Jeg er sjefen din, ikke moren din!

[Anonym bruker]

Voks opp, skaff deg venner eller henvend deg til fammilien din. Jeg er sjefen din. Det er ikke meg du skal gå til når ungene dine ikke sover om natta eller du har mistet bilnøklene. Fiks det og gjør jobben din!

 

Det er ikke mitt poblem at du ikke har kontroll på når ungene dine får ferie. Les skoleruta og skaff barnevakt om de ikke kan være alene.

 

Nei, jeg vil ikke ta over vakten din selv om ungen din skal ha eksamen i morgen og vil at mor skal komme hjem å høre ham.

 

Nei, jeg vil ikke hente deg på toget søndag kveld for at du skal rekke jobben.

 

Nei, det passer ikke å diskutere tilrettelegging lørdag kveld. Jeg har fri.

 

Nei, jeg vil ikke ringe forsikkringsselskap, skattetaten, NAV eller andre for deg. Fiks det selv eller be moren din om hjelp. Jeg er ikke interesert.

 

Osv

 

[Anonym bruker]

Jeg er så glad for at jeg har en sjef jeg kan snakke med alt om!

[Anonym bruker]

Neida, HI i denne tråden er sikkert perfekt og trenger aldri hjelp fra noen. Hva hvis DU trenger hjelp fra en ansatt med de samme tingene som du nevner? At du plutselig ikke har barnevakt, eller må hentes et eller annet sted fordi bilen streiker... Har opplevd å være så sliten at du er på randen, og trenger å snakke med noen?

 

Ikke alle har familie og venner i nærheten. Noen (slik som jeg og mange andre) er helt alene, og tenk! Vi får ikke gjort noe med det. Jeg får ikke flytta min familie fra utlandet og hit, eller skaffa meg venner når jeg er alene med barn 100% og ikke har så mye tid til sosialisering. Svært få folk som ikke er i familie med den det gjelder, vil sitte barnevakt en hel dag - og de fleste har også en jobb.

 

Jeg som sjef hadde følt meg mislykka som leder og ensom som person hvis mine ansatte ikke orket å spørre meg om hjelp, snakke med meg om problemene sine og fortelle hvordan de har det. Som leder bør man være opptatt av den enkelte ansattes velferd og tilstand - det er DA man kan tilrettelegge, unngå sykmeldinger, få bedre arbeidsmiljø og ivrigere ansatte. Alle liker at folk tar hensyn til dem og hører på dem. Så å høre på sine ansatte og tilrettelegge for dem koster ingenting og er mer lønnsomt enn å ha dem sykmeldt eller få jobben dårligere utført på grunn av manglende engasjement. Folk som du er likegyldig mot, bruker å vise likegyldighet tilbake.

[Anonym bruker]

Utrolig nok så forsvarer dere den ansatte!!

 

Er helt enig med Hi, mine private problemmer og issus tar jeg IKKE opp med sjefen min!

Min sjef gir blanke f om jeg skal bort i helgen, barna har ferie, om jeg har problemmer med nav, skatteetaten eller forsikringselskapet mitt. Det er knakende likegyldig for han hva jeg gjør i helgene så lenge jeg stiller på jobb mandag morgen. Jeg driter i hva han gjør i helgene å kontakter han KUNN hvis det er jobbrelatert som må prioriteres umiddelbart!

Hans hovedprioritet er "kan jeg gjøre jobben."

 

Hvis jeg har problemmer med noe jobbrelatert er han rett mann og spørre, ellers så kan jeg spørre fagforbundet mitt, tilittsvalgt eller verneombudet.

Trenger jeg noen som skal hente meg på toget så ringer jeg en venn eller familie.

Er jeg i særklasse i det norske samfunn som ikke forventer at min arbeidsgiven min skal være behjelpelig med andre ting enn jobbrelaterte saker?

[Anonym bruker]

Enda en av grunnene til at jeg har skapt min egen arbeidsplass, og er min egen sjef

[Anonym bruker]

Neimen, anonym 22:18, så heldig du er som har familie og venner. Som du ser, ikke alle har det. Og ikke alle får gjort noe med det.

 

HI vil ikke høre om at en ansatt er sliten eller har problemer som kan ha innvirkning på den ansattes arbeidsevne, og kanskje trenger tilrettelegging.

Som sagt, vil du få den ansatte til å engasjere seg mer i jobben, bli sjeldnere sykmeldt osv, så bør du slutte å være arrogant.

[Anonym bruker]

Problemet er at to av de jeg har ansatt maser i et sett og ikke forstår at de selv må ta ansvar. Du ringer ikke sjefen hjemme en lørdagskveld for å diskutere saker som like godt kunne ventet til mandag for eksempel.

Det er synd for deg at du ikke har noe nettverk her, men det er et valg du har tatt. Selv om noen ansetter deg betyr ikke det at de ønsker å ha deg som nær veninne. Vær pofesjonelle og hold en viss avstand mellom jobb og privatliv. Jeg er ikke likegyldig, men de ansatte må forstå at jeg ikke er noen ekstra mor.

 

Du trenger ikke bekymre deg for sykefraværet her. De siste 5 årene har det ligget på under 2%, under 1% i 2010. Jeg tror faktisk jeg foretrekker et par % ekstrasykefravær for å få slippe det evinnelige maset om at jeg skal fikse ting som ikke har noe med jobben å gjøre.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke bli oppringt om det en lørdag kveld, nei.

 

HI

[Anonym bruker]

Der jeg jobba før hadde sjefen lånt penger (ganske mye) til en av sine ansatte som var i skikkelig knipe ang en rettskap og manglende penger til advokat, Det syns jeg var flott gjort.

 

Jeg kan snakke med sjefen min om det meste, men jeg ringer henne ikke en lørdagskveld med mindre det er KRISE!

[Anonym bruker]

Så lenge jeg ikke har problemer med noe som er jobbrelatert så tar jeg det ikke opp med sjefen. Alt som angår mitt privatliv holder jeg utenfor abeidsplassen

[Anonym bruker]

Jeg holder med deg om at du ikke skal ringe NAV og andre instanser for dine ansatte. Og at de ikke skal ringe deg på en lørdagskveld. Men å høre på dem når de har hatt en dårlig dag, slik at du vet hva du kan gjøre for å tilrettelegge for dem akkurat den dagen. Noe som kan gjøre både din og deres dag bedre. Da snakker jeg ikke om MAS, men om menneskelig medfølelse. Synes du virkelig at det er koselig at kollegaene dine kun snakker med deg om været 5 minutter hver dag? At de aldri deler noe med deg, og at du ikke vet hvordan de har det?

 

Og det om at jeg har selv tatt valget om å ikke ha nettverk, stemmer ikke helt. Jeg valgte ikke det at faren til mine barn er død og at folk er skeptiske til utlendinger her. Jeg kan ikke noe for at jeg er født i et annet land. Ei heller at 100% av alt med barna faller på meg, eller at jeg har kronisk sykdom som holder på å ta livet av meg innimellom.

 

Men men, alle har forskjellige meninger om ting og tang, og det er jo bra i og for seg.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig snakker jeg med de som jobber for meg. Det er det ikke noe galt i. Problemet er at noen forventer at de bare kan overlate alt av problemer og uforutsatte ting til meg. For meg er bedriften hovefokus og jeg har ikke ansatt deg for å være snill. Jeg har annsatt deg for å gjøre en jobb. Om jeg skulle få ansvaret for masse ting som ikke er jobbrelatert hvis jeg ansetter en utlendig eller en alenemor ville jeg heller velge en annen.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med HI. Man bør som arbeidstaker kunne skille mellom jobb og privatliv. Kom gjerne og fortell meg som sjef at det er noe som sliter på deg, og som gjør at du ikke presterer 100% i noen dager, men min lojalitet er først og fremt til brukerne på jobben, så jeg må sørge for at ting går rundt.

 

Jeg kan ikke dele ut ekstra fridager, pålegge vaktbytter bare fordi det passer noen, eller engasjere meg i de ansattes privatliv på en slik måte at det gjør det vanskelig å være sjef.

 

Jeg ville heller aldri ha hentet en ansatt på stasjonen. Bare det at den ansatte spør sjefen i stedet for å ta en buss eller taxi, viser jo at den ansatte ikke klarer å skille rollene her. Er det er resultat av en oppdragelse som "prinsesse" i heimen, hvor alle tilrettela alt for vedkommende tro?

 

Man har ansvar som sjef, og man har ansvar som arbeidstaker. Ansvarsområdet mitt som sjef er stort, og det å rydde opp i privatlivet til de ansatte er ikke under der. Jeg er allikevel en god sjef, er godt likt og får mye skryt, selv om jeg ikke "duller" med mine ansatte men stiller tydelige krav.

[Anonym bruker]

Er du sjef? Med så mange skrivefeil? Jeg blir helt matt, jeg!