Ettåringen har blitt et lite viljesterkt stabeist som sutrer med en gang ting ikke går hennes vei. Varer dette helt til 3-4 års alderen???

[Anonym bruker]

Sutrer dagen lang og jeg blir gaaal

Er heldigvis veldig tålmodig, men er redd for å gjøre ting feil så det blir værre. Og håper det blir bedre når hun begynner i bhg til høsten og får løpt fra seg litt og lekt med andre enn meg.

Kan det bare være en periode hun er gjennom? Hvordan var deres?

[Anonym bruker]

Jeg er sånn ennå

[Anonym bruker]

Periodevis her, men vil si det varer resten av livet i perioder.

[Anonym bruker]

Det varer så lenge de får noen respons på det! Overse sutringen, og gi oppmerksomhet på det positive, og trøst når ting er vondt så blir det lite sutring etterhvert. Men selvfølgelig av og til, alle har dårlig dager, da er det bare å overse igjen..

[Anonym bruker]

He... he..

 

Det der har du nok gående helt til ungen har flyttet ut. Periodevis selvfølgelig...! :-)

[Anonym bruker]

Er det dumt av meg å ta hu opp når hun sutrer og vil opp å bli båret? Det er sååå vanskelig dette.

[Anonym bruker]

Varer i varierende grad til ca 2.5 - 3.5. Ett lite opphold og nye elementer kommer inn med økende grad av språkmestring og evne til å se en større helhet mellom egen lyst/behov, krav og manipulasjon. Mellom 4 - 6.5 er det levlig. Da kan man snakke sammen, men krav og behov vil nok være til evig tid. Min eldste er 7.5 år, så vet ikke lengre enn det.

 

Livet ble ok, med tanke på det du sier, rundt 6 års alder +/-. Kun fordi jeg da kan forklare og argumentere lettere slik at barnet forstår hva jeg mener + at barnet klarer i større grad reflektere, men situasjoner har vi fortsatt daglig med 7.5 åringen.

[Anonym bruker]

Hun har forandret seg bare på en uke. Fra å være en blid og fornøyd jente som ALDRI sutret til å være sint og sutrete når hun ikke får det som hun vil. Hun var sååå tålmodig og nå vil hun ikke engang sitte i vogna si, noe som hun elsket før! For bare en uke siden.

Men troooor det er to jeksler til på vei så krysser fingrene for at det er det som er litt av grunnen til at hun konstant vil bli båret.

HI

[Anonym bruker]

I teorien er det jo enkelt. Alt man ikke får oppmerksomhet på slutter man med, (er døren låst prøver man ett par ganger å åpne, er man det utålmodige kanskje man til og med sparker litt i den men man slutter prøve åpne) Samme med sutring, det vil slutte om man ikke gir noen respons. Men det er ikke lett, man vet jo at sutringen gir seg kanskje om man løfter de opp! Og det er jo fordel for både mor og barn, iallefall der og da! Jeg tror jeg ville prøvd å ventet med å løfte opp, løfte Hun/han opp med en gang den slutter sutre! (gi de en "fordel" ved å ikke sutre) men nå er jeg 3mnd på vei og med en datter som for lengst er ferdig med å sutre så det er enkelt for meg å si, aner ikke hva jeg gjør når jeg selv står i det

 

Også tenker jeg jo på meg selv, har jeg tannverk, vondt i hodet osv så sutrer jo jeg på min måte. kjefter kanskje mere enn jeg skal osv.. og da er det jo godt å bli holdt litt rundt å trøstet! Men vi voksne blir jo ikke å bruke sutring for oppmerksomhet:)

 

Lykke til uansett

[Anonym bruker]

Det første du må gjøre er jo å forandre innstillingen din til henne. Ikke omtale din egen datter som et sutrete stabeist! Er du en mamma som sier nei dagen lang?

[Anonym bruker]

Som jeg har sagt så er jeg veldig tålmodig, prøver å forklare og ikke bare si nei. Uansett om hun skjønner eller ikke. Tar hu bort fra situasjonen og prøver og avlede, men er ikke alltid så lett. Men man har vel lov til å tenke det at barnet er sutrete og sta. Sier jo aldri det til henne.

HI