Har vi egentlig rett til å VELGE hvilken rolle vi skal ha som bonusmamma?

[Anonym bruker]

Jeg ble litt inspirert av et annet innlegg her inne. Hva gir oss retten til å velge at det er fars ansvar å ta barna med på trening, klasseavsluttninger++?? Vi snakker om barn som ikke i sinne villeste fantasier er modne nok til å skjønne hvordan vi som foreldre tenker. Et barn forstår ikke at de er bare fars ansvar når de er hos far og bonusmor.

 

Jeg har flere spørsmål rundt dette temaet som jeg overhodet ikke har svar på selv, men som kjanskje andre kan prøve å svare på?

 

Hva er det som gjør at du ikke er like delaktig i livet til bonusbarnet ditt som ditt eget? Jeg skjønner at det kanskje ikke er naturlig å være med i like stor grad som far, men å være med på noe er kanskje mulig?

 

Barnet set nok på deg som en av sine nærmeste omsorgsgivere og aller næreste relasjoner. Hvordan tror du barnet føler seg når du ikke deltar og overlater ansvaret til far? Sviktet? Såret?

 

Hvordan tror du du ville hatt det hvis du hadde hatt ei bonusmor fra 3 års alderen? Ville du ha hatt henne med på ting og ville vært med på det dine søsken var med på, eller ville du vært igjen hjemme?

[Anonym bruker]

Jeg synes det vitner på rein egoisme når man velger å ikke være endel av livet til barnet på lik linje som dine biologiske egne, når man tross alt har VALGT å leve med en mann med barn fra før av! Fatter det ikke.

 

Når noe stort skjer i barnets liv som fks forballkamper o.l synes jeg som stemor, at barnet fortjener å se at jeg gleder meg på hans vegne. Det sier seg selv at det skaper bedre relasjon mellom oss.

Når jeg møter opp og viser interesse for han utenfor samværets fire vegger så oppstår det dessuten større aksept hos barnet om jeg noen ganger må utebli.

 

Jeg tror barnet automatisk uansett ønsker et godt forhold til sine steforeldre. Det er vi som voksne som har ansvaret for at det skal skje! Det er overhodet ikke barnets oppgave å legge til rette for dette.

Barnet merker nok fort om stemor/far ikke ønsker å ta deg i livet og ser på barnet som en belastning.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg velger min rolle som kvinne, som ektefelle, som mamma og som bonusmamma. Og noen ganger så drar jeg på trening med barnet/barna og noen ganger drar far. Og noen ganger drar vi alle sammen.

Jeg er mamma og bonusmamma, men jeg står ikke på pinne 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, for verken mitt barn eller for hans barn. Er det virkelig noen som gjør det og tror at barna lider stor nød om mamma, eller pappa, stemamma eller stepappa skipper en fotballkamp?

 

Jeg er selv vokst opp med bonuspappa og jeg forsto at han, på lik linje med mamma, ikke alltid kunne være med på alt. Sitter ikke igjen med en vond smak i munnen av den grunn for han var det når det gjald, når jeg gråt, når jeg slet med matteleksene, når jeg hadde kjærlighetssorg osv., og det er jeg også for mitt stebarn. Og det er det som betyr noe. Ikke hvor mange fotballkamper man deltar på eller hvor mange ganger man er vekt på klassefest.

[Anonym bruker]

Hvorfor noen steforeldre ikke er med avslutninger, kamper osv?

 

- de får ikke lov av den andre foreldren

- de får ikke lov av barnet

- det er så store avstander at det ikke er praktisk mulig

- man har ansvaret for mindre barn som ikke egner seg å ta med

- egne barn har sine aktiviteter man må stille på

- man er syk

- man vil ikke

 

Hva bonusbarn tenker om at foreldrene stiller mest opp?

 

- de tenker at det er naturlig, de er uansett foreldrene de vil være mest sammen med

- de tenker ikke over det i nevneverdig grad

- det avhenger av hvor gamle de var når bruddet skjedde

 

[Anonym bruker]

Godt skrevet 14:09

 

Barnet mitt hadde en stefar fra hun var 5 til 10 år. Hadde han oppført seg/hatt like holdninger som mange her inne så hadde jeg aldri vært sammen med han! Her var det han som kjørte min datter på trening o.l så var jeg hjemme med småsøsknene. Det var en selvfølge, til og med hans forslag. Den første 17.mai'en vi var sammen hadde eksmannen min problemer med at jeg hadde fått meg ny kjæreste. Så da vi skulle på aktivitetene på skolen "måtte" den nye være hjemme. Dette var sårt for han, han følte seg ikke inkludert i stedatterens liv. (Vi hadde bare vært sammen i 1 måned da, så det var jo ikke det at han ble ekskludert lenge, altså). Men for meg var det en bekreftelse på at denne mannen var glad i datteren min og så på henne som sin egen. Etter en liten stund ble han og eksen min nesten litt for mye "kompiser", men det var egentlig bare bra. Vesla mi fløy fra fang til fang på skoleavslutninger o.l. Alle satt sammen, alle deltok på lik linje.

[Anonym bruker]

Og hvordan begrunner du "konklusjonene" dine om hva bonusbarnet tenker 14.16?

[Anonym bruker]

Konklusjoner? Jeg bare gjetter vilt. Spørsmålene HI stiller kan ikke besvares på generelt grunnlag siden hver enkelt familiekonstellasjon er unik. Dermed skrev jeg ned de første få tankene jeg hadde om temaet.

 

Ønsker HI vitenskapelig begrunnede svar må hun stille spørsmålene et annet sted

[Anonym bruker]

Det var ikke HI som skrev det, men jeg sikter til at du skrev " de tenker..bla bla.."

 

Da lurte jeg bare på hvordan du visste det

[Anonym bruker]

Hehe, det vet jeg naturligvis ikke. Som sagt, bare gjetter

[Anonym bruker]

Selvfølgelig har man rett til å velge det. På lik linje som man kan velge hvilken rolle man vil ha i resten av samfunnet.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig har jeg rett til å VELGE min rolle i forhold til mine bonusbarn. Og hos oss er det en selvfølge at det er fars ansvar å følge opp sine barn og mitt ansvar å følge opp mine barn. Men det betyr ikke at vi ikke sammen drar på fotballkamper, treninger og at jeg kjører hans barn rundt omkring og er hjemme med hans barn uten at han er hjemme og omvent. Vi gjør mye sammen som en familie alle sammen, men for oss strekker ikke tiden til om vi begge skulle vært på alt. Jeg har ikke mulighet å være med på alle kamper til egne barn engang.

Vi har funnet vår måte og gjøre dette på som fungerer for oss.