Hvordan føles det å gå gravid?

[Anonym bruker]

Ja jeg vet, sikkert ett teit spørsmål. Men hvordan føles det, å ha noen som vokser og vokser inni magen sin? Ubehagelig? Ekkelt (samtidig som det såklart er helt fantastisk), eller rett og lett bare bra... Hvordan vil du beskrive det å gå gravid

 

hi

[Anonym bruker]

Er gravid med nr 2 nå (veldig ny grav) men husker godt fra førstemann følelsen at et mennesk inne i kroppen min. Jeg synes det var helt fantastisk! Ja, jeg hadde plager - men selve det å bære frem et barn synes jeg er herlig Gleder meg til å kjenne sparkene om noen uker!!!

Hvis ikke man har opplevd det, er det umulig å beskrive godt, man har en alien i magen

 

 

[Anonym bruker]

Med første forsto jeg ikke så mye. Etter de første sparkene var jeg konstant sjokka. Lever det et menneske i meg?? Syke verden tenkte jeg! Jeg klarte aldri å kjenne hvordan babyen lå. Prøvde å følge med når jordmor kjente og forklarte hvordan det var, men jeg klarte ikke å ta det inn. Ble for rart og ukjent!

Men godt når man ser bort fra diverse plager man får. Pusteproblemer på slutten, blodtrykksfall osv. Jeg synes det var godt å kjenne rørelse og stressa hvis det ble stille i magen. Det er jo gradvis økning i magemål og spark, så det var de første sparkene som gjorde mest inntrykk. Bekreftelse på at det var noe inni magen.

Da babyen kom ut var sjokket enda større. Tenk at min kropp har bygd opp dette selv? Sykt! Sov ikke på halvannet døgn. Største kicket jeg har hatt i livet mitt.

 

Med andre var det ikke noe særlig spennende. Jeg hadde opplevd det store sjokket og hadde fundert meg ferdig om det underet som vokser inni magen. Vil ha en til snart!

 

[Anonym bruker]

Personlig er jeg ikke særlig begeistret for å være gravid. Det er bare et nødvendig onde man må gjennom for å få barn...

 

Det føles som om du har en leieboer i magen! Som gjør akkurat som han/hun vil. Jeg synes ikke sparkene er så veldig behagelige og må innrømme at jeg ikke helt forstår hva som er så "koselig" ved dem. Du kan jo selv tenke deg at noen går og dytter deg i magen akkurat når det passer dem 24/7.

 

I tillegg er man jo veldig framtung og blir klønete og lett anpusten, litt hvalross-følelse.

 

Gleder meg bare til å bli ferdig denne gangen, da det blir vår siste. Jeg vil ha tilbake kroppen for meg selv!

[Anonym bruker]

Elsker barna mine men hater og gå gravid... Føler meg fanget på en merkelig måte..

[LiteNurk]

Jeg har termin imorgen, og gjør meg derfor opp tanker om svangerskapet nå som det går mot slutten.

 

Jeg har virkelig ELSKET å gå gravid. Jeg har ikke hatt noen plager å snakke om, og har hatt god anledning til bare å nyte, og følge undrende med på alle endringer som har skjedd med kroppen. De første bevegelsene skjønte jeg ikke helt hva var, men etterhvert var det ikke noen tvil, det var noe som levde inni der. Det tok litt tid å bli vant til, og jeg også hadde en sånn Alien-lignende følelse den første tiden. Nå er det faktisk litt trist å tenke på at "reisen" snart er over. Men det begynner jo et nytt kapittel, og det er sammen med den lille.

 

Men jeg kommer til å savne å kjenne de små, søte tegnene på at det er et lite under inni magen min...

[Anonym bruker]

Jeg signerer 10.20 akkurat den følelsen hadde jeg også!

 

Utrolig koselig å være gravid, se magen vokse, men du gleder deg til alt er over og du kan få tilbake kroppen din!

[Anonym bruker]

Mente 10:29 (nr 2)

[Anonym bruker]

Jeg syns det var litt rart at jeg gikk å bar på et annet menneske inni magen min. Men samtidig så falt det helt naturlig for meg. Det var nesten mer unaturlig og nytt når ungen kom til verden og jeg kunne holde henne.

 

Jeg hadde et veldig problemfritt svangerskap med kun halsbrann og vann i kroppen som ubehag. Derfor kan jeg si at jeg syns det var kjempe koselig å gå gravid, men litt slitsomt mot slutten når magen ble veldig stor og et par ribbein ble bristet....

 

 

[Anonym bruker]

Før jeg fikk barn, syntes jeg det nesten så groteskt ut å gå gravid, spesielt de som var høygravide. Syntes det så tungt ut og tenkte at det måtte føles helt rart å være så stinn. Og når jeg ble gravid var ikke antagelsene mine så bortevekke. Nå er jeg 9 mnd på vei med min tredje. Og jeg sa til samboeren min at det må føles sånn å bli gammel, at alt går mye tregere. Å komme seg ut av sengen er nå blitt en kraftanstrengelse, man må ta sats for å komme seg opp av sofa. Magen er steinehard og man får problemer med enkle gjøremål, som å få på seg sokker, truse og ikke minst sko. Magen er borti det meste.

 

Og man kjenner at det bor noen der inne, som snur seg og sparker, noen ganger hardt mot ribbena. Noen som prøver å endre posisjon og man kjenner en uimotståelig trang til å late vannet.

 

Og nå som man er kommet så langt gruer man seg ikke lengere til fødselen, fordi man bare ønsker at tilstanden skal være over, samtidig som man ønsker å hilse på den lille som man er blitt glad i. Man kjenner etter de små tegn på at fødselen kan være i gang, som at magen blir enda strammere og man får vonde menssmerter.

 

Som du sikkert skjønner så synes ikke jeg at graviditeten er kjempeherlig, men på samme tid er det jo en spesiell tilstand som man er veldig takknemlig for at man får oppleve.

 

Jeg hadde en forestilling om at det måtte være smerter forbundet med at magen vokser, men det er det egentlig ikke annet enn litt strekk i ligamentene rundt livmoren. Det går så gradvis.

 

Fødselen er noe for seg selv, noe du aldri glemmer for resten av ditt liv. Men det rare er at en masse instinkter tar over og det å få en sprell levende baby på magen, er det naturligste i verden.

[Anonym bruker]

Så flott å lese deres erfaringer. Akuratt dette dere beskriver som jeg er ute etter. Jeg har ikke vært gravid (ennå), men syntes det ser helt fantastisk ut å gå gravid. Samtidig syntes jeg det virker så rart, at det bor noen i magen 9 mnd.. Kan tenke meg det føles merkelig, ekkelt og fantastisk på en gang.

 

HI