Dere som er bonusforeldre, se hit!

[Anonym bruker]

til 12:58

 

Det er akkurat sånne kvinner som deg som gjør at jeg gruer meg til den dagen barna mine får en stemor!

 

Hvis dere ønsker et harmonisk hjem, så må det store holdningsendringer til hos deg!! Tar du ikke ansvar for barna når de er hos dere?

La meg sette det litt på spissen; hvis barnet setter seg på sykkelen uten hjelm, så gidder du ikke kreve at han skal ta den på, fordi det ikke er ditt problem/ansvar om han slår hodet? Kjøper du kun klær til egne barn, eller kun tar deg av dine barn? Du tar ikke hensyn til barnas behov? Hans unger, hans ansvar?

Hvis det er sånne ting du sikter til så høres det ikke akkurat ut som et velfungerende hjem...................... Selv om de ikke er ditt ansvar, så hadde det vært det beste for far og barn at du tok på deg ansvaret. Ikke fordi du må, men fordi du vil!

[Anonym bruker]

Hearhear 12.58!

 

Hva faen har dere andre røyka egentlig?? Jeg er stemor til min kjærestes barn, ikke mor. Hadde eksen til min mann krevd at jeg skulle hente hennes barn i BH fordi det passet slik når jeg var i permisjon så hadde jeg trodd hun var sinnsyk! Min permisjon skal primært brukes til omsorg til mitt barn. Om det passer seg slik og jeg hadde ork og mulighet til å hente barnet til kjæresten min i BH en dag så skulle jeg gjort det, men det er da ingen selvfølge!

 

Noe så teit 13:56...Barna her blir bedt om å bruke hjelm osv, det er snakk om at jeg ikke er ansvarlig for min kjæresets barn! Det betyr ikke at jeg ikke irettesetter de som at de ikke får sykle uten hjelm etc. Man er glad i barna og vil de ikke noe vondt, men de er rett og slett ikke mitt ansvar! Barna har to foreldre så jeg forventer at de tar seg av barnet sitt, noe annet ville vært rart.

 

Og her har vi gudskjelov ingen barnehagebarn nå. Halleluja! Det at barna hans beg. å bli store og klare seg selv gjør livet som stemor så mye bedre å leve! Halleluja!

[Anonym bruker]

 

Jeg er en god stemor. Men jeg er fortsatt ikke mor til stebarna.

 

Selvfølgelig ber jeg barna ta på hjelm. Selvfølgelig lager jeg middag til dem. Selvfølgelig går vi på kino o.l. Selvfølgelig prater vi om kveldene om det som er fint/trist/spennende osv.

 

Jeg kjøper kun klær til egne barn ja. Mor til stebarna kjøper klær til sine barn. Jeg kjøper til stebarn hvis det er noe spesiellt de trenger grunnet samværet hos oss, eller om stedatteren min er med på shopping og ønsker seg noe spesiellt.

 

Men jeg avlyser ikke avtaler hvis far ikke kan være tilstede når de skal på samvær hos oss. Jeg tar ikke fri fra jobben for å reise på møter med skolen. Det er foreldrenes ansvar.

 

Vi har et harmonisk hjem allerede 13:15

De første årene vi bodde sammen var et kav. Jeg følte jeg var vaskehjelp/psykolog/oppdrager for to fremmede barn. Det har gått seg til, jeg har overlatt ansvaret til far og slapper mer av. Jeg er fortsatt med på oppdragelsen, men jeg har ikke hovedansvaret. Far må huske å legge på nytt sengetøy når barna kommer for helgen fks.Han må huske at ene barnet har allergi, og dermed kjøpe inn spesialkost osv....

 

Det er fars barn og fars ansvar. Men jeg er der og hjelper til.

12:58

[Anonym bruker]

Helt enig med 12:58 og 13:27

 

 

 

[Anonym bruker]

Bra svart 13:27, akkurat sånn fungerer det hos oss også Det viktigste er ikke hva alle andre måtte mene så lenge vi har funnet vår måte og den måten fungerer for oss.

[Anonym bruker]

Jeg er bonusmamma til to jenter og jeg prøver da så godt det lar seg gjøre å behandle de på samme måte som mitt eget barn. Vi kjører samvær faste dager, stort sett uansett. Det innebærer at jeg også tar min del når det gjelder henting og bringing til skole og bhg. Det samme gjør min mann når det kommer til mitt barn. Vi prøver å være en familie uten å tenke så mye på ditt, mitt og vårt.

 

Det er litt unntakstilstand i heimen akkurat nå, fordi jeg er høygravid med tvillinger. Siden vi har bosatt oss på hans hjemsted og jeg ikke har noe særlig nettverk her, så har jeg sagt nei til å ha den minste når han er borte på overnatting i tilfelle noe skulle skje. Jeg kommer nok heller ikke til å være spesielt lysten til å kjøre rundt med to spedbarn på slep, så om han skal bort de par første månedene etter fødsel så bør han ordne seg på annet vis. Utenom det er barna hans hjertelig velkomne så lenge formen min tilsier at det er ok.

[Anonym bruker]

Jeg har lest resten av tråden nå.

 

Jeg ville faktisk sagt nei til å ha et barnehagebarn her hjemme mens jeg var i permisjon, uavhengig om det var mitt barn eller min manns barn.

 

Hvordan ble dette løst før bonusmamma gikk ut i permisjon da?

[Anonym bruker]

Ja!!!! Jeg behandler ho som min egen!! Skal ikke være forskjell på ongene her i huset meneer jeg!

 

Men skal det komme til strengheter så er det far som får ta seg av det. Men jeg henter,bringer,å både prater å har god kontakt med hennes mor. Pluss at hvis far vil på tur gjennom jobb å jobbe å har vi begge hjemme fordet. (har vart ei uke)

 

 

Uansett hvor mye det er hans barn å ikke mitt så har min(vårs) godt av å være med søstern sin.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Da jeg var hjemme med baby satt ikke jeg bare hjemme. Jeg var sammen med venninnner og deres barn, jeg var på åpen barnehage, jeg var på handling, jeg var på kjøpesenter. Jeg var veldig aktiv, med bading, massasje, baby sang etc.

Jeg hadde ikke orket å ha et til barn med meg. Mannen eller eksen kan se etter sine egne barn. Permisjonstiden ville jeg bestemme over selv, både med førstemann og andremann.

 

Ikke alle stedene jeg dro hadde hans barn vært velkomne, hos venner etc. Ikke alle som har så veldig god plass og kapasitet. Jeg hadde nok ekskludert meg selv, om jeg skulle komme med fire barn alle mulige steder.

 

Naturlig at foreldre ordner sin egen barnepass, og betaler sin egen barnehageregning, ikke naturlig at steforeldre skal ta jobben!

 

 

[Anonym bruker]

har lest hele tråden her og blir faktisk ganske skremt.

 

jeg vokste opp med stemor som hele tiden gjorde forskjell på meg og hennes barn og vi begge bodde der fast. Hennes barn var ikke min fars barn og han gjorde ikke forskjell, vi fikk like mye begge to.

 

Det stemoren min gjorde siden hun ikke hadde ansvaret for meg var at hun aldri vasket mine klær, ofte kunne jeg ikke spise maten hun hadde kjøpt, kunne aldri spørre om hun kunne hente meg, når jeg kom hjem etter å ha vært en helg hos mamma ble jeg bare sittende på rommet for hun eller stesøstra mi pratet ikke meg for var helst ikke i velkommen i det huset jeg vokste opp i.

Merker jeg har problemer den dag idag med urettferdighet, syns det er forferdelig.

 

For å ha en familie som fungerer så må man nesten se på stebarn som sine egne barn hvis ikke blir det bare feil. Det er barn, det er ikke dems feil at foreldre skiller seg.

Heldigvis gikk faren min fra denne dama, men uheldigvis ikke før hun klarte å ødelegge hele min selvtillitt og den tro at jeg var verdt noe.

 

Skjønner godt at stemor ikke er den ekte moren, men å stille opp hvis det var krise eller at barnet ønsket det hadde jo ikke vært for mye forlangt siden de kvinnene bestemmer seg for å være sammen med en som har barn fra før av.

[Anonym bruker]

hm.

Dette har jeg vært borti før.

Jeg var gift med en mann som hadde et barn fra før. mor og far (mannen min) hadde 100% barnehageplass til barnet sitt..da begge to jobbet fullt og ikke hadde mulighet til å være hjemme. Jeg hadde 80% til vårt felles barn, for å kunne være hjemme med barnet vårt en dag i uken.

Dette for å kunne dra på kino,badeland,lekeland,skogsturer,cafe etc...

Det kunne ikke falt meg inn et sekund å ta mitt stebarn ut av barnehagen den dagen, for at det skulle være sammen med oss på fridagen,selv om far skulle ha samvær med han på ettermiddagen.

Det ville ødelagt hele fridagen til barnet mitt og meg...

[Anonym bruker]

Jeg er så glad at jeg og stemor ikke er som de fleste som har skrevet over her !! Vi samarbeider godt, passer hverandres barn (ja hennes barn er også velkommen hit sammen med mitt barn når de trenger barnevakt en gang iblandt) Å hente mitt barn på skolen er en selvfølge den uken mitt barn er hos dem, og hvis faren jobber lenge er det en selvfølge at mitt barn likevel er der.

[Anonym bruker]

Kan ikke du kjøre barnet til sin far slik at de kan være sammen litt oftere? Eller har du ikke så god råd på din tid, som du forventer hun skal ha på sin tid?

[Anonym bruker]

her er det ingen forskjell på mine og dine barn,

jeg valgte å bli sammen med en som hadde barn fra før- jeg tar fult ansvar for alle sammen, ingen forskjell

[Anonym bruker]

ja her ser jeg på bonusbarnet som mitt! Alt som jeg gjør med våres felles gjør jeg også med bonus. Jeg avtaler ofte med biomor, uten far. Har barnet ofte, selv om ikke far er her!

Jeg har barnet for jeg liker det, og fordi jeg vil at vårt felles barn skal få et godt forhold til sitt halvsøsken!

Men ja vi kan og reiser på turer, ferier ol uten stebarnet av og til.

[Anonym bruker]

JEG ville ikke hatt noe problem med å ha stebarnet hjemme hvis jeg først var hjemme i permisjon.

 

men jeg reagerer på at du mener det er stemors skyld at far ikke har mer samvær. Hvis dere bor langt fra hverandre er det mer naturlig med færre og lengre samvær enn korte og hyppige. Hvis dere har færre og lengre samvær, bør FAR kunne ta seg fri fra jobb for å være sammen med barnet eller barnet bør kunne besøke besteforeldre eller annen familie. Det er ikke stemor sin oppgave å sørge for at samværet foregår slik du ønsker.

[Anonym bruker]

Jeg er hun som i et svar skrev at om foreldrene omgjør på den gitte, forutsigbare avtalen uten å spørre hvordan det blir for meg, må de selv sørge for å finne pass til barnet om jeg har annet fore (f.eks kafè) Dette har nemlig skjedd noen ganger og det blir bare tatt for gitt at jeg har tid siden jeg har ferie nå. Foreldrene må ikke glemme at det er flere faktorer som spiller inn når ting skal tilpasses. Jeg er ikke vanskelig å be i forkant, men i etterkant kan det bli vanskelig da jeg kanskje har planer siden avtalen er som den er.

 

Og her ligger litt av det som gjør det så vanskelig. Vi ste-foreldre skal legge til rette, ordne, behage og behandle alle likt. Men når det kommer til at vi også skal kunne sette krav om ting, ja da blir vi kalt både det ene og det andre.

 

Og når det gjelder ansvarlighet; Her er det jeg som er best på påkledning etter vær, organisering av gym.tøy osv osv

 

Om morgenen når det regner sier jeg f.eks til stedatter at hun må ta på seg støvler og regntøy siden det er sånt et vær. Jeg sier det vel vitende om at hun ikke kommer til å gjøre det. Jeg sier det fordi det er en voksenplikt å få barnet til å tenke seg etterhvert. Jeg sier det også til faren, at husk støvler, og regnjakken henger i skyvedørsgarderoben. Men han tenker ikke noe mer over det, og så går de ut døren og inn i bilen og kjører til skolen. Hva mer skal jeg gjøre? Ta opp "kampen" Dette skjer gang på gang og med ulike ting, men oftest praktiske som i dette tilfellet; det kommer til å bli kaldt, husk lue, ikke sleng sykkelen din fra deg etc

 

Hadde det vært MITT barn, så hadde det ikke fått gå ut uten de "rette" klærne. Det synes jeg er å vise ansvarlighet. I mitt stemorstilfelle må jeg bare la barnet gå. Det er ikke mitt ansvar å ta opp kampen for å få på barnet tøyet.

 

Det samme gjelder oppdragelse generelt. Jeg står på og forteller om det ene og det andre, moral og etikk, prøver å gjøre ting morsomt/engasjerende ved å fortelle om min egen barndom. Men jeg vet at stebarn ikke kommer til å handle etter noe av det jeg sier likevel. Og jeg har ikke noen mulighet til å etterprøve noe av det. Derfor trekker jeg meg ofte unna. Har jeg sagt en gang at de må huske gm.bagen, så springer jeg ikke ut etter dem om jeg oppdager at den står igjen. Far må lære seg ansvarlighet som han så skal lære barnet sitt. Jeg orker ikke oppdra to.

 

Og så tenker jeg om alle de barna som ikke har bonusmor eller -far, men som bor bare med enslige foreldre. De har det sikkert fint de også?! Jeg tror ikke at mitt bonusbarn kommer til å ta skade om jeg ikke har tid til henne noen ganger. For henne er jeg vel mer som en "tante". Hva vet vi om hvilke forventninger disse skilsmissebarna har? Tviler på at de forventer en dame eller mann som prøver å bli en ekstramor eller- far. Men ansvar for barnet tar vi (jeg sier "vi" om oss stemødre), for jeg vet at vi gjør alt vi kan. Av og til orker vi ikke og det er helt greit.

[Anonym bruker]

Etter å ha lest igjennom tråden, finner jeg mye egoisme og navlebeskuende holdninger. Hvordan hadde dere stemødre som argumenterer så sterkt for at dere ikke har noe ansvar for bonusbarna, reagert dersom situasjonen hadde vært motsatt? At det hadde vært deres egne barn som hadde blitt møtt av slike holdninger fra bonuspappa? Hvordan hadde dere reagert om bonuspappaen hadde redd sengen til sine egne barn, men ikke til ditt barn/bonusbarnet, fordi det ikke var hans? Hvordan hadde dere reagert om din kjære stadig vekk hadde kommet hjem med leker og klær til felles barn, men ikke til ditt barn? Eller at han ikke hadde ønsket å passet barnet ditt fordi det ikke var hans?

 

Det er ikke snakk om at bonusbarna nødvendigvis må få det samme som felles barn absolutt hele tiden. Men la de føle seg inkludert og viktige. La de få følelsen av å bli verdsatt på lik linje med resten av familien. Det er barn det er snakk om. Ikke brikker i et puslespill.

 

Så HI, jeg gir deg min støtte. Synes absolutt bonusmamma hadde kunnet stilt opp og passet, iallfall noen dager innimellom. Er man en familie, så er man en familie. Men først og fremst bør du og far til barnet komme til enighet om faste avtaletidspunkt, slik at barnet ikke blir skadelidende, som det ser ut til å bli i dag. Dersom bonusmamma ikke vil stille opp, vel da må dere finne en samværsavtale som fungerer uten å måtte inkludere henne.

 

Og hadde jeg om min mann og jeg skilt lag, og barnet mitt blitt behandlet som enkelte av stemødrene her inne behandler sine bonusbarn, hadde jeg syntes vært fryktelig trist.

[Anonym bruker]

Mange venter at stefedre skal stille opp på alle mulige måter, men stemødre skal kunne gi f***, og kun konsentrere seg om sine egne barn, eventuelt om seg selv og sin fritid... Jeg er da gjerne hjemme sammen med gutta til samboern om han en ytterst sjelden gang er ute med jobben, selv om jeg selv ikke har barn hjemme den kvelden... Jeg henter gjerne på skolen, eller kjører dem hjem søndag kveld. Tar dem med og handler, og lager mat til dem. Selvfølgelig skifter jeg på deres senger også, eller vasker klær. Har til og med tatt et par timer fri fra jobb for å være med på juleverksted da moren var syk, og far ikke kunne ta fri. Til gjengjeld har jeg to kjekke stesønner som begynner å bli store. De har aldri vært frekke, eller prøvd å si at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt fordi jeg ikke er mora deres...

[Anonym bruker]

Altså, rer jeg opp sengen til min unge, rer jeg opp sengen til bonusungen. Lager jeg matpakker lager jeg selvsagt til bonusungen også. Jeg vasker klær som er skitne uavhengig av hvem de tilhører i husholdningen. Jeg er glad i bonusungen og har klemmer og armkrok når det trengs og er hyggelig.

 

Jeg passer IKKE ungen en uke i strekk når det ikke er nødvendig og jeg har andre ting å gjøre. Det er ikke mitt barn og ikke mitt ansvar å finne barnevakt. Jeg kan gjerne være sammen med ungen i lang tid uten far jeg, men det er fortsatt ikke mitt ansvar. Jeg setter ikke min tid på hold fordi det hadde passet barnets foreldre når det ikke passer meg.

 

Det er virkelig mange gærne mammaer på denne siden.

[Anonym bruker]

For meg og oss har vi tre barn, jeg har to, han har tre og sammen har vi tre. Storebror er en naturlig del av familien, og vi gleder oss til han kommer hver eneste gang. Han har jo et hjem også her, og det er viktig og riktig at også jeg tar mitt ansvar for han.

Jeg er ikke mamma, og mor og jeg har et utmerket forhold. Min plass i forhold til han er en voksen omsorgsperson som er glad i han, og setter grenser, utfordrer og skryter, kjefter og er voksen.

Den dagen han kom inn i livet mitt var en fin dag, og sammen har vi greid å finne ut av det, Men han har bare en mamma og en pappa, men han har fire voksne som er uendelig glad i han, foreldre og steforeldre.

 

For meg handler dette om ansvar og voksenlivet. Det var ikke lenger venninner og kaféliv som var hovedfokus. Det var å skape en familie, hvor grunnmuren nesten var ferdig. Litt innsats måtte vi legge i det, vi måtte skape rammer og reisverk for livet videre, og det sammen med en gutt på 5 år. Utfordrende, men spennende og jeg har aldri angret!

Jeg har sjekket tempen og tatt han til legen når far måtte på hastemøte på jobb, og jeg hadde permisjon for eks. Her er det ikka han og far her er det vi-tanken som gjelder. Familien er oss - vi. Og der er han med, selvfølgelig.

 

Lønna er en trygg gutt som gjerne kommer hit selv om han begynner å komme i tenårene, han har et godt og nært forhold til oss, søsknene sine og storfamilien rundt han.

 

Det koster, og jada, frustrasjon har det vært. Vi har svelget kameler mothårs, vi har kranglet og nesten slåss. Men løsninger har vi funnet sammen, fordi vi har valgt å ta ansvar begge to.

 

Til HI: ta kontakt med fvk og få i stand en stabil saværsavtale.

[Anonym bruker]

Og det er flott at dere har det slik Det ligner på hvordan det er med mitt bonusbarn.

 

Likevel er det ikke sånn at man kan kreve dette av steforeldre. Steforeldre har ingen plikt til å ta så mye ansvar dersom de ikke ønsker det.

[Anonym bruker]

Dette er fryktelig komplisert, noe de fleste med mine, dine og ofte våre barn opplever. Selv har jeg en sønn, min samboer har to barn. Min sønns far har også fellesbarn samt en kone med tidligere barn. Og ikke alle tenker likt. Men det som min sønns far sier til meg, og som jeg jo er enig i, er at når min sønn skal dit for å besøke pappa så er jo poenget at pappa er der. Derfor drar ikke sønnen min dit når pappaen er borte. Og slik praktiserer vi også det. Vi sørger for at pappan er hjemme her når ungne han skal hit. Noe annet er det om det feks gjelder et møte, ett kort oppdrag på jobb osv, da passer jo bonusforelder, men å ha samvær når bioforelder er på reisejobb, eller vanlig jobb, på gutteturer eller kurs, nei det dropper vi.

[Anonym bruker]

Ser ut som mange mener at det er kun stemødre som må avslutte "fjortislivet" sitt når de blir sammen med mannen. At de ikke lenger skal fokusere på venninner, kafeturer osv. Men samtidig skriver dere at mannen som er FAREN til barna, kan stikke på guttetur, og da må stemor værså god stille opp og passe hans barn. Hvorfor gjelder det å vokse opp nesten bestandig bare oss kvinner? Hva med faren da? Vil han ikke være sammen med sine barn når han har samvær? Hvorfor ta samvær akkurat på den uka han er på jobb? Han har vel flere ferieuker i året - da SKAL han ha barna sine når han faktisk har mulighet til å se dem.

Så HI, du får ikke medhold her. Dere (du og far) må ordne kabalen slik at FAR får samvær med barnet. Særlig hvis far ser barnet svært sjeldent. Hvis barnet kun ser stemor og ikke far den lille tiden i året han er i fars hus, hva er vitsen med å ha samvær i det hele tatt?

Og ja, man kan ta med egne barn på ferie uten stebarn - ikke hver gang, men noen ganger. Husk, stebarna har to familier, og kan ende opp å få dobbelt opp med ferier hvis de skal inkluderes i absolutt ALT som begge familiene foretar seg. Man kan ikke få med seg alt.

Mine barn får aldri noen stemor, siden deres far er død. De får heller aldri noen stefar, fordi jeg er visst ikke så populær for et forhold fant jeg ut. MEN... jeg tar meg av kompiser sine barn hvis jeg er på besøk hos dem, jeg tar venner til mine barn på turer, passer å venninners barn hvis de skal noe - fordi jeg er generelt glad i barn.

Men jeg forstår fortsatt ikke hvorfor DU synes det er heldig at ditt barn skal kun ha samvær med stemor istedet for far? Er ikke samvær en ordning for at ungen skal bli kjent og knytte bånd til samværsforelderen??

[Anonym bruker]

Hvorfor i all verden er det en selvfølge at din eks nye kjærste skal bruke sin permisjon for å passe deres barn?

En ting er at hun passer deres barn når barnet alt er hos dem og pappa må ut på noe, men jeg skjønner ikke hvordan du kan forvente at hun skal passe deres barn utenom det?

Hvordan gjorde du og far det før fars kjærste gikk ut i permisjon?

Det å være bonusmor skal være bonus.

Man har ingen bestemmelsesrett ovenfor barnet. Man har ingen sanksjonsrett ovenfor barnet. Man har ikke krav på å få informasjon om barnet fra barnehageskole. Man er ikke inkludert på foreldremøter/samtaler i barnehage/skole. Man har ingen rettigheter i det hele tatt når det gjelder bonusbarnet. Hvorfor skal det da stilles krav om at man skal behandle bonusbarnet som sitt eget, når det faktisk er totalt umulig?

For egne barn har bestemmelsesrett, sanksjonsmuligheter, krav på informasjon fra Barnehage/skole/helsestasjon. Man har krav på barnetrygd, man har krav på permisjon osv.

Det å være bonusmor er å balansere på en finfin knivskarp egg. Ikke kan du la være å bry deg for da er du egosit og ond, og du må hvertfall ikke gjøre for mye ut av det for da kan barnets mor føle at du tar opp konkuransen med henne. Ikke må du overse feil barnet gjør, for da har du ikke barnets beste i fokus, men du må heller ikke kjefte eller irrettesette for du har ingenting med å oppdra andres barn å gjøre. Er det noe som ikke fungere i ett forhold mellom far og mor så er ALLTID bonusmor, eller da stemor skylden. Da er det hennes skyld at far ikke har ALT det samværet han kunne hatt osv.

 

Hva med å heller gå litt i seg selv å se på bonusmor/stemor eller rett og slett bare fars kjærste en gang til... Med nye øyne! Det er ikke sikert at alle feilene ligger hos henne!

 

Hjertesukk fra ei som er både bonusmor/stemor og mamma til to som også har bonusmor