HVORFOR må man trives med singeltilværelsen?

[Anonym bruker]

Det alle mine venninner sier. At før jeg klarer å finne meg noen, må jeg begynne å elske singeltilværelsen. Har vært singel i ca 3 år og det blir ikke bedre og bedre som disse venninnene sier, men bare verre og verre. Så jeg lurer på, HVORFOR må man elske å være alene, ensom og uten noe som helst kos og voksenkontakt? Kan dere fortelle meg hva som er så fint med å være singel i mange år?

[Anonym bruker]

Tja, det er vel ikke slik at alle må elske singeltilværelsen for å klare å finne noen. Men det er gjerne slik at om du ikke liker deg selv så er det vanskelig å finne noen andre som liker deg også. Og dersom du er veldig desperat etter å finne en ny kjæreste, så fremstår du som nettopp det - desperat. Needy folk er lite sjarmerende. Om du liker deg selv og hverdagen din så vil du både få og utstråle selvtillit. Det kommer godt med i jakten

[Anonym bruker]

Takk for svar, 23:39. Har aldri trivdes alene, så lurer på hvor mange år jeg må vente til jeg i det hele tatt klarer å finne noen. Jeg trives ikke med hverdagen som singel uten noe kontakt med voksne (har ikke avlastning med barna verken fra far eller andre), men har ikke dårlig selvtillit av den grunn.

 

HI

[Anonym bruker]

Du må ikke elske singeltilværelsen nei, men du må godta at sånn er det, og godta det faktum at du er singel.

Når du godtar det, og innfinner deg med det, så dukker den rette opp skal du se

[Anonym bruker]

Har godtatt det for over 1 år siden, og innrettet meg etter at jeg muligens forblir alene resten av livet. Ser ikke ut som jeg blir mer populær av den grunn. Hva med alle de som nettopp LETER etter noen på datingssider, og finner kjæreste/samboer der? Hvis de aktivt leter etter kjæreste, er de vel ikke fornøyd med tilværelsen sin som singel? Forstår ikke helt den logikken at kun de som ikke vil ha en mann, har mulighet til å finne en... Mulig jeg er dum og naiv altså, men skjønner ikke helt det...

 

HI

[Anonym bruker]

Hvorfor MÅ man elske parskapet? Hvorfor tror alle at himmelen er å være en del av et par? Hvorfor må liksom alle elske å være to?

 

Hilsen alenemor som virkelig trives med det, og som ikke vil ødelegge det med å dra inn en mann i livet

 

Ingen har fasiten på hva andre liker og foretrekker på noen område i livet. Så gjør du ditt, og jeg mitt(som jeg trives med).

[Anonym bruker]

Joda, vet at mange trives med singeltilværelsen. Men mine venninner (som alle er i forhold) fremstiller det å elske å være singel, som oppskrift på å finne noen. Det er det jeg ikke forstår.

 

Anonym 00:10, har faren til barnet samvær slik at du får være deg selv og hvilt ut en gang i blant? For det forekommer ikke her. Her er det kun jobb, unger og hus - that's my life.

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, jeg har besteforeldre som stiller opp når de orker(ikke ofte med andre ord). Og så har jeg barnevernet, som har innvilget 12 helger i året i avlastning Det kan være noe for deg Jeg gikk til dem og ba om det, så det var ikke slik at de mente først at barna trengte det. De innvilget det fordi JEG sa jeg trengte det

 

Jeg har nok et kjedelig liv sett i manges øyne, men jeg trives slik, jeg jeg kan gå ut en gang i blant, om jeg vil. Og jeg vet at 12 helger i året er mine alene(har likevel ikke vært på by'n på over 1,5 år nå). Og jeg VIL ikke ha en mann inn i mitt liv Jeg liker det for godt slik jeg har det

 

Men jeg var alene med barn i nesten 7 år før jeg turde spørre om avlastning da....

 

Så var det det med hva andre mener.... hvorfor bry seg med det? De har vel hva de vil ha, men trenger du ville ha det samme? En ting er å ønske seg avlastning i det daglige, men det kan en liksom ikke vente av en mann en møter slik. Det er far til barn en kan kreve det av....... Ikke tenk så mye på hva som kunne ha vært, tenk mer over akkurat hva du har, og hva du kan gjøre med det utenom bare å ønske

[Anonym bruker]

Jeg ønsker nå ikke avlastning av en mann, ikke det jeg sikter til. Jeg sikter til at jeg ikke har mulighet til kontakt med andre voksne når jeg har ungene alene hele tiden. Hadde jeg vært sammen med noen, hadde jeg hatt den kontakten. Aldri ment å skyve ansvar for mine barn over på andre. Faren til barna er død, og hans familie bryr seg ikke et sekund om barna som vi har sammen. Foreldrene mine bor i utlandet.

 

Og så har jeg veldig stort behov for kommunikasjon med voksne, den gode samtalen, sex, kos og nærhet. Derfor er det frustrerende å ha vært alene så lenge. Har spurt barnevernet uten avlastning, noe de mente jeg som er ressurssterk ikke hadde behov for.

 

HI