Til alle mødre som har barn med en mann som har stiftet familie på nytt:

[Anonym bruker]

Synes du det er fullt og helt far sitt ansvar å sørge for at de barna dere har felles får et godt forhold til de nye søsknene sine hos far? Hvis så, hvorfor det? Hvis ikke, gjør du noe konkret for at deres barn skal knytte bånd med nye søsken?

 

Forholder meg til en mor som mener det ikke er hennes bord å sørge for at barna hennes har kontakt med sine søsken hos oss. Jeg synes det er utrolig sært, og veldig trist for alle ungene som "mister hverandre" i de viktige barneårene. Hun mener barna hennes trenger alenetid med sin far, og at det bare kan gjennomføres dersom pappaen er sammen med dem alene.

 

Jeg lurer på hva som ligger bak en slik tankegang, og på hvilken måte hun tenker at det er best for hennes barn. Noen som skjønner mer enn meg?

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette er en tråd jeg har lyst til å svare på - samtidig som jeg synes det er vanskelig å komme med noe konkret råd. Tror jeg skal prøve å svare litt ut fra eget ståsted, selv om det kanskje er fullstendig skivebom for din situasjon.

 

Det er så mange familiekonstellasjoner i dag. Mine barn, dine barn, deres barn... I et brudd ligger det alltid noe form for svik, og det er vanskelig å komme seg gjennom uten bitterhet. Du har bare din manns versjon, og det er kanskje like greit å innse at den nok ikke er en objektiv vurdering av fakta. Det er alltid minst tre versjoner, vet du; hans, hennes og sannheten.

 

Med det sagt...

 

Mitt største barns pappa har ny familie. Foreløpig har han ikke fått flere egne barn, men han har et stebarn i det nye forholdet. Jeg har også gått videre, med en mann som jeg elsker, vi har et barn til sammen. Jeg snakker aldri om at mine barn er halvsøsken - for meg er de bare søsken. De bor jo også under samme tak og får en naturlig tilknytning til hverandre. Stesøskenet til min eldste må jeg innrømme at jeg har et litt mer perifert forhold til. Jeg greier ikke helt å se dem som søsken. Jeg forsøker å ha stesøskenet på besøk hos oss, for å bidra til at h*n og eldste skal føle at de hører sammen. Det fungerer fint for oss.

 

Samtidig er det ikke bare enkelt å pleie et nært og uanstrengt forhold til eksen og hans nye familie. Selv om vi er ferdige med hverandre følelsesmessig, opplever jeg det iblant som både sårt å opprivende å tenke på at vi ikke klarte å skape en mer normal familie for vårt barn. På en måte er jeg vel sjalu på det nye livet hans, selv om jeg ikke kan se for meg oss som et par igjen. Det føles faktisk helt uvirkelig å tenke på - som et annet liv.

 

Poenget mitt er vel at det er mange slags følelser som blander seg inn her. Og din mann må faktisk ta ansvar for at barna knytter seg til hverandre! Det er faktisk ikke morens ansvar at barna knytter seg til ste- og halvsøsken hos far. Det er trist om hun stikker kjepper i hjulene og hindrer barna i å treffe søsknene. MEN DET ER FARS ANSVAR Å ORGANISERE SAMVÆRET! Jeg er enig med mor i at far bør bruke noe alenetid med barna - men det behøver jo ikke være hele helgen! Det er viktig at hans barn fra tidligere får tid med faren - men også at de får føle seg som en naturlig del av den nye familien.

 

Forsøk å ha takhøyde og empati for at ting kan være vanskelige. Det meste går seg til med tiden. Dette kan ikke du kreve - mannen din må ta seg av den biten.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Pappa til jenta kuttet oss ut da han fikk nytt barn med nåværende samboer. Jeg har ringt, sendt sms og sendt mail til både ham og til samboeren, men jeg får ingen respons. Jeg har bedt på mine knær om at søskene må få bli kjent, men jeg snakker for døve ører. Så da sitter jeg her da med ei jente på 5 år som gråter og ikke skjønner hvorfor hun ikke får bli kjent med lillebror og hvorfor pappa ikke lengre liker henne. Den er fin den:(

[Anonym bruker]

Jeg er stemor og har et særkulls som kommer til meg annenhver helg. Mannen min har også et særkulls, som er her annenhver uke. Våre barn går ikke så veldig godt sammen. De kan leke og kose seg lenge av gangen, men det er ganger jeg (vi) har tenkt at vi får bytte helg. Jeg har sett på det med å bytte helg som et nederlag, helt til jeg gikk og snakket med fam.vernkontoret. Der mente de at det beste for barnet mitt, siden hun er bare på besøk, er å få rolig alenetid med MEG. Det var ikke så nøye med relasjonsbygging i forhold til hverken mannen min eller stesøsteren. Det var meg hun kom for å være med, og det var viktig at hun ble "sentrert" som mannen kalte det. Det er feil om den korte tiden som hun har her skal bli brukt på krangling og misnøye fra flere hold. når jeg tenker på det, så er jeg helt enig. Det har gått for mye tid bort med krangling og tull. Jeg vil ha henne for meg selv når hun er her. Hun vil det selv også, men jeg har bare ikke lyttet godt nok til henne:-(

 

Nå vet jo ikke jeg hvordan søskenrelasjonen er mellom deres særkulls, men om faren ser dem lite i tillegg, så er det viktig at han bruker mest tid sammen med barna sine. Det er primært ham de er for å besøke.