Er livet avsluttet etter at man har fått barn?

[Anonym bruker]

Slik virker det her. Når flesteparten av DiB-mødre skriver at man nærmest ikke kan ta hensyn til seg selv etter å ha blitt mor, alt skal kun dreie seg om barnet (uten å tenke på at de kanskje kommer til å oppdra ufordragelige drittunger som får alt på sølvfat). ALT skal tilrettelegges etter barnas ønske. Stebarns samvær med far skal ligne på Las Vegas-ferie, der alt gjøres etter barnets ønske, og øvrige barn og voksne i huset blir overlatt til seg selv. Man kan ikke ha voksentid etter leggetiden, eller fortelle barnet om at mor og far skal kose seg med film på kvelden, for da "gjør man for mye ut av det" og må forvente negativ reaksjon fra barnet.

Man kan ikke etablere seg med ny partner når barnet er over 18 år, fordi kanskje trenger barnet et sted å bo i mange år til, og da må nye partner vike.

 

Jeg lurer på - tar livet virkelig slutt etter man har fått barn? Skal man glemme i å dyrke egne interesser, finne seg partner, kjøpe det huset man ønsker, bo hvor man ønsker selv om barna er blitt voksne??

[Anonym bruker]

Livet slutter ikke etter man har fått barn.... men hvis en synes det er så vanskelig å la barnas ve og vel komme før sin egen så burde man kanskje vente noen år med å få barn til man er blitt voksen nok til å sette andre før seg selv..

[Anonym bruker]

Jeg tenkte på hvorfor VOKSNE barns ve og vel skal alltid gå foran eget, skal man glemme å være lykkelig før man er 80 da?

[Anonym bruker]

Lurer faktisk på det samme når jeg leser her inne HI, men jeg har konkludert i noe annet.

 

Det er nå livet begynner Man får mer muligheter og utfordringer, og jeg mener faktisk at barnet og foreldrene skal tilpasses hverandre. Verden skal ikke omkranse barnet, men familien.

 

Stebarn og halvsøsken, når de er på samvær kan de som alle andre søsken og barn innfinne seg i den nye familien. De kan heller gjøre noe sammen enn å skyve unna resten av den nye familien. (er skilsmissebarn selv og har halvsøsken boende i den delen av familien jeg ble sendt på samvær i)

[Anonym bruker]

Signerer 09:33. Barna skal lære fra tidlig av at man må ta hensyn til andre rundt seg for å klare seg i samfunnet på best mulig måte. Det er ikke gunstig å la barnet få alt det peker på, og at hensynet til barnet ALLTID går foran hensynet til de voksne.

De fleste her inne har restriksjoner på godteri, leggetider, oppførsel på barnet uten at de anser det som egoistisk og diskriminerende overfor barnet. Hvorfor ikke la barnet lære at man tar hensyn ellers også? Jeg merket her at det er særlig når det gjelder kjærlighetslivet til single foreldre, at hensynet til barnet skal alltid gå foran - man får ikke lov å være lykkelig med noen før barna nærmest har flyttet ut, fordi det kan være vanskelig tilpasning for dem til å begynne med. Rart.

[Anonym bruker]

Ikke avsluttet, men jeg tenker som så; når man får barn må man bruke tid på de. FØR man fikk barn så fylte man tiden med jobb, venner, lesing, trening, husarbeid, kjæresterier osv osv.....Hver dag fylte man vel opp med ulike gjøremål, mer eller mindre faste.

 

Når man får barn så LAGES det ikke TID for å bruke på barnet, ergo er man nødt til og "ta av" den tiden man før brukte på noe til og bruke med barnet.

 

En del av det man gjorde før kan fortsatt gjøres sammen med barnet, akkurat som før eller i en "barnevennlig versjon", men mye KAN man ikke gjøre med baby/barn..:Kino og kafebesøk er vel noe som de fleste barn ikke har særlig glede av.....KAn fortsatt gjøres, men må planlegges og ikke gjøres like ofte som før kanskje???Trening kan gjøre MED barn, og altså en aktivitet som kan kombineres med morsrolle, og gjøres like ofte som før. Kanskje oftere??? Reise på turer går lett og kombinere, men var man før på "partyturer" sier det seg sel vat man må tilpasse reisevaner til det og være mor.

 

Nei, man avslutter ikke livet når man blir mor, men man må TILPASSE livet. Man kan ikke gjøre alt som før, på samme måte som før, like ofte som før, av den enkle grunn at man har et barn man bør være litt sammen med også..Hadde man mye "dødtid" før man fikk banr, kan selvsagt DENNE brukes til barne-tid, men blir det nok? Og tviler på at de fleste hadde så utrloig mange timer hver dag man ikke gjorde noe...

 

Blir skremt av de som føler de må trene like ofte på trenignssenter som før (og dermed sette barnet i barenpass DER etter det er hentet fra en hel barnehagedag) som MÅ treffe venner på kafe tre dager i uka, akkurat som de gjorde før..Ikke bare for en kaffe, men for full lunsj og timesvis med skravel..At man MÅ opprettholde to helger i uka til ut påbyn med venner og at man MÅ på by.weekend med kjæreste til juleshopping, påsketur og når høsten treffer inn.....At man må få bruke like lang tid i fred og ro på badet HVER morgen (når de "Må" bruke næremer en time iallefall"), at man MÅ på ferie uten banr, for SKIKKELIG slappe av og hente seg inn osv osv...FOr å "ta vare på deg selv"...Også bruker de " en lykkelig mor er en god mor. For å være lykkelig må jeg få fortsette og pleie meg selv".....

 

Man kan pleie seg selv, men man MÅ bruke tid på og pleie barnet også...Det finnes en gyllen middelvei, men føler at den er vanskelig og finne, er så lett og overdrive begge veier......Men føler je har funnet MIN middelvei. Men sikkert noen sommener jeg bruker for mye tid på meg selv også, og jeg VET mange mener jeg "Ofrer" for mye for barna.....SÅ da har jeg kanskej truffet den rette balanse????

[Anonym bruker]

Iallefall to helger i MÅNEDEN.....Men noen har vel helg hele uka:o)

 

NN09.39

[Anonym bruker]

Jeg snakker ikke om ferier uten barn, masse trening, fuktige byturer, skravling med venninner osv - det gjør jeg ikke uansett. Men at man ikke kan finne seg ny partner, ta LITT hensyn til seg selv og la barnet/stebarnet styre ALT som gjøres i huset - det kan jeg faktisk ikke si meg enig i.

 

HI

[Anonym bruker]

Den gyldne middelvei er vel tingen;) Det er hva man gjør det til sjøl;)

Viktig å ta vare på evt forhold, venner og egne hobbyer. Bare det må planlegges litt mer etter barnet:) Jeg er en av de som ikke gidder å bry meg så mye med hvordan dib mødrene mener det skal bli gjort. Kjører mitt eget løp og så lenge jeg ser at barnet mitt trives, så fortsetter jeg;)

 

Barn er tilpassningsdyktige, det er verre med oss voksne! He he

 

 

 

[Anonym bruker]

Om livet tar slutt?? Det er jo da livet begynner!

[Anonym bruker]

Det føles jaggu slik for min del akkurat nå.

Er alene med to små og ingen avlastning så det føles ikke som jeg har noe liv nei.

Det er barna mine allt går i, ar hverken energi eller mulighet til noe annet.

Føler at jeg er på hold til de blir større og klarer seg litt selv men det er jo jaggu mange år til.

 

Livet er vel ikke over men det er satt til dels på hold.

Men det er forskjell på å ikke kunne leve livet akkurat som man ønsker og å lage bortskjemte drittunger som er vant til å få alt de vil og bestemme over de voksene.

[Anonym bruker]

Tja, min manns to sønner fra tidligere forhold, som er over 30 begge to, synes far var totalt hensynsløs når han flyttet tre og en halv timers kjøring fra dem uten å spørre om lov.... De ble faktisk pissesure....

 

Så tydeligvis opphører man å være menneske når man får barn.

 

Ellers så er livet ikke avsluttet før hjertet slutter å slå. det er vel mer livskvaliteten vi snakker om.

[Anonym bruker]

Livet med overskudd, kinpo etc. settes litt "på vent" noen år, føler jeg, men mest fordi jeg er sliten og utmattet av lite søvn. Barn er jo selve livet, synes nå jeg, hadde aldri ville ha det annerledes.