Bonusforeldre - steforeldre fra et skilsmissebarns ståsted

[Anonym bruker]

Feil feil feil, HI.

Jeg har vært skilsmissebarn i snart 33 år!

Hatt samme stemor og samme stefar i 30 av dem.

 

Vel, det er mye jeg kan si om det, men en ting er ihvertfall helt sikkert. Jeg kan ikke klandre min stemor for at min far har beholdt henne, eller at han i praksis ikke har kontakt med meg. Det er ene og alene hans ansvar (og litt mitt etter at jeg selv ble voksen).

Ikke undergrav deres egne foreldres rett til å si i fra til sine nye partnere. At de velger å tie stille er ikke steforeldrenes skyld.

 

Jeg har på hver kant opplevd at mine foreldre ikke tok meg i forsvar, eller ga meg noen fullgod følelse av trygghet. Steforeldrene mine og deres meninger kom først. Det er tøft, men jeg kan ikke klandre steforeldrene mine for det. Kun mine egne foreldre.

 

Og her snakker vi i tillegg om at ingen av mine foreldre fikk flere barn. De har bare meg, så det behøver ikke engang være barn involvert for at man som skilsmissebarn ikke har noen følelse av å være del av en "ekte" familie...

[Anonym bruker]

Og faren din er en dritt. Han tar ikke ansvar, og det er kun hans feil.

[Anonym bruker]

Til dere som sier at bonusbarna ikke er deres ansvar;

-Hadde dere tolerert denne oppførselen fra faren til deres fellesbarn?

-Hadde dere godtatt at faren bare ga beng i ditt barn?

-Og hadde dere ikke reagert om dere visste at deres barns stemor hadde krevd at faren stiller opp for deres barn, men hadde gitt blanke i forholdet mellom ditt barn og faren??

 

bruk empatien deres og svar ærlig!!

[Anonym bruker]

Kjære HI.

DIN historie er bare DIN og har ingen gyldighet for hvordan noen andre opplever livet sitt.

Har det noen gang falt deg inn at du kanskje bare var et temmelig forkjælet enebarn.....?

 

La meg omskrive din skjebne til å gjelde noen andre, nemlig sønnen min. HANS foreldre ble skilt da han var liten, og etter en stund fikk mamma seg ny mann og etter hvert to små barn. Fram til barna var født var jeg verdens beste mamma som tok ham med på alt og fulgte ham opp. Etter at barna kom til ble det mindre, han kommer snart i puberteten og er ikke så interessert i mamma lenger.

 

Eller la meg omskrive den til fortsatt å gjelde deg, men i en alternativ verden: Dine foreldre var gift hele tida mens du var liten og etter en stund fikk pappa og mamma to små barn i tillegg til deg. Frem til barna ble født var de verdens beste mamma og pappa som tok deg med på alt og fulgte deg opp. Etter at barna kom til ble det mindre, du kom i puberteten og var ikke så interessert i foreldrene...

 

ETC ETC ETC

Stikk fingern i jorda. Sånn er det å få småsøsken. Det å ha helsøsken er ikke heller noe lettere, man deler på oppmerksomheten. Jeg har IKKE gått på alle konserter, fotballkamper, skoleavslutninger og andre ting som det er naturlig at foreldre går på, i og med at det ikke går an med et brystbarn og et bleiebarn, for eksempel. Og ikke er det lett å få noen til å ta over og passe de to. Ikke en gang faren deres, for når den lille skal ammes er det mor som duger.

 

Men sånn er det å være en av tre eller en av fire! Selv var du vant til å være en enslig stjerne. Get over it - faren din hadde, og har, et liv utover det å være far. Det har jeg også. Derfor går jeg BARE på de livsviktige tingene. Noen ganger går mormor, eller farmor og farfar , f eks på en skoleavslutning, noen ganger faren, og en og annen gang går jeg. Ikke alltid. Og fotballkamp: glem det. Sånn er livet med flere barn - alle kan ikke få hele deg. Først og fremst er du et individ, for kan du ikke ta vare på deg selv, kan du heller ikke ta vare på andre.

[Anonym bruker]

Det finnes gode pappaer og dårlige pappaer, og alt midt i mellom dårlige og gode. Det er ikke din stemors feil at han ikke tok seg god nok tid til deg, det er din fars feil!

Jeg er selv skilsmissebarn og har aldri opplevd at mine foreldre har ofret mindre tid til meg. Min far hadde en samboer for lenge siden som prøvde å ymte frampå om at jeg og min bror skulle besøke dem litt sjeldnere, hun mente det var dyrt å ha oss på besøk.. Hun føk ut huset samme dag..

Husk at det er mor og fars ansvar, man kan ikke skylde på bonusforeldre. Det er jo tross alt også foreldrene som velger disse bonus foreldrene!

[Anonym bruker]

Greit nok at man får dårligere tid når man får flere barn, men man tar vel ikke ned bilder av den eldste? Nå skal det bare være bilder av de små på veggene liksom?

 

Tror at menn takler steforeldrerollen bedre enn kvinner. Generelt altså, finnes jo unntak begge veier.

 

Jeg har vært her på DIB en god stund, og har lest mye som gjør meg trist fra stemødre. Noen hater stebarna. Mange er sjalu ved tanken på at mannen har gått gjennom graviditet, fødsel og småbarnstid med en annen. Har lest om dem som er mer glad i både bikkja og venninners barn enn sine egne stebarn. Om de som har skrevet at om det ikke var for stebarna hadde livet deres vært perfekt. Til og med om de som har ønsket både stebarna og mannens eks døde! Hvis stebarna er så ille, så GÅ da vel, ikke få nye barn med mannen, nye barn som kommer til å ende som skilsmissebarn, hvertfall om det er litt vett i skallen på mannen...

 

Og jeg har vært både mor og stemor i mange år, så ja, jeg vet litt om hva jeg prater om...

[Anonym bruker]

En sak har alltid flere sider.

For det første er det helt naturlig å måtte fordele seg på en annen måte når man har tre barn i forhold til et.

Var det reellt, eller opplevde du situasjonen sånn?

Det er også naturlig at et barn som er stort nok til å spille i korps greier seg mer alene, enn små barn.

Kanskje de ikke så dette, oppslukt i tidsklemma, og overså hva du trengte. Er jo ikke førstevalg sånt skjer.

 

Er jo veldig lett å gi til det mest krevende barnet, og når man har flere barn vil det alltid gå på bekostning.

[Anonym bruker]

-Hadde dere tolerert denne oppførselen fra faren til deres fellesbarn?

Selvsagt ikke.

 

-Hadde dere godtatt at faren bare ga beng i ditt barn?

Selvsagt ikke.

 

-Og hadde dere ikke reagert om dere visste at deres barns stemor hadde krevd at faren stiller opp for deres barn, men hadde gitt blanke i forholdet mellom ditt barn og faren??

Eh, nei. Jeg hadde krevd at han stilte opp for vårt barn også. Det er da ikke stemors ansvar å ta vare på forholdet mellom far og særkulls barn! Gærne kjerringer her inne.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var nok et veldig forkjælt enebarn, sier ikke noe på det, men også min mor fikk nye barn uten at det fikk store konsekvenser for meg. Var riktignok rasende over at lillebror raskt fikk de samme tv-privilegiene som jeg hadde kjempet meg til over lengre tid men vi var alltid EN familie med mamma stefar og søsken. Som min stebestemor sa til stefar da han møtte mamma: Tar du mora må du også ta datteren og alt det som følger med.

 

I motsetning til den andre familien, hvor de har inrømmet at det var galt det som skjedde, at det var sjalusi i bildet, at stemor var for ung til å håndtere situasjonen godt. At de/hun skulle gjort det annerledes om de hadde fått sjansen i dag.

 

Jeg er heldig, mine foreldre er venner, min stefar og min far er venner, mamma passet pappas barn når han og stemor skulle på fest og omvent og stemor har fortalt at hun satt og gråt fordi hun var så sjalu på mamma og meg på grunn av dette og den kontakten de hadde. NÅ er dette historie, I dag har vi alle sammen veldig god kontakt og jeg møter og/eller snakker med mamma og ny kjæretste, pappa, stemor, stefar på telefon flere ganger i uken.

 

Livet mitt og familieforholdene mine er gode men jeg beklager at jeg i løpet av mer enn ti år av min oppvekst og så de første ti årene av voksenlivet var så lite hos pappa. Kanskje et par ganger i året. Han er lei for det og stemor er også lei for det, sier hun i alle fall.Dette kunne vært unngått om situasjonen hadde vært håndtert annerledes. Om ikke hun hadde følt et så sterkt behov for å "beskytte" sin familie og sette dem først. Når man er i en situasjon er det vanskelig å se konsekvensene og mitt hjertesukk er bare at flere stemødre blir klare over konsekvensene av det de gjør når de ikke knytter bånd med stebarna sine, når de ikke tar ansvar, når de legger alt over på mannen. Og det gjelder ikke alle men om halvparten av det som står her på dib er sant så mener jeg oppriktig at jeg synes synd i mange barn der ute. Det er tross at vi som voksenpersoner som er ansvarlige for at barna vi har omsorg for skal vokse opp til å bli trygge individer.

 

HI

[Anonym bruker]

Off, du høres kald ut. Hvordan kan du ha et så distansert forhold til små mennesker du bor med??

[Anonym bruker]

Det var altså til 11.57, men disse innleggene legger seg jo hvor som helst!

[Anonym bruker]

Unsett om man har foreldre som er skilt eller gift, sammen med mor eller har ny partner osv så vil det ALLTID være slik at når det kommer småsøsken i familien så får ikke eldstebarnet full oppmerksomhet lenger.

 

Når din far fikk 2 barn i tillegg til deg, så er det jo helt naturlig at han måtte dele tiden sin mellom dere tre barna. Du kan ikke da forvente at far ALLTID kan stille opp på ALT hele tiden. Du må forstå at det er helt naturlig at dine bilder ikke lenger kan dekke hele leiligheten, men du må dele plass med bilder av dine søsken.

 

Vi har selv 4 barn og er fortsatt gift. Når vi bare hadde ett barn, kunne vi begge stort sett være med på alt av konserter, kamper, avslutninger etc. Slike er det ikke lenger. En av oss er stort sett med på alle kamper, følger på treninger osv. Men det er ganske sjelden at begge to er med lenger. En av oss må være hjemme med de andre barna eller vi opplever kollisjoner slik at mor må stille på en avslutning og far på en annen. Noen ganger kan ingen av oss stille på fotballkampen fordi vi må prioritere ett av de andre barna.

 

Når man blir ungdom bør man forstå at resten av verden ikke lenger sirkulerer KUN rundt en selv. Det er ikke vanlig at fedre stiller på ALLE fotballkamper i løpet av en sesong!!

 

I tillegg er jeg enig med de andre her; du kan ikke legge ansvaret på stemor for at din egen far ikke prioriterte DEG i alle sammenhenger du skulle ønske!

[Anonym bruker]

Trist at det finnes folk som deg 11:57 som tenker slik som du gjør..

Når man starter et forhold til et annet menneske så må man ta alt som ligger i hengeren.. Jeg mener ikke at man skal være mammaen men gi hans barn samme omsorg kjærlighet , og forståelse som man gir sine bio barn..

Stebarna dine sine interesser bør i høyeste grad interessere deg også!!!!

Det er en del av hengeren !!!

[Anonym bruker]

Nå skrev jeg ikke dette for at det skulle handle om meg, jeg har det bra jeg, skrev fordi det er mange barn som jeg ikke kan se annet enn at lider i dysfunksjonelle familier.

 

Jeg legger ikke skylden på stemor, den har hun selv tatt. Etter å ha sett sin egen oppførsel i retrospekt har hun innsett at hun handlet galt. En ærlig innrømmelse som har gjort det lettere for meg å gjenoppta familierelasjonen i voksen alder.

 

Motargumentene ovenfor faller fordi det er to familier, og begge hadde to små barn i tillegg til meg. Erfaringene fra disse familiene er diametralt forskjellige, den ene familien var inkluderende og åpen, den andre var det ikke.

 

Jeg kunne skrevet et innlegg til mødre og fedre om å ikke gå fra hverandre, til fedre om å ikke la kjærringene de ender opp med styre livene sine eller til mødre om å ja whatever,

 

-men jeg skrev innlegget fordi jeg syntes noen såkalte bonusmødre, en betegnelse som i enkelte tilfeller på ingen måte passer. trenger å få blikket opp fra navlen og tenke litt på de barna de de facto har ansvar for.

 

Barna er uskyldige i dette, uansett.. dere har tatt mannen med barn, da må dere ta ansvaret som følger med.

 

[Anonym bruker]

Det har jeg også.

 

Og både mine egne barn og stebarn må finne seg i at det blir flere om beinet når det blir født flere nye søsken.

 

Stemora til HI var åpenbart ung, sjalu og usikker siden hun krevde å få ned bildene, det syns jeg også er tabu å gjøre, men det ville likevel ha blitt mindre oppmerksomhet fra pappa med flere små i huset.

 

0310

[Anonym bruker]

Mine foreldre er gift. Mor var hjemme og far ute. Far var av den "gamle" tpen; det var mor som tok seg av alt med oss barna: korpskonserter, skoleavslutninger, konferansetimer på skolen osvosv. Jeg syns det var trist at pappa ikke brydde seg mer, og det har preget meg litt. Men det var hans valg å være fraværende. Mamma kunne nok ha gjort mer for å "tvinge" han, og jeg vet ikke hvorfr han ikke deltok mer.

 

Jeg ville aldri ha kladret mamma for hans manglende interesse i oss barna. Men med en stemor er det liksom lov.

[Anonym bruker]

Min foreldre gikk fra hverandre når søsknene mine og jeg var 10-18 år.. Mamma fikk etterhvert en ny mann, som fra dag en har behandlet oss som sine egne. Ikke en gang når dem fikk sitt felles barn har han gjort forskjell på noen av oss. Han har alltid stilt opp og det har vært gull verdt. Det gjorde det også lettere å akseptere at mamma hadde fått en ny mann.

[Anonym bruker]

Stemor/ stefar har ett ansvar for å inkludere stebarnet i familien, helt klart! Du skal ikke skvise ut barnet den ene har fra før, og være en nye familie hvor stebarnet kun er en "gjest".

 

Jeg har hatt stefar siden jeg var 6 år, han tok oppgaven på strak arm, jeg kaler han pappa og han har alltid oppført seg som en pappa, ikke bare mannen til moren min.

 

Og nå er han bestefar, på alle mulige måter, han sier selv at han aldri tenker over at vi ikke er i slekt biologisk. Hvis noen spør sier han at han har fire barn, selv om kun en av dem faktisk er hans biologiske barn, og han sier han har ett barnebarn, selv om det ikke er hans biologiske barnebarn.

 

Og kjære gud jeg er glad han alltid har vært slik, vi er ALLE en familie, vi er alle inkludert og han forskjellsbehandler aldri, alle har en plass i det huset. Og hadde han vært noe annerledes, hadde ikke moren min giftet seg med han vet jeg, fordi hun ville ha en familie, samlet, ikke barn som skulle føle seg som fremmede under eget tak.

 

Og slik er jeg selv, blir jeg gift med en mann med unger, er de familien min, ikke gjester som skal forskjellsbehandles !

[Anonym bruker]

Det er skremmende hvor lojale barn er mot sine foreldre, om de i voksen alder fremdeles ikke evner å se sin fars ansvar for egen barndom.

 

Når kvinner i midten av trerene årene sitter å tenker stakkars pappan min som ble manipulert av den onde stemora til å ødelegge barndomen min.

[Anonym bruker]

JEG er ansvarlig for mitt forhold til mine barn. FAR er ansvarlig for sitt forhold til sine barn.

Dette gjelder faktisk når vi var samboere, når vi var i brudd, og nå når vi er gift.

Å skylde på andre for å ikke selv ivareta barna våres bør vi alle holde oss for gode til. Hårreisende!

[Anonym bruker]

Jeg kan kjenne igjen både hvordan man datter har det med far og nyfamilien hans i dag, hvordan min samboer følger opp sine barn fra tidligere forhold og hvordan jeg selv håndterer situasjonen. Min samboer er faktisk med på avslutninger o.l. for min datter, men blir ikke engang invitert til avslutninger av eksen. Min eks har aldri tid. Så det er et salig rot og vi kunne nok alle vært flinkere til å stille opp tror jeg, både bonusmødre og fedre.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er bare mor, og uten en far til mine barn(han gidder vel bare ikke).

 

Det er noe feil i det du sier, selv om du forteller utfra din erfaring.

 

Får en flere barn, så trenger alltid de minste mer enn de eldste. Sånn er det i alle familier, også de som er mine-dine-våre-familier. Og så også i de "kjernefamiliene", med 2,4 barn og gifte foreldre.

 

Jeg er forøvrig eldst i en familie med mor, far og mange søsken.....