Usikker, lei, rådvill.. Blæææ

[Anonym bruker]

Off, må bare få luftet hodet litt til noen..

Kan legge med at jeg er 19, og han 20 (21 i august). Nå har det seg slik at jeg og typen har vært sammen i 2 år, er forlovet og bor sammen. Vi planlegger å få barn, og jeg har ikke gått på pillen siden i januar.

Men.. forholdet skranter - og det har det forsåvidt gjort i et halvt år nå..

Det hele begynte med at jeg fersket han i å prate med andre jenter bak min rygg. Han sendte meldinger med dem (ikke den type meldinger som noen i et forhold sender..), og har vært medlem på utallige flørtesider hvor han bokstavlig talt har LAGT seg etter andre, lettkledde jenter. Dette har jeg fersket han i 3-4 ganger (greier ikke å helt å holde tellingen lengre). Han har nektet hver gang, men jeg har fint gitt han beskjed om at det skal han bare drite i, for jeg VET det er sant. Da har han omsider lagt seg langflat, grenet på skulderen min og sagt at han ikke vet hva han gjør om han mister meg og blablabla..

I starten på forholdet kunne jeg uten problemer gå på fest uten han, og uten å få noen tanker for meg selv. Men så skjedde det jo for et par mnd siden at jeg var ute på fest, og endte opp med å kysse en annen gutt. Fortalte samboeren min dette etter 2 uker (greide ikke å få det ut, så gikk rundt og var fysisk dårlig av meg selv i 2 uker..)

Helt siden jeg fersket samboeren min første gang har forholdet vært preget av sjalusi, fra min side. Men siden jeg var sjalu så han, så måtte jo han være sjalu tilbake (uten at jeg har gjort noe for å fortjene det). Jeg måtte kutte all kontakt med kompiser, for han likte ikke at jeg pratet med de.

Jeg vet med meg selv at hvis forholdet vårt hadde vært slik som det var i begynnelsen, så hadde jeg aldri kysset noen andre. Men nå er alt bare dritt..

Når han er vekkreist på jobb (jobber 2 uker på, 2 uker av), så får jeg ikke lov til å gå på fest (ikke at jeg får lov til det når han er hjemme heller, for den saks skyld..), han krever at jeg skal sitte hjemme hver kveld for å prate flere timer i telefonen med han før han legger seg, hvis jeg er ute med venner (som er sjeldent, siden jeg har en eiesyk samboer som må prate med meg 24/7), så MÅ jeg trekke meg unna (gjerne gå ut) og være usosial - for han MÅ snakke med meg minst 10 minutter alene..

Vennene mine blir sinte på meg, for hver gang de spør meg om jeg ville finne på noe, så sier jeg nei pga samboeren min - som igjen har ført til at de nesten aldri spør meg om å finne på noe. Drar jeg ut, så blir han sittende igjen hjemme alene (for venner har han heller ikke...)

I dag ble jeg invitert med å se film med noen venner, og jeg takket ja. Når jeg da fortalte dette til samboeren min, som er på jobb, fikk jeg fin beskjed om at han skulle ha melding når jeg var kommet hjem, jeg måtte ikke være lenge ute (jeg må jo tross alt våkne av vekkeklokken 05.40 hver morgen for å ringe og vekke han, slik at han kommer seg opp og på jobb..)

 

Og jeg er rett og slett redd for å gå fra han. Hva gjør jeg uten han? Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og inn til han, kjenner ikke til et liv "på egen hånd". Er redd for å være alene, redd for å bli stående totalt på egne økonomiske ben. Ja, redd for alt...

 

Dette ble et utrooolig langt og rotete innlegg, beklager for det... Men måtte bare få ut litt frustrasjon, redsel, sinne.. Ja, you name it..

 

- M

[Anonym bruker]

Ikke for å være slem, men du virker forferdelig ung og absolutt ikke klar for barn...

Vil du virkelig sette et barn til verden i et slikt forhold? Et forhold skal være sunt og noe du trivest i. Er mangen måte å være glad i en person på vet du.

Å være sammen med en som begrenser deg som person er ikke rett. Du fortjener bedre. Og det at han er sjalu er ikke ditt problem...

Var selv i et usunt forholdda jeg var yngre. Vi hadde barn, og jeg slett lenge for å komme meg ut av det. Var jo glad i han...

Først i ettertid skjønte jeg at "kjærestefølelsene" var over for lenge siden.

Er skummelt å være alene i begynnelsen, men du klarer det. Er definitivt en måte og vokse på.

Annbefaler deg å leve lkivet med vennenne dine, og finne den "rette" for deg. Barn bør du vente med til du finner en du trivest 100% med.

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Etter at forholdet begynte å gå nedover, så har jeg ikke følt meg klar for barn. Føler meg ikke klar for barn i det heletatt. Lysten er der, såklart.. Men jeg er ikke klar til å legge hobbyen (hest) på hyllen, jeg er ikke klar til å stifte familie og slå meg helt til ro. En av grunnene til at vi startet prøvingen var at han ville så gjerne ha barn, og hadde hatt det ønsket siden han va 16 (noe pussig, ja - men fyren er pussig).

Jeg kjenner på den nå at jeg elsker han ikke lengre. Det går ikke en dag uten at jeg ser for meg livet uten han, ser for meg livet som singel og drømmende om noen jeg trives med.

 

- M

[Anonym bruker]

Vel, begynn for all del på prevensjon igjen! Ikke få barn fordi den andre parten vil.

Å få barn i et skrantene forhold er absolutt ikke å anbefale. Da må til slutt gjennom et brudd, og det er MYE vanskeligere med et barn. Og skulle bli enig om samvær og oppdragelse kan også være vanskelig. Med en slik sjalu type vil jeg tro du får hendene fulle...

Nei, vent til du finner en som du er 100% sikker på!

[Anonym bruker]

Et godt råd; Gå fra ham! Vil du virkelig leve et liv med en som skal ha kontroll på hva du gjør til enhver tid, og nekter deg et sosialt liv? Ut fra hva du beskriver er jeg glad på dine vegne at du ikke har blitt gravid med ham enda. Da måtte du forholdt deg til ham resten av livet, og det virker ikke som det er en type det er verdt å ha så mye kontakt med. Nei, kom deg ut av det. Du er jo ung og har hele livet foran deg: Det finnes menn det ute som ikke har like kontrollerende behov, som ville vært glad på dine vegne at du fant på masse sosialt mens de var bortreist på jobb. Og skal du ha vekkerklokke på så tidlig for å ringe å vekke ham? Kan han ikke ha på vekkerklokke selv??? Nei, dette hørtes helt sjukt ut for meg...

[Anonym bruker]

Har bestemt meg nå for å gå fra han.. Får vite i løpet av neste uke om jeg blir videre sykemeldt fra jobb, og hvis jeg blir det så reiser jeg på ferie til foreldrene mine, og gjør det slutt med han når han kommer hjem fra jobb om 1 uke. Det får bare bli over telefon, hadde jeg skulle gjort det face til face så hadde det ikke endt med brudd, men med et nytt forsøk.

Det eneste som blir vanskelig nå er å skulle late som ingen ting i en uke. Vi hadde oss en heftig krangel i dag, som lett kunne endt med brudd, men jeg vil ikke ødelegge arbeidsuka hannes (for ja, han vrir alt over på meg og gir meg dårlig samvittighet for at HAN ikke får sove, uka HANS blir ødelagt osv..)

Han har på egen vekkeklokke, men jeg må ringe han i tillegg for å dobbeltsjekke at han har kommet seg opp...

 

Hadde en god samtale med mamma i dag, og jeg har vel blitt singel allerede (i hodet mitt). Er deilig i grunn. Skummelt, men godt. Har hatt en koselig kveld ute med venner, lagt alt bak meg og bare tenkt fremover. Jeg blir singel, jeg blir fri, jeg kan leve igjen. JIPPI!! Og det beste av alt er at jeg gleder meg til å gå fra han! Var jeg litt stygg nå..? Nisj!

 

Takk for alle svar! Det har hjulpet meg til å innse at jeg er i et dødfødt forhold som jeg greier meg bedre uten

 

- M

[Anonym bruker]

Å, nå ble jeg lettet på dine vegne Har selv vært i et destruktivt forhold tidligere, og det jeg priser meg lykkelig for i dag er at vi ikke fikk barn. Da kommer man aldri 100% bort fra det. Du må bare være sterk og stå for beslutningen din, selv om han kommer til å gjøre alt for å holde på deg. Lykke til, bare vær sterk de neste ukene nå, så ordner det seg nok for deg. Og gled deg til du nølte forelsket igjen i en ordentlig gutt som behandler deg godt og som respekterer deg og som setter deg foran seg selv. Det et slike gutter man vil starte familie med Lykke til og ha en fin fin sommer

[Anonym bruker]

Skal være møter ikke nølte...

[Anonym bruker]

 

Veldig godt å se at du har bestemt deg for å gå fra han!

 

Han høres ikke helt god ut, når det gjelder sjalusien sin, eller kontrollbehovet sitt. Han høres også veldig uselvstendig ut når du til og med må ringe han om morgenen for å få han til å stå opp. Han er jo en voksen mann som burde ta såpass ansvar for seg selv.

 

Du ble vel myndig for et år siden? Flyttet rett fra foreldrene dine, og til en som tar så mye kontroll over livet ditt. Hvor ble det av friheten som du sikkert har gledet deg til i flere år?

 

Skjønner du er redd for å bli alene. Da vet du liksom ikke hvor "veien går" videre. Du må endre den framtida du har planlagt, og alt virker usikkert. Men husk at det ordner seg steg for steg. Alt vil falle på plass igjen, men på en ny og sikkert bedre måte.

 

Prøv å se det sånn at i din alder har du enda alle muligheter i livet åpne. Alle dører står på vidt gap når du er 19....det er en magisk alder. Så bruk heller mulighetene dine til å gjøre noe spennende. Kanskje du kan studere i utlandet, eller jobbe i australia.....? Mye spennende som venter på deg!

 

Skaff deg en utdannelse, så du kan stå på egne bein, det er vel egentlig det viktigste du kan gjøre.