Gå til innhold

Jeg og en av mine venninner skulle være med hverandre på fødslene våre.


Anbefalte innlegg

Hun ble alene før meg, og trengte noen ved fødselen. Jeg var der så fort jeg visste noe skjedde, og var der hele fødselen gjennom, på hennes premisser. Jeg gjorde ALT hun ville og ønsket gjennom hele fødselen...... Jeg var hennes slave og tjener de lange timene.

 

Så kom min fødsel.... Hun skulle til frisøren visstnok....... Jeg ventet og ventet på at hun skulle komme, men.... Til slutt(etter 4 timer) sa jordmor at om jeg ville ha noen der, så måtte vi få fatt i den personen NÅ. Det ble min mor, for min venninne hadde slått av telefonen sin.

 

I dag er jeg glad for at min mor var der da mitt andre barn ble født, men enda sliter jeg med såre følelser ang min "venninne". Det var første gangen hun stakk når jeg trengte henne, men ikke siste. Hun er vel ikke lenger min venninne.

 

Hvorfor skal en hele tiden være ærlig og god, og prøve sitt beste, når det ser ut til at en ender opp med å bli sviktet hver gang?

Fortsetter under...

Før jeg fikk barn selv kunne jeg alltids ha sagt ja til noe slikt. Etter å ha vært gjennom en fødsel vet jeg mer, og ville aldri i livet ha blitt med på noen annen sin fødsel.

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...