Bonusforeldre - steforeldre fra et skilsmissebarns ståsted

[Anonym bruker]

Mine foreldre ble skilt når jeg var liten og etter en stund fikk pappa seg ny kone og to små barn. Frem til barna ble født var han verdens beste pappa som tok meg med på alt og fulgte meg opp. Etter at barna kom til ble det mindre, jeg kom i puberteten og var ikke så interessert i pappa men det som såret meg og som fortsatt gjør vondt (er 33 år) er at han sluttet å følge meg opp. Han kom i mindre og mindre grad på korpskonserter, fotballkamper, skoleavslutninger og andre ting som det er naturlig at fedre deltar på. Dette skyldtes i følge min stemor at han nå hadde fått sin egen familie som han måtte følge opp. Mine søsken har hatt en pappa som har vært der bestandig, det har stemor sørget for, på samme måte som hun har sørget for at han ikke har gjort noe ekstra for meg. Hun har vært sjalu på meg tror jeg, som hun sa hun måtte sørge for å få ned noen av bildene av meg på veggene for leiligheten til pappa var tapetsert av bilder av meg. Stemor er en snill dame og jeg har ikke et dårlig forhold til henne i dag, hun er bestemor for mine barn og stiller opp osv men jeg kan aldri tilgi henne for at hun ødela forholdet til meg og pappa i en kritisk periode.

 

Tenk på det dere bonusmammaer der som heller vil dra på kafe enn å være med bonusbarna, som mener det er pappas ansvar. Det er like mye deres ansvar å sørge for at barna får et godt forhold til alle foreldrene sine. Om jeg skulle havnet i samme situasjon i fremtiden vil jeg anstrenge meg ekstra for at bonusbarn ikke skal bli skadelidende ved et brudd.

[Anonym bruker]

Det er mor og far som må sørge for et godt forhold til sine barn. Det er ikke stemor og stefar sitt ansvar. Ja, man kan bidra, men ansvaret ligger på mor og far.

At du hadde en pingle til pappa som ikke klarte å stå opp for seg selv og for deg er ikke stemor sitt ansvar. Det var noe han skulle tatt tak i selv og noe din mor skulle tatt opp med din far.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til to, og har to barn med min mann.

 

Det er ikke - og kommer aldri til å bli min oppgave å ivareta stebarnas interesser. Blir jeg spurt om å komme på kamp/avslutning gjør jeg selvfølgelig det om jeg har anledning.

 

Det hender barna er hos oss selv om far ikke er hjemme, men da fordi jeg har sagt at det er ok. Ja det er stebarnas hjem også, men jeg er ikke deres foreldre.

[Anonym bruker]

Vel da kan jeg ikke annet enn å synes synd på deres stebarn da, og har dere ingen interesse av å følge opp barna burde dere funnet dere menn uten bagasje. Det er nok av barnløse menn der ute.

 

HI

[Anonym bruker]

Synd på dem? Hvorfor det? Er det synd at det er mor og far som skal ha samvær og som skal ivareta sine barn? Da lurer jeg litt på hvorfor de fikk barn om det er meg som stemor som skal ta ansvaret for deres barn.

 

Jeg sier ingen plass at jeg ikke liker barna eller er glade i dem. Jeg stiller opp, støtter og er med. Men når alt kommer til alt så er det mor og far sitt ansvar. Et ansvar som kommer med det å ha barn og være forelder. At din far ikke tok det ansvaret er ikke stemor sin feil så her må du plassere skylden der den hører hjemme Hos din far

 

11:54

[Anonym bruker]

Så du gir din stemor skylden for at din FAR ikke brydde seg mer? Hvilke type er han da, som lar seg "manipulere" til å ikke delta mer i livet ditt? Et menneske har alltid valg. Det sier jeg til 1. klassingene mine også. Du kan velge å gjøre sånn eller sånn. Det er ditt valg og du må stå for det. Du kan aldri gi skylden på andre mennesker. Stemor eller ikke. Dette er noe du bør snakke med faren din om. Det var helt og holdent hans ansvar. Er han ei pingle så får du si det til ham.

[Anonym bruker]

Stebarna mine har to foreldre som fint klarer å følge dem opp selv.

 

Jeg er med på det jeg har anledning og lyst til.

 

 

 

11:57

[Anonym bruker]

Min pappa har alltid brydd seg, og jeg har et godt forhold til han og stemor i dag, ser de flere ganger i uken så problemet ligger ikke der. Det er det at stemor la klare føringer for hvordan livet deres var i hverdagen, "jeg har to små barn hjemme og trenger hjelp" - "bror må kjøres hit eller dit" "bror har ditt og datt som må gjøres" og dette tok så mye tid at andre aktivitetet som vi normalt gjorde kom i andre, tredje og fjerde rekke. Det gikk på bekosting av min barndom. Og min stemor var veldig fornøyd med at hun og hennes barn var viktigst, det var jo tross alt de som var "familien" og sånn ser jeg at veldig mange andre damer også tenker.

 

Dere bonusmammaer kan gjerne sitte og si at det er foreldrenes ansvar og at der tar ansvar for fellesbarn og denslags, men når jeg leser hva som skrives her da blir jeg trist og skremt og synes synd på veldig mange barn der ute. Jeg synes for eksempel det går for langt og når kafebesøk kommer foran familie.. ja hva sier det om dere.

 

Bonusmødre har et ansvar mener jeg for å legge til rette for et godt familieliv for alle barna.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det du skriver om bonusforeldre. Kanskje du skal slutte med generealiseringer? Kanskje du skal slutte å legge ansvaret på din stemor? At din far prioriterte sin nye familie er kun hans ansvar.

[Anonym bruker]

Heldigvis er det ikke bare fæle historier om skilsmissebarn - steforeldre.

 

Mine foreldre skilte seg da jeg var 3 år gammel. Jeg var minstejenta til mamma, og de andre søskene mine var mange år eldre enn meg, og nesten på vei og flytte ut av redet.

 

Stefaren min hadde 3 barn fra før, da de to minste var 3 og 5 år eldre enn meg. Han tok meg inn i varmen og behandlet meg som sin egen.

 

Vi har alltid hatt et flott forhold, og han har vært mer far for meg i oppveksten enn min egen far. I senere år har jeg å min ekte pappa fått en veldig fin relasjon, men det var min stepappa som var der hele oppveksten.

 

Han ser på meg som sin egen datter, og det har aldri vært noen forskjell, selv om jeg ikke var hans "kjøtt og blod".

 

Jeg vil nesten si at vi har et bedre forhold enn det han har til sine egne barn, og han har mer kontakt med min sønn enn sine egne barnebarn. Ikke fordi at han ikke har prøvd, men de andre barna hans tar lite kontakt selv, så den meste av kontakten er enveis. Og han ser dem ikke så ofte, mens jeg er der "heletiden" og lar ham få muligheten til å være bestefar.

 

Jeg kunne aldri ha tenkt meg til å ha det anderledes. Så takk til dere flotte steforeldre som behandler stebarna som deres egne, det gjør utrolig mye....

[Anonym bruker]

Tråkker tydligvis på noen tær her. Jeg skylder ikke på noen, min stemor har både inrømmet og beklaget dette i senere tid. Forklart at hun trengte pappa hjemme og gjorde det hun kunne for å se til at han var der mens ungene var små. At hun nå beklager dette fordi hun ser at det har fått konsekvenser, men sier at hun var bare 25 år og visste ikke helt hvordan hun skulle håndtere det å bli stemor så det er en ærlig sak.

 

HI

[Anonym bruker]

Det spiller ingen rolle hva hun sa eller gjorde. Din far valgte å prioritere henne og deres felles barn. Det var kun hans ansvar.

[Anonym bruker]

Har din far innrømmet og beklaget at han var en fjott som ikke kunne gjøre annet enn å følge etter stemor som en liten hund?

[Anonym bruker]

Fortell deg selv det - for all del. Du har sikkert ingen påvirkningskraft på noen, alt du og mannen din gjør, gjør dere uavhengig av den andre, dere tar ansvaret for alle handlinger selv og står ene og alene for enhver beslutning som fattes av dere som enkeltindivider. Ingenting påvirkes av den andre, individet kommer først. Familien er bare en kunstig betegnelse på det faktum at x antall individer deler samme bolig. Utover det har ikke felleskapet noen påvirkningskraft.

[Anonym bruker]

Mener det er faren som må ta hovedansvaret her, ingen som har holdt en pistol til hodet hans og nektet ham å ta vare på alle barna sine?

[Anonym bruker]

siden vi er voksne mennesker står vi alene ansvarlig for de valg vi tar ja. Om min mann overtaler meg til å gjøre noe, noe jeg i utgnagspunktet ikke var sikker på om jeg ville, er det mitt ansvar alene hvis jeg likevel gjør det. Jeg er nemlig et voksent individ med ansvar for mine handlinger.

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Jeg har opplevd det samme som deg, nettopp å ha en evneveik pappa som ikke stod litt på krava for oss barna, og jeg har selvfølgelig hatt en stor sorg for det tidligere og hatet min stemor (som han ikke lenger er gift med).

 

Men...I dag er situasjonen litt annerledes. Jeg har nemlig fått et barn med en mann som har barn fra før av, og det er faen ikke lett å være stemor. Jeg føler mye på irritasjon og litt småsjalusi overfor barna og må ta meg ofte i nakken. Dette er helt naturlig, tror nok at de fleste stemødre syntes det til tider er en vanskelig og sår situasjon å være i. Samtidig så vet jeg også at barna ofte syntes at jeg kjemper deres sak og at det skjer mer for de etter at jeg ble sammen med faren, så føler meg ikke like grusom som min stemor var.

 

Har egentlig ikke så mye mer å skrive for det blirbare en masse drittslening, men kan bare signere på at det hverken er lett å være stemor eller stebarn, men at det er opp til faren i bildet å gjøre situasjonen best mulig for alle parter.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er bonus-/stemor til to fine gutter og kjenner jeg blir litt provosert av noen svar du har fått her inne. Selvsagt har jeg som bonusmor også et ansvar for at bonusbarna har det bra og at de er en del av familien! Jeg visste jo at mannen min hadde barn fra før av og var klar over at de alltid ville være en del av vår familie! Jeg er med på skoleavsluttninger, der alle er velkomne, har vært noen der det kun har vært to foresatt per elev og da har selvsagt mamma og pappa førsteretten til å være med. Jeg kjører på treninger når det passer seg sånn, og er ofte med på kamper og andre konkurranser. Så barna her har ofte fire foresatte med på konkurranser og avsluttninger. Om mannen min må bort med jobb ol. de ukene barna er her (vi har dem 50%), får mor velge om hun vil ha dem hos seg, hvis ikke er de her hos meg siden det er her de bor den uka. De stusser lite over at pappa er borte en natt så lenge jeg er her og livet går som det pleier. Mine foreldre fungerer som ekstra besteforeldre, og de adopterte nettopp min farmor som en ekstra oldemor. (hun ble rørt til tårer når de kom med adopsjonsskjema til henne der det sto at hun var blitt adoptert og de hadde skrevet under begge to).

 

Selvsagt finnes det dager jeg skulle ønske jeg ikke hadde bonusbarn, men det kommer aldri de til å få vite. Men det hender jo jeg ønsker babyen og hunden langt vekk også...

 

[Anonym bruker]

Her var det mange såre tær gitt! Når man som et voksen menneske VELGER å bli sammen med en mann med barn fra før, ja så følger altså de barna med på lasset. Man har da selvfølgelig et ansvar overfor disse barna, for at de skal bli inkludert i den nye familien.

 

Hvis man har så lite mellom øra at man ikke skjønner det, så får dere finne dere menn uten barn da.

[Anonym bruker]

Du har kanskje ikke lest innlegget du eller?

[Anonym bruker]

Jeg skyter kanskje litt i blinde nå fordi mine foreldre har alltid vært sammen og jeg har aldri vært bonusmamma. Men hvis det skulle skje en gang at jeg ble bonusmamma hadde jeg tatt like stor del i livet til bonusbarnet så lenge barnet hadde latt meg det. Da tenker jeg både å være med på fotballtrening og det å sette grenser.

 

Jeg kan godt forstå at det er vanskelig å vite hvordan man skal være med bonusbarna og det finnes nok ingen fasit, desverre. Men jeg hadde ikke klart å ta med mitt barn på noe og la bonusbarn være hjemme, eller aldri stille opp på noe fordi barnet har ikke valgt å komme i denne situasjonen. Jeg synes det blir for enkelt å si at bonusbarnet er far og mors ansvar. Hadde jeg VALGT å bli bonusmamma hadde jeg valgt å ta på meg alle "tingene" som følger med. Jeg er helt enig med deg HI, og er litt overrasket over svarene du har fått her inne.

 

 

[Anonym bruker]

Hei 12.34

Flott at du erkjenner at det er vanskelig og fint at du jobber med saken. Min stemor var også litt sånn, hun var ganske real og tok gjerne mitt parti fra tid til annen. Jeg mener fortsatt ikke at pappa var noen dust, han var en mann, som i sin tid kjempet hardt for å få foreldreomsorg for meg, noe som var uhørt på 70/80tallet, han stilte opp masse helt til han fikk nye barn som krevde han 24/7

 

Jeg var ofte hos stemor alene, dro til henne på jobben og dro hjem sammen med henne, vi var sammen i helger og jeg var med på de feriene jeg ville. Vi var på besøk hos hverandre på julaften med alle ungene mine dine hans hennes våre osv. Alt i alt på mange måter en harmonisk hverdag, i alle fall sammenlignet med hva enkelte her skriver om sine bonusbarn.

 

På tross av dette opplevde jeg stemor som en sabotør som ikke gjorde noe for å tilrettelegge for oss. Tydligvis mener mange at det slettes ikke er stemors jobb, men jeg mener at får man en mann med et barn så har man jaggu meg plikt til å følge opp og se til at alle behov blir ivaretatt på best mulig måte.

 

Som hun over her hadde jeg en stefar som tok meg inn under vingen og har i alle år behandlet meg som sin datter. Den dag i dag, 15 år etter at han og mamma gikk fra hverandre ser jeg han også ukentlig, han er innom å spiser middag eller fikser noe i huset, som student var det han jeg fikk ekstra penger av når det skortet, det er han som stiller opp.

 

Jeg kan ikke takke han nok for at han har vært og er der for meg hele veien ut. Om jeg skulle bli skilt, og om mine barn får bonusforeldre eller jeg blir bonusforelder så er jeg ikke i tvil om hvem jeg vil kopiere. Det er stefar. Han har gjort mitt liv og min oppvekst trygg og god. Det kan jeg ikke si om stemor.

[Anonym bruker]

Kjære HI!

Denne tråden er tydeligvis full av stemødre som gir f... i stebarna sine, ikke mitt ansvar lizzom...........

[Anonym bruker]

Du trekker rare konklusjoner. Jeg er så absolutt involvert i mitt bonusbarn, jeg tar ansvar og jeg har omsorg. Jeg er oppriktig glad i barnet.

 

Det HI beskriver er uansett hennes fars ansvar. Mankan ikke tvinge steforeldre til å føle noe for stebarn. Far skulle tatt ansvar i HI sin oppvekst, det gjorde han ikke. Dette er kun fars ansvar og har ingenting med steforeldre i denne tråden å gjøre.

[♥Love is in the aiR♥]

Har ikke giddet å lese svarene, regner med det mest er pepper.

Du sitter jo på et "kjærring-forum" og kritiserer en stemor som = kjærring ;-)

 

Men jeg er enig med deg. Hadde ikke min stemor vært så utrolig sjalu på meg og den familien jeg hadde, så hadde jeg nok hatt kontakt med min far idag. Dessverre er han totalt manipulert av henne (samme som du btw, måtte ta ned bildene av meg fra veggen i huset, hvorfor?! "*mammasnavn* har ikke bilder av deg(pappa) på veggen!" Hehe, syk kjærring med helt syke uttalelser....

 

Selvfølgelig er pappa skuld i det også, som ikke klarte å se hva som skjedde, hva hun gjorde. Men det er vel kanskje litt av den "kjærlighet gjør blind" som har slått til. Nå er han så hjernevasket at ingen i familien har kontakt med han. Og min stemor legger selvfølgelig skylden på meg!

Det er alltid jeg "bonusbarnet" som har vært problemet.(selvom jeg ikke har overnattet hos de en eneste gang, aldri har vært der på middag, aldri har hatt nøkler til pappa osv, så kommer det alltid til å være min feil)