Flere som er gift med "vanskelige" menn?

[Anonym bruker]

Mannen min var verdens snilleste og oppmerksomme da jeg møtte han for 5,5 år siden. Han er kunnskapsrik og samfunnsengasjert, og jeg falt for det at han er smart og "oppegående" i hodet.

 

Selvsagt hadde vi krangler og uenigheter, men jeg oppdaget ikke hvor vanskelig han kan være før etter vi giftet oss.

 

Han har et voldsomt temperament og er sur og tverr, klager på alle. Meg, mitt barn, sin familie, alle andre i trafikken , politikere, kjendiser som blir intervjuet på tv... Dvs ALLE andre enn han selv er idioter og teite.

 

Han er humørsyk og til og med om natten mens jeg sover freser han til meg om jeg bruker litt ekstra plass i senga. Flytt deg! Kan jeg få LITT plass jeg også??

Han gidder som regel ikke stå opp med ungen på morgenen, var faktisk rasende på meg de få gangene ungen holdt oss våken på natten som liten baby. Få han til å være stille! Gå et annet sted med han.

 

Han er en helt annen når det er snart tilstede, men familien hans kjenner han, og søsteren feks gidder ikke komme på besøk om det ikke er flere på besøk, for hun og mannen min krangler ALLTID.

Det er så fjernt for meg å oppføre meg sånn.

 

Jeg er lei og sliten av det tullet. Det nytter ikke hva jeg sier. Det ender med at han roper, slår i bordet og liksom "skjærer gjennom" med sine meninger.

 

Er det noen sjanse for endring, eller ser jeg begynnelsen på slutten her??

 

[Anonym bruker]

Om du er begynnelsen på slutten er det bare du som kan vite. Det er litt dumt å ta råd her fra. For det er kun du/dere som virkelig kjenner forholdet deres.

 

Når det er sagt, så virker han ikke riktig vel bevart. Og jeg hadde personlig ikke holdt ut med en slik mann. Stakkar lille baby kan jo ikke noe for at h*n vil til mamman sin..

[Anonym bruker]

For et rasshøl. Krev terapi eller skilsmisse, det der hadde jeg aldri tolerert.

[Anonym bruker]

Min mann er også "vanskelig" men ikke i den grad din virker å være det. Min mann er også veldig bevisst om at han ikke er verdens letteste å leve med, og han jobber aktivt med å bli bedre. MEN, det slår igjennom av og til uansett.

 

Tror ut fra egen erfaring ikke du skal regne med at han endrer seg, men som sagt kan det bli bedre.

 

Ofte kan slike karaktertrekk ha med barndomsopplevelser å gjøre. Det kan hjelpe å bevisstgjøre ham, det er ikke sikkert han har tenkt over hvordan oppførselen hans påvirker deg. Hvis omsorgspersoner i hans liv har hatt den oppførselen, så kan det hende det er helt naturlig for ham.

 

Jeg går ut fra at han har mange gode sider også, og det kan være viktig for deg å fokusere på dem og fremheve dem. Ikke bare for din egen skyld, men også for barnet.

 

Når det er sagt: Jeg håper du tar vare på deg selv.

[Anonym bruker]

Manne min er ikke snn, men pappa var sånn. Mamma holdt ut og holdt ut for våres skyld, men da jeg var 11 år tryglet jeg mamma om å kaste ham ut. Noe hun gjorde. Skal jo da være sagt at forholdet deres allerede hadde vært dødt i 10år, så hun lot seg ikke manipulere av en 11 åring, men iogmed at det var for min skyld hun holdt ut, var det jo ingen vits lenger når jeg ikke ønsket det.

 

Slik du beskriver mannen din mener jeg han har psykopatiske trekk, men det er mulig jeg farger historien din for mye med min barndom, det er bare at det du forteller høres så kjent ut..

 

Du skal uansett ikke leve i et forhold som ikke gjør det lykkelig, klart vi har alle opp og nedturer, vi glefser til partneren våres av og til, men ikke 24/7.. Sånn skal det ikke være.

[Anonym bruker]

Jo, jeg er nok ganske sikker på at dette er noe han har "lært" i barndommen. Søsteren han sier faren var sånn da de var små. Hun har et noe anstrengt forhold til faren i dag. Mens min mann ikke har det.

 

Min svigerfar er i dag roligheten selv, sjelden han irriterer seg over noe, iallfall uttrykker det så kraftig som min mann gjør.

 

Selvsagt har han gode sider også, ellers hadde jeg ikke holdt ut. Men synes de negative tingene i stor grad overskygger det positive for tiden.

 

Jeg planlegger hvordan jeg skal klare å formidle hva dette gjør med meg og mine følelser for han, men aner ikke hvor jeg skal starte uten at han går i forsvar med en gang og det blir en krangel av det.

Får sette meg ned og skrive brev kanskje. Da kan han iallfall ikke avbryte meg;)

[Anonym bruker]

Det er veldig lettvindt å dele ut psykopatdiagnosen ut fra et innlegg på et anonymforum på internett. De fleste mennesker med vanskelig temperament er IKKE psykopater. Noen av dem lider rett og slett av dårlig oppdragelse, egoisme eller tillært oppførsel fra barndommen.

[Anonym bruker]

Jeg har selv hatt veldig god erfaring med å skrive brev, og min mann synes også det fungerer godt, fordi da kan han sette seg inn i hele tanken før han begyynner å reagere på den.

 

For oss har problemet vært at han TROR han vet hva jeg har tenkt å si, og, som du beskriver, hopper rett i skyttergraven. Og han skyter ikke med småkaliber, det er kanoner løs når han føler seg truet.

 

Jeg tror du har en sjanse til å forbedre situasjonen hvis du orker å ta jobben.

 

Forresten så blir de bedre med alderen, når testosteronmengden minker... Det er nok det som har skjedd med svigerfar...

 

Hun over

[Anonym bruker]

Har et par ganger tenkt tanken selv. Men han er nok ingen psykopat. Han HAR evnen til å sette seg inn i andres situasjon og han har empati. Er bare så sjelden han bruker dette;)

Er fantastisk flink med og glad i barnet vårt. Men tålmodigheten er meget kort, og da spesielt når han skal sove...

Da blir han en stor egoist!

 

HI

[Anonym bruker]

Han er nok litt bortskjemt....Vant til å være hovedpersonen. Det kan være tøft når det kommer et lite barn og "rapper" hovedrollen hans. Kan godt hende hele situasjonen henger på det.

 

Hva med å få dratt ham med til en god terapeut? (psykolog)

 

Jeg som har svart deg ett par tre ganger her.

[Anonym bruker]

Det er litt komisk det der. Med hva en hadde kommet til å tolerert eller ikke.

Jeg er absolutt ikke typen man skulle tro fant seg i en sånn oppførsel.

For 5 år siden hadde jeg nok sagt det samme som deg.

 

Men det er jo slik at dette er en mann jeg elsker og jeg har sett hvor godt vi kan ha det. Det er det jeg ønsker tilbake. Selvsagt, ikke for enhver pris. Jeg har ikke tenkt å viske meg selv ut fra verden.

Men jeg har et ønske om at det skal bli bedre.

 

Så, når man er så bombastisk i sine uttalelser, og er så sikker på at en vil true med skilsmisse, så har man kanskje ikke opplevd samme situasjon selv.

 

HI

[Anonym bruker]

Jo, om han hadde innsett at han har et problem så hadde han nok blitt med til en psykolog...

Men han ser det ikke per i dag.

 

Selvsagt, vi er to voksne i huset, og jeg er sikkert ikke like enkel til enhver tid jeg heller. (spes siden jeg er gravid)

Men jeg går ikke rundt som en tordensky over tid hvor andre trår forsiktig for å utløse et skybrudd;)

 

Men jeg kan jo søke hjelp for meg selv, finne ut hvordan jeg skal gripe an situasjonen. Jeg har jo ikke lyst å gjøre ting verre...

 

HI

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg så godt. Er heller ikke noen dørmatte, og de fleste vil nok si at tross min manns temperament, så er det jeg som bestemmer skapplasseringen i heimen :-) Og det er nok det....

 

Bombastisk i mine uttalelser har jeg også vært, da jeg var i 20-års alderen. Men man blir nå heldigvis voksnere med åra....

 

Det aller viktigste er at det er kjærlighet i bunnen. Så lenge det er det, så er det absolutt verdt å kjempe.

 

Det at du sier at han helt sikkert blir med til psykolog hvis han tror han behøver det, er faktisk et veldig godt signal. Jeg foreslår at du skriver et brev til ham, hvor du forklarer dine problemer med hans oppførsel, men også passer på å fortelle at du elsker ham og er bekymret for at sinneutbruddene hans skal føre til at dere kommer fra hverandre. Antyd at du skulle ønske han kunne bli med til en psykolog for å snakke om det, fordi du kjenner at det trengs en utenforstående til å styre samtalen, så ingen skal gå til angrep på noen. Tror faktisk du/dere har en god mulighet til å gjøre ting bedre, og jeg ønsker deg lykke til!

 

Hun andre med vanskelig mann - ja, det er jo ikke så mange som vil innrømme sånne ting :-)

 

 

[Anonym bruker]

Er du typen til å faktisk si i fra, eller bare svelger du inna dette? Min mann er faktisk sånn at han blir supertakknemmelig når jeg faktisk er ærlig og sier fra hva jeg synes er akseptabelt og ikke. Kn godt være han er uenig med en gang og krangler så busta fyker, men nettopp fordi han er oppegående og har selvinnsikt, så begynner han å tenke over det jeg sier, og så tar han det faktisk innover seg.

 

Du er i alle fall nødt til å begynnemed å si i fra at oppførselen hans sårer deg, at du føler at hans reaksjoner gjør at du ikke klarer å slappe av i dett eget hus, og at hvordan han reagerer jør at du får "mindre plass" i ditt eget liv, så og si, for jeg skjønner jo at denne adferden medfører at du bruker mye tid og energi på ikke å irritere ham.

 

Jeg har hatt det sånn, og man blir til slutt så sliten av det at noe må gjøres. Du er kanskje ikke der nå, men derfor er det viktig å ta tak i det før det faktisk blir så ille at du ikke klarer mer.

 

Så start med å prøve å snakke alvorlig med ham, skriv gjerne ned det du vil si først, og be ham om ikke å avbryte deg. Om han er uenig, så er det faktisk irrelevant, for dette er hvordan du føler det, og da er det ikke legitimt for jham å si " nei det gjør jeg ikke". Han må ta dine følelser på alvor vedr dette. Knskje dere kan bli enige om at der trenger hjelp fra familievernkontoret e.l. for å få en bedre kommunikasjon dere imellom.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med 10:58. Syns det var et godt og gjennomtenkt svar

[Anonym bruker]

Er overrasket over hvor mange fornuftige damer som er på nett i dag;)

Hadde forventet endeløse svar om hvilken dørmatte jeg er og kast ut gubben... Hehe

 

Takk for tips! Får legge meg i selen for å få ned noen ord på papiret uten å være for ensidig anklagende:)

 

Tar gjerne imot flere tips eller erfaringer!

 

HI

[Anonym bruker]

Huff, dette kjenner jeg litt for godt igjen. Spesielt den delen med at han klager på alt og alle. Min eks er helt lik. Enten hater han folk, eller så bare tolererer han dem, sjelden han liker noen. Er bare hans egne venner som han liker. T.o.m familien hans bare klaget han på, men etter bruddet vårt er de liksom bestiser. Han har et voldsomt temperament, og det gikk hardt utover meg.

 

Hos oss funket det ikke. Det var han som dro. Han var aldri fornøyd, forventningene til livet sto ikke til virkeligheten..

 

Mitt råd til deg er at du må ta vare på deg selv og barna. Ikke la det gå så langt som jeg gjorde. Jeg endte opp med angst og depresjoner, måtte gå til psykolog og gå på antidepressiva for å holde ut hverdagen. Det er over et år siden det ble slutt, men jeg sliter ennå. Har fortsatt ikke blitt helt "meg selv" igjen.

 

Lykke til!!