Vet ikke om vi er klar.

[geir87]

Forleden dag fikk jeg og min samboer vite at hun var gravid og 8 uker på vei. Vi har på forhånd sagt at hvis dette noen gang skulle skje (noe det gjorde) kom vi til å abortere barnet. Men nå i det siste har hun hellet mer mot å beholde barnet. Vi er begge enige om at vi ikke er særlig klar for noe barn enda, men hun vil fortsatt beholde det.

Jeg skjønner det at abort er en tung avgjørelse, men det virker som om hun ikke hører på meg en gang når det skal avgjøres. Jeg har også sagt det at jeg støtter henne uansett hva hun velger, for til syvende og sist, er det hennes valg, men jeg synes at mine synskpunkt kan også tatt til betraktning.

Jeg føler at jeg skal eksplodere snart, for jeg har ingen jeg kan snakke til om dette, og når jeg fremmer mine meninger, blir jeg møtt av en vegg av en samboer.

Hjelp meg, hva ska jeg gjøre???

[FrkKværner]

Jeg syntes såklart at du skal få ha din mening om hva DU ønsker anngående dette og at din samboer skal høre på det. Når jeg mener høre på deg tenker jeg ikke at hun skal gjøre det DU øsnker, for som du sier - til syvende og sist er det hennes avgjørelse. Jeg skjønner at dette kan være skremmende for deg. Full forståelse. Men sett deg ned å tenk/les hva det innebærer det å få barn. Mange jeg kjenner har vært som dere, men underveis i graviditeten har også mennene, nesten mer enn kvinnene gledet seg over det kommende barnet. Graviditet er en konsekvens av sex, og den konsekvensen må dere ta ansvar for, du også. om hun velger å bære barnet frem. Geir 87?, er du født i 87 er du ung, men allikevell ikke såå ung. jeg er sikker på (uten å kjenne dere), at dere vil mestre dette bra. Ta dere tid, snakk godt sammen om dette. Og uansett hvilket valg din kjære tar- håper jeg du er en mann å støtter henne på det. Hvis dere får dette barnet tror jeg du kommer til å elske din sønn eller datter like mye som barnets mor kommer til å gjøre, og du sannsynligheten for at du vil være foruten barnet er minimal.

 

Lykke til fremover:)

[Soveposen]

Kjære deg Geir....

 

Du vil være 24 før barnet ditt er født - det er da ikke verdens undergang å bli far? Jeg på min side er 19, barnefar er i militæret, og vil være der de 11 første månedene etter barnet er født. Det vil si at jeg kommer til å være mye alene det første året. Familien min bor nordpå, jeg i Oslo. Heldigvis har jeg mange venner som ser seg mer enn villig til å hjelpe, men allikevel passer det svært dårlig med en liten baby akkurat nå. Jeg har ikke utdannelse, kjæresten er langt unna og jeg har ikke snøring på hvordan jeg skal oppdra et barn. Poenget mitt er: det er sjeldent PASSENDE å få barn. Vi er aldri klar for det, om vi er 16, 24, eller 32. Som førstegangsforeldre vet vi faktisk ikke hva vi går til - det er bare en måte å finne det ut på. Jeg mener at et barn alltid skal være velkommen, og at en skal stå til ansvar for de valgene en har tatt. Hvis dama di ønsker å beholde barnet, så skal du gi en god faen i hva du selv tenker og gi henne all den støtten hun trenger. For jeg lover deg - DET trenger hun.

 

... og du - ikke tenk på et barn som en hindring eller en belastning. Du kan fortsatt gjøre de tingene du har lyst til, det tar bare litt lengre tid, litt mer guts og litt mer ståpåvilje

[puza90]

På en måte blir det jo veldig feil av meg og skulle si noe til deg om avgjørelse, men jeg selv ble mor for første gang som 19åring, deretter som 20åring og nå som jeg er 21år venter vi vår tredje.

Jeg er 90mod. og min kjære er 87mod. og vi klarer dette toppers på tross av den såkaldte unge alderen

 

Du må huske på det at det er nok flere grunner til at man går gravid tilsammen i 9mnd. det har også med forberedelsen til oss som foreldre og gjøre, ikke bare for barnet del trur jeg ikke

 

Selvfølgelig skjønner jeg det at du vil bli hørt, men om måten du vil bli hørt på er ved og si kunn "ta abort" så skjønner jeg du ikke vil komme så langt inn på henne uansett om du vil støtte hennes avgjørelse som blit tatt til syvende og sist.

 

Prøv så godt du kan og sette deg inn i situasjonen ved og ha et liv inni deg, et liv som kan bli et lite barn, det er nok ikke bare bare og klare ta avgjørelsen om abort når det først av er skjedd selvom at det ikke var sånn det var tenkt.

 

Prøv deretter etter og ha gjort det på skikkelig vis og ta en ordentlig prat med din samboer, prat med henne om dette er noe dere virkelig klarer og håndtere, for det er jo også en veldig viktig faktor før man blir foreldre og ta

 

Kanskje dere begge to skal sette dere ned sammen og lage en liste med "for" og "mot" så veier dere dette opp mot hverandre, kanskje det kan hjelpe?

 

Men om det skal hjelpe er det jo VELDIG VIKTIG at du tenker like mye for som hu skal prøve og tenke i mot, altså at dere begge er åpene for begge listene, så setter dere dette sammen til slutt

 

Men så vil jeg også si det at det med og bli foreldre er det beste som noen gang har skjedd meg, det kan virkelig ikke forklares på skikkelig vis før en selv får opplevd det.

 

Jeg vil uansett ønske deg masse lykke til og håper dere begge vil klare og ha en forståelse for hverandre

[FIFFI *nybakt 2barnsmamma*]

Hei!

 

For det første er ikke dette ett innlegg som har til hensikt å hetse deg, eller rette noen pekefinger, og kontra det nicket skulle tilsi er jeg mannen til hun som eier nicket

 

Føler veldig med deg akkurat nå. Var i samme situasjon for 5 år siden, (var 22 på den tiden) og jeg var frustrert over at jeg følte at meningene mine ikke ble med i betraktningen. Vi var i begynnelsen av utdannelsen vår, så en god økonomi kan jeg ikke si at vi hadde. Til min store fortvilelse valgte sambo å beholde barnet, og jeg følte meg forått og tilsidesatt.. Skulle ikke det jeg ville telle? Etter noen uker begynte jeg å komme rundt på tanken på å bli far, og etterhvert som magen vokste, begynte også den biologiske "farsklokken" å tikke for min del. Da vi tok ultralyd og jeg fikk se nurket som lå og svømte i magen på sambo var jeg solgt. Følelser av tvil og bekymringer ble erstattet med hvordan jeg i helsike skulle klare å få me meg barnevogna på stadioen for å sikre at ungen tidlig fikk fotball inn i blodet. Da dattera vår kom til verden følte jeg skam. Skam over at denne vakre skapningen nesten ikke fikk lov til å komme til verden for at jeg ikke var "klar". Det går ikke en dag uten at jeg tenker "gud hvor glad jeg er at det ikke var jeg som fikk bestemme", noe jeg titt og ofte også må poengtere for sambo Jeg er nå utdannet adjunkt, og min sambo er utdannet sykepleier. Jeg ser tilbake på tiden da vi sjonglerte studier og deltidsjobber for å få ting til å gå rundt, men vi klarte oss bra og fikk tilogmed litt til overs til en iphone og 2

 

Poenget med denne historien er ikke å fremme at jeg er en super hverdagshelt. Poenget er at når "passer" det egentlig å få barn? Når du er ferdig utdannet? Når du har en 3 etasjers villa? Når du i tillegg har den fete bilen du har drømt om? Uansett hvilken situasjon/scenario du ser for deg: Tro meg.. Det kommer til å ordne seg

 

Min sambo sa som argument til meg: "Tenk om dette er den eneste sjansen vi kommer til å få?". Jeg må ærlig innrømme at jeg fnøs av det argumentet, og nå, 5 år etterpå har vi slitt lenge med å få nummer 2, og muligheten for at vi må ty til prøverør kommer nærmere og nærmere.