Gå til innhold

Hjelpes... At det går an å bli så ensom... Fullstendig venneløs...


Anbefalte innlegg

 

 

Etter å vært innesperret og fastbundet med jobb, skole og 3 barn over flere år nå, begynner behovene for sosialisering å melde seg. Men, det er da man plutselig oppdager at hei, jeg er jo fullstendig venneløs.

Og jeg er tydeligvis ikke av den sorten som er attraktiv på vennemarkedet heller, og sliter virkelig med å opprette nye vennskap/bekjentskap.

 

Eldstemann går i 1 klasse (2 klasse til høsten), og alle de andre foreldrene til elevene i klassen er en god del eldre enn meg og min mann (midten av 20 årene), og ikke intressert i unge venninner. Samme med foreldrene til ungene i barnehagen til de to minste. Og nabolaget vi bor i, ja der er det nesten umulig å få en fot innenfor. Vi har bodd her i 4 år nå, og de som bor her rundt har bodd her mye lengre og skapt sterke bånd.

Arbeidskollegaer er enten single og i partymodus, eller har aktive familieliv.

 

Arg, at jeg ikke kan være en litt mer attraktiv person på vennemarkedet altså. Blir bare trist og lei når jeg ser alle andre finner på ting sammen med sine gode venner, mens jeg sitter her alene.

 

 

Fortsetter under...

Sitter mutters alene jeg også, fikk unge i år, etter at jeg ble gravid, mistet jeg de fleste vennene mine, alle sammen er i party eller singel liv modus, mens jeg sitter med samboer og barn. Etter at jeg fikk ungen mistet jeg de siste jeg hadde, de anser meg vel som "kjederlig småbarns mor" :-/ er ikke mer enn 23 år.

Jeg kjenner meg til en viss grad igjen. Vi flyttet til et nytt sted for 2 år siden, på de to årene har jeg egentlig ikke opprettet mange vennskap. Har et par jeg møter sporadisk. Naboene har noe samme alder og barn i lik alder, men føler de fleste lever livene sine.

 

Det er bare samboeren som har skapt seg nye og mange relasjoner gjennom jobbene han har. Han er nok til dels mer sosial enn det jeg har klart å være.

 

Hvor i landet bor du da?

 

 

Annonse

Jada, jeg har mannen min jeg. Men han er en mann med en jobb som innebærer at han er borte mange uker av gangen. Og det er de periodene som er virkelig ensomme. Da er det jeg og ungene, ingen andre. Man har lov å føle seg ensom selv om man er i et forhold. Vennskap er vel så viktig som en mann.

 

Bor i Nordland. Sjelden noen derfra svarer på vennetrådene. Tro meg, har vært på vakt hver gang :)

Bor i Nordland jeg også, men har panikk for syting ig surking, så jeg tror ikke jeg signerer med noe nick her nei. Kanskje i en annen tråd om noen starter en vennetråd en gang. hi her er sikkert grei nok, men fikk litt følelse av at hun vil ha noen til å trøste seg og ikke gode venner.

Annonse

Hvorfor i alle dager får du inntrykk av at jeg ønsker noe til å trøste meg?

 

Har ingenting å sutre og syte over. Ingen slem mann, ingen fæl jobb e.l. Ønsker meg bare venninner jeg kan ta en kopp kaffe med og prate og le sammen med. Men dersom du fikk inntrykk av at jeg bare er ute etter trøst, så du om det...

 

 

Er 27 år. Trivelig at det er flere fra Bodø her :)

 

Vet jammen ikke om jeg tørr å gi meg til kjenne her, i og med at jeg blir oppfattet som en trengende sjel, som bare er ute etter å få trøst. Men shit la gå :)

 

Send meg en melding her på dib, så kan vi tastes videre der :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...