Junijentenes fødselshistorier

[helene0: jan09+jun11]

Her kan vi samle fødselshistoriene våre. Fint å lese om andres opplevelser også.

Legg inn din historie her om du vil dele

[helene0: jan09+jun11]

Da starter jeg:

 

På overtidskontroll den 15. ble det besluttet at det var nødvendig å sette igang fødselen pga liten tilvekst. Fikk time til dette kl 10 den 16.

 

Etter en times CTG, diverse skjemaer å fylle ut og undersøkelse (2 cm og ganske moden) fikk jeg den første prostintabletten kl 12. Kjente ikke stort til den bare noen uregelmessige kynnere. Tok oss en tur ut etterhvert og spilte kort og koste oss. Kl 1830 var det på tide med ny pille. Nå fikk jeg vonde sammentrekninger, men svært urgelmessige. Disse gav seg etter en times tid og var så milde at jeg kunne ta en tur i kiosken og traske rundt som om ingenting var på gang. Sendte mannen hjem i 21 tiden og håpet å få litt søvn ila natta.

La meg til å sove 2230, men fant fort ut at det ikke kom til å bli så mye søvn. Lå likevel i mørket og slappet godt av. Sammentrekningene var ikke vonde og heller ikke regelmessige. 0030 merket jeg en viss regelmessighet og riene tiltok noe i styrke. Begynte å ta tiden mellom og 0120 var det 4 min mellom og jeg begynte å tro at noe virkelig var på gang.

Ringte på jordmor som undersøkte meg. Kun 3 cm åpning.. jeg var litt skuffa over det. Jordmor satt på CTG og ba meg ligge med den en halvtimes tid. Ila få minutter ble riene så tette og så vonde at det var umulig å ligge stille i sengen. Ringte igjen på jordmor og sa at dette ikke gikk. Hun foreslo å ta en dusj for å se om det hjalp. Ingen effekt av varmt vann på meg, ihvertfall. Fikk stadig tettere og mer intense rier og ringte mannen for å be han komme rett før 2.

"Gikk" rundt i gangene og prøvde å takle riene som best jeg kunne, så stadig på klokken og håpet mannen skulle dukke opp hvert øyelikk. Fikk en ny undersøkelse ca 0230 som viste 4 cm. Riene var så intense nå at jordmor ringte føden og ba de komme med en eneste gang.

Meningen var at jeg skulle gå dit selv og bare støtte meg på en rullestol, var instilt på dette men jordmor som kom for å hente meg mente at da kom vi aldri til å rekke fødestua for ungen var ute. De plasserte meg i stolen og løp. For en herlig følelse... vind i håret Vel på fødestua kl 0300 hadde jeg 7,5 cm åpning! og endelig var mannen min kommet.

Jeg hadde intense rier nesten uten pause, men likevel så god kontroll at jeg hadde kontakt med omverdnen. Følte meg som en superkvinne og (bortsett fra at det var uutholdelig vondt) elsket jeg rett og slett å føde. Merkelig...

Så kom pressetrangen, desverre før 10 cm. Måtte prøve å holde igjen, men det var ikke lett. Sto på alle 4 for å jobbe litt mot tyngdekraften. Det fungerte egentlig fint og de fikk dyttet bort kanten før den ble for hoven.

Nå var det på tide å trykke. Desverre gikk hjertelyden til gutten ned en god del,kunne ikke lenger stå på alle 4 men måtte legge meg på rygg for å se om det hjalp. Trykket som en gal... Lege ble tilkalt og var der på et blunk. Det ble satt vakuum og jeg ble bedt om å ta i med alle mine krefter. Merkelig opplevelse: alle lyder ble borte, bare floff-floff-floff i ørene. Ungen måtte ut fort, og siste innsats måtte gjøres uten ri. Totalt tre lange trykkerier og et langt trykk på pur viljestyrke og ut kom han og i relativt god form var han og. Fikk han på brystet og var overlykkelig (har ikke "klart" å føde vaginalt før og hadde en forferdelig opplevelse sist, så dette var en seier for meg). Gutten ble født 0408 med utsikt over soloppgangen Han var en liten kar på 2590 g og 48 cm.

 

Desverre var livmora mi helt utslitt og ville ikke hjelpe morkaka ut. Etter 45 min med draing og pressing kom det en stor blødning (mistet minst 1,5 l tilsammen) og jeg måtte i narkose for å få den ut. I samme slengen sydde de det som måtte sys.

Våknet fra narkosen med voldsomme hallusinasjoner og kunne ikke møte barn og far før kl 11 på formiddagen. Da hadde jeg fått to poser blod og mye god omsorg på postop.

 

Etter 2 døgn på barsel dro vi hjem. Jeg orket rett og slett ikke å bli holdt våken av nabodama og ungen hele nettene.

 

Nå er guttungen 6 dager og har tatt igjen fødselsvekten og vel så det. Han sover og koser seg store deleer av døgnet. Det kommer bare noen smågrynt når en bæsj er på vei eller han er sulten.

 

Jeg er i relativt god form, stingene merker jeg knapt, nedpresset og hovenheten har gitt seg. Renselsen har nesten gitt seg også Eneste jeg sliter med nå er den lave blodprosenten. Blir svimmel, sliten og gåen i kroppen av ingenting. Kommer halvveis i trappa før jeg er anpusten.

 

Lykkelig mamma

[malingus]

Får fölge etter med min da!

 

Slimproppen min gikk en uke för födselen startet. Hadde gått rundt og ventet og kjent etter tegn på at noe var på gang. Men kjente ingenting som tydet på födsel. Visste jo at jeg godt kunne komme til å gå 2-3 uker etter at proppen var godt, så jeg begynte å belage meg på at det ville ta tid.

Jeg og samboeren gikk og la oss i 23:30-24 tiden onsdag kveld. Var trött og sliten. Men kl 4 på natten våknet jeg först såvidt av litt småondt i magen og snudde meg fra side til side noen ganger. Siste gangen jeg snudde meg (heller irritert) gikk plutselig vannet. Det bare rant masse vann ut i senga. Vekket samboeren min og var rimelig stressa og forbauset. Reiste meg og gikk ut på badet, mens vannet bare rant og rant. Vonde rier begynte med en gang, og vi ringte föden. I og med at jeg har födt raskt för, ville jeg ikke vente. Riene kom også ofte, uten at jeg telte minuttene mellom. Naboen kom over og passet ungene våre, og vi tok sakene våe og kjörte av gårde til sykehuset.

Da vi kom fram, lå jeg en halvtimes tid på et undersökelsesrom med belte rundt magen. Riene var ganske så vonde og vannet fortsatte å renne. Men de var fortsatt sånn at når jeg konsentrerte meg så klarte jeg å puste meg igjennom den. Det gjorde det lettere å pröve å slappe av og puste. Etter ca en halvtime fikk jeg på meg det lekre utsyret (skjorte, nettingtruse og bleie) og ble vist inn på en födestue.

Riene var nå så vonde at jeg fölte jeg ikke taklet det mer. Skulle bare gjort hva som helst for at det skulle slutte. Ville bare hjem!

Ble tilbudt lystgass og takket ja til det. Funket kjempebra faktisk!

Hadde ene armen rundt samboeren min og lystgassen i andre hånda.

Akkurat som da jeg födte datteren min, satt typ 90% av smertene i ryggen. Jeg trodde seriöst at ryggen ikke kom til å tåle det. Riene ble mer og mer intense og det gjorde helt forferdelig ondt.

Uten min samboer, som var helt fantastisk, så tror jeg ikke jeg hadde klart det.

Hadde pressrier i ca en halvtime, men tilslutt kom han da ut!

Fikk han rett opp på brystet og fölelsen var helt fantastisk. Var bare så lettet og glad.

Etter ett par timer ble han veid og målt. 3320 g og 51 cm lang.

 

Jeg fikk heldigvis bare en liten liten rift som ikke behövde sys.

Så formen er så bra som den kunne blitt!

Reiste hjem etter litt etter et dögn.

 

Gutten vår er så utrolig nydelig og jeg er så glad for at alt er overstått og gikk så bra!

[men men]

Her er min historie

 

Lagt den ut før, men legger ved linken til tråden her,.

 

http://www.barnimagen.com/forum/thread/143307935