller heller ikke kroner, den som trenger sokker får sokker, den som trenger en genser får en genser, dette jevner seg ut over tid. Men er selvfølgelig også rettferdige når det gjelder gaver, lommepenger osv, sånt merker unger fort urettferdigheter i

 

Noen barn trenger litt strengere regler enn andre, noen trenger mer kos, noen trenger mer aktivisering og noen trenger mer søvn. Vi må selvfølgelig se barnet og tilpasse oss dets behov.

 

Den opprinnelige diskusjonen gikk vel på om en "stor" jente skulle få ødelegge voksentiden om kvelden ved å bråke på rommet sitt. Hele problemstillingen var tåpelig i mine øyne, eldste her er 10 år. Om han sover, leser, spiller DS eller hører på musikk på rommet sitt er virkelig ikke noe jeg henger meg opp i, ihvertfall ikke på en dag med skolefri morgenen etter. Etterhvert som ungene vokser til må "alenetiden" finnes andre steder enn i sofaen om kvelden også, ungene skal også ta del i denne familietiden en fredagskveld, kan ikke jage en tenåring i seng klokka ni!

[Anonym bruker]

Vi driver heller ikke med millimeter rettferdighet, men jeg synest ikke alltid det er enkelt å finne den rette balansen.

Om det har vært mye styr med den som er syk, merker jeg på mitt andre barn at behovet melder seg for litt ekstra der i gården også. Det kan være med klenging, sutring, utagering, eller tilbake trekning.

 

Fint at så mange synest det er uproblematisk :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ikke lett om med gjevngamle stesøsken som far totalt ulik oppdragelse. Det er ikke helt det samme, men hos oss blir det mye av typen : det er jeg som er din Mamma, det er jeg som bestemmer over deg!

 

 

[Anonym bruker]

her er stebarn og fellesbarn nesten jevngamle og blir behandlet likt. de blir lagt likt. Hos oss er det disse reglene hos mamman til dette barnet er det andre regler.Vi kan ikke gi andre regler til dette barnet fordi det har to hjem. når det er hos oss gjelder våre regler og de gjelder for alle barn som er under taket her.

Det er viktig at de voksne har litt alenetid oså, så man kan få snakket om voksen ting og pleie forholdet også.