Dere som har mistet..

[Anonym bruker]

Jeg er gravid og har en vennine som var gravid (hadde termin bare et par uker etter meg) men mistet for et par uker siden.. Jeg vet at hun tar det kjempe tungt, men vil ikke snakke om det og vil helst at vi skal "late som om ingenting har skjedd"

Er på en måte redd for at hun skal bære nag til meg, at hun tenker "hvorfor meg og ikke henne?" og på en måte gir meg "skylda". For meg blir det ikke naturlig å snakke med henne om svangerskapet mitt med henne lengre, i frykt for å smøre det inn.

 

Hvordan ville du følt det om du var min vennine i hennes situasjon ift meg og mitt svangerskap?

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn som venninnen din har det. Mistet i uke 14 for noen mnder siden. Vi var to venninner som bare skilte ei uke på termindato, og jeg skal innrømme at det er veldig tungt å være sammen med ho. Og jeg får vondt langt inni for at jeg føler det sånn, for det er jo ikke hennes feil at jeg mistet...men rart åssen de følelsene styrer seg selv. Vet ikke åssen venninnen din tenker, men kunne ikke falle meg inn å gi venninna mi "skylda" for det. Grunnen til at det er så tungt er jo fordi det er så lett å se hva jeg går glipp på ho...magen vokser- det skulle min også gjort, begynt å kjøpe babyutstyr- det skulle jeg også gjort osv... Er vel bare det at savnet etter den lille blir veldig sterkt...

 

Har endel gravide venninner og de fleste tør knapt å nevne graviditen til meg. Så når jeg spør åssen det går med den lille i magen, blir de helt rare... Jeg tenker litt sånn at dersom venninna di spør deg, så kan du fint svare, uten å tenke på å smøre det inn. Men hvis hun er veldig unnvikende når det gjelder gravidsnakkk, så er det sikkert lurt å gi ho litt tid.

 

Vil også bare få sagt at selv om det er tungt å være sammen med d gravide, så er det ikke deres feil at jeg mistet, og jeg bærer ikke nag til de. Tenker noen ganger at jeg syns det er urettferdig at akkurat jeg skulle miste, men det tror jeg er helt naturlig. Man tror jo aldri at sånt skal skje en sjøl.

 

Huff, ble visst langt dette. Håper du får noe ut av det,da, hvis du først har lest gjennom.

Lykke til videre i svangerskapet:)

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 18.

Hadde ingen nære venninner som var gravide da, men

 

1. moren til en i bhg til min lille hadde termin 2 uker før meg, hun visste jeg var gravid og jeg møtte henne på sykehuset i forb m når jeg mistet, så hun fikk vite det da at babyen i magen ikke ... ja han ville ikke kunne overleve utenfor livmoren pga mange skader så i samråd med legene på rikshospitalet så var det beste å ende svangerskapet da om jeg hadde fullgått så ville han kun leve par sekunder og i smerter..

Denne moren overser meg nå, før kunne hun si hei og smile, men nå unngår hun meg etter beste evne..

Kanskje hun er usikekr for hva hun skal si osv, men for meg er det verre enn å hilse og være normal..

 

2. ei anna mor i bhg skulle "ut" med at hun var gravid, hadde sagt det til datteren sin som sikkert skulle fortelle det videre.. Hun sendte meg en sms for å forberede meg sa hun på graviditeten og slikt pga det som hadde hendt meg...

Jeg sa så sant var at det var selvfølgelig trist det som hendte min baby, men det betyr ikke at jeg ikke klarer å takle at andre blir gravide..for det gjør jeg.. men takket for meldingen.

 

3. Hadde ei i klassa mi som var gravid. Hun var tidlig på vei, men jeg var blandt de få som visste det før hun gikk ut med det til resten av klassen.

Hun sa til meg at hun var redd hun brifa og at hun smurte inn med graviditeten, men det var ikke i mine tanker engang. Jeg syntes det var kjempekoselig hun var gravid og hadde ikke problemer med å snakke om det.

 

4. En i klassen min ble pappa

 

5. Ei perifer venninne er også gravid..

 

jeg har det vist flytende rundt meg med gravide kvinnfolk

Men for min del gjør det ingenting.

Ja det er sårt med tanke på babyen til tider og at jeg skulle ønske at min lille kunne få en søster eller bror før hun ble for stor (er nå 5,5) (jeg har vært dårlig før og slet med sv.depresjon osv, derfor jeg ikke har forsøkt å bli gravid før det). Og det er sårt til tider at hun snakker om at jeg også skal ha baby (hun visste ikke jeg var gravid sist...skulle fortelle henne det etter ord. ul, men det var da vi fikk vite at babyen ikke ville klare seg).men det er så mange i bhg hennes som har fått søsken osv, og hun ser på det som en selvfølge at hun også skal få (og jeg har det vanskelig nok med at spiren skal sitte også..så det at spiren/babyen som faktisk satt skulle ha skader så vi ikke fikk beholde ham var et slag) ..

Men

Jeg unner andre graviditet...

Jeg kan ikke fordra at folk skal gå på eggeglass rundt meg pga dette for det gjør ting verre..for meg iallefall..

Jeg blir faktisk SINT på de som overser meg, går på eggeglass.. blir en annen person når jeg er i nærheten..

De som gikk i klassen min var fabelaktige.. de var litt forsiktige 1 dagen, men de behandlet meg normalt så fort de skjønnte at det var det jeg ønsket..

 

Men det er nok forskjellig fra person til person..

Jeg har som motto;

"for å kunne komme seg videre kan man ikke frykte å snakke om det som har vært"

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært i den situasjonen du beskriver. Ingen sjalusi osv fra min side. Det var jo ikke mine venninders barn jeg skulle få, jeg skulle få mitt eget. En hyggelig gest var at jeg fikk være fadder og gudmor til disse to små som kom med kort mellomrom og omtrent da jeg skulle hatt termin.

[Anonym bruker]

Takker for svar dere! Det betyr mye for meg.

Jeg kommer til å ta det litt rolig med gravid-snakk fremover, ja.. Kjenner at jeg blir litt rar når man står i en sånn situasjon, men skal anstrenge meg for at jeg ikke blir helt dum og går på eggeglass som en over her skriver.

Syns jo forferdelig syns i henne og ønsker å skåne henne så mye som mulig.

[Anonym bruker]

Vil komme med min historie og mine tips jeg også.

Hadde en nesten identisk historie som hun første som svarte her.

Gravid samtidig som en av mine beste venner, termin med 3 dagers mellomrom, men mistet i uke 14.

Tungt, drittungt...men, som andre sa, det var mitt barn jeg mistet ikke hennes.

Ble gravid ei lita stund etterpå igjen , men mistet på nytt.

Hadde da ei annen venninne som hadde blitt gravid rett før meg, og vi skulle gå "sammen" denne gangen.

Sørget veldig, og gråt mye.

Her er den store forskjellen på de to vennene mine når det gjaldt hvordan de forholdt seg:

Nr 1, spurte meg flere ganger rett ut, om jeg ble lei meg av å være sammen med henne.

Om hun burde gjøre noe annerledes, og om hvor mye ville jeg snakke om dette? o.s.v

Nå kommer slike personlige ting til å være veldig forskjellig fra person til person, men det var til stor trøst for meg. Følte at hun prøvde å forstå, at hun innså hvor heldig hun var.

Det ga meg en slags trøst bare å vite at hun følte en ydmykhet over hva hun skulle få oppleve.

Venninne nr 2, turde aldri å spørre om sorg, følelser o.l

Det ble mye usagt mellom oss, fordi jeg ville heller ikke "påføre" henne mine sorgrelaterte følelser når hun åpenbart var lykkelig og glad.

Vi latet stort sett som ingenting, men ofte følte jeg en irritasjon over at hun tilsynelatende følte at ingenting kunne skje med henne. "bortkastet penger å gå på ul når jeg føler at det går bra" sa hun, joda jeg trodde også det...men oppdaget MA begge gangene på ul.

Nå er jeg en slik en som har behov for å prate, det gjør meg ingenting om jeg begynner å gråte o.l dersom det blir for trist.

Du må bare føle deg frem på hvor nære dere er, og hvor godt kjenner du hennes behov for å prate?

Begge mine venner er nære og jeg var glad på begge deres vegne. men, for meg ble det mest trøst og omsorg av hun som snakket, spurte og æret mine såre følelser.