Det jeg følte var verst som alenemor, det som førte meg og far sammen igjen var...

[Anonym bruker]

Å ikke ha noen å dele de små gleder barnet gir med noen.

Vår eldste var under to når vi gikk fra hverandre. Far var langt unna, og hadde ikke samvær, men var på besøk noen ganger.

 

Det å ta legging, levering i barnehagen, jobb, henting, matlaging, husarbeid alene, økonomi. Helt uproblematisk i forhold til savnet over å glede seg sammen over barnet, koden, utviklingen, mordome små historier. Venninner klarer bare å stable på beina en viss mengde entusiasme over hvor fantastisk poden var.

 

Mormor var jo en fin erstatning, men all ikevel ikke helt det samme. Ensomheten knytta seg kun til glede over barnet, ikke til egen ensomhet.

 

Ingen annen mann kunne bli like glad i vårt barn, og barnet er det viktigeste, vi fant sammen igjen av den grunn.

 

Grunnen til bruddet var dårlig kommunikasjon og svik fra han sin side.

[Anonym bruker]

Enig så enig. Det praktiske og logistikken klarer jeg selv, men jeg savner noen å dele alt med, en som blir like henrykt som meg når hun klarer noe hun ikke klarte i går, en å snakke voksen-ting med når hun har lagt seg, en å le med, en å ha sex med, en å lene seg på, en å dele sorger med osv.

[Anonym bruker]

Det der forstår jeg ikke... Rett og slett.... Jeg har vært enslig forsørger til mine barn i alle år, og har jammen klart å glede meg over positive ting helt alene.

 

Du kan heller snakke den dagen det blir for mange negative ting, for de er utrolig mye vanskeligere å dele med andre en de "ansvarlige"(foreldre til barnet). Der sitter jeg i dag, men jeg gidder ikke dele med en far som ikke vil forstå......

[Anonym bruker]

Du misforstår meg. Alt det andre kunne jeg fint dekke på annet vis.

Men gleder og sorg rundt barnet, ikke minst gleder er det KUN barnefar som duger til.

Jeg var temmelig kald på det andre, ferdig med han. Men når jeg oppdaga hvor ensomt det var, da ingen andre kunne dle min største glede med meg, enn han som er far. Da forsto jeg at uten å kunne dele det viktigeste i livet mitt med meg, finnes de ikke håp for meg med noen andre, for ingen andre kan det.

 

Så vi jobba oss igjennom!

[Anonym bruker]

Ok, skjønner. Men jeg har ingen å jobbe igjennom med. Barnefar døde i trafikkulykke for 6 måneder siden.

 

Jeg bare sier at jeg er enig i at savnet og det å ikke kunne dele er det verste med å bli alene.

 

20:19

[Anonym bruker]

Forstår deg selv om jeg ikke har erfaring som alenemor. Men det negative er nok også tungt å ta alene da.

[Anonym bruker]

Klarte fint å glede meg alene, men det er større å dele gleden,

Er nok det samme med sorger, føles bedre å dele.

 

[Tante Blås Squaw]

Det er kjempeflott at du og barnefar klarte å finne sammen igjen, HI )

 

Men jeg MÅ få lov å kommentere en liten ting jeg hang meg opp i; du mener at ingen annen mann kan gjøre det barnefar gjør? Her vil jeg protestere.

 

Jeg er gift med en fantastisk kar som kom inn i livet mitt da jeg var alene med vesla mi, som den gang var 7 år. Hennes biologiske far var ikke i bildet, etter hans eget ønske.

 

Vesla er nå 13, og ser på mannen min som pappa'n sin. Hun vet godt hvem hennes biologiske far er, men det er min mann som er Pappa for henne. De to kunne ikke vært mer glade i hverandre om de så var "ekte" far og datter.

 

Jeg vil også si at uansett hvor traurig det iblant var å være alenemor, så er jeg GLAD for den erfaringen. Jeg vet at jeg kan klare ansvaret og alt som følger med alene dersom noe skulle skje med mannen min, og det er veldig godt å vite 100% at jeg har valgt ham fordi jeg har lyst, og ikke fordi han representerer en trygghet jeg ikke vet om jeg kan finne på egenhånd.

 

 

[Tante Blås Squaw]

20:29 - kondolerer, trist å lese. Stor klem til deg ♥

[Anonym bruker]

Jeg har heldigvis en mor som er like forelska i barnet mitt som jeg er - (det eneste barnebarnet hennes) - så her har jeg i alle fall vært heldig og fått en person og dele barnets fremgang/skøyerstreker osv. med.

 

Hadde vært tristere om ikke hun hadde vært så ivrig som hun er:)

[Anonym bruker]

Kaller hun mannen din for pappa?

[Tante Blås Squaw]

20:46 - ja.

[Anonym bruker]

Som sagt, mormor var en god erstatning :-)

 

Je gvet ikke alle kan finne sammen igjen. Og det går nok sikkert an å finne en mann som hjemmetråkkende hæ, men tror nok det er unntaket mer enn regelen.

 

Lykke til til deg med sorgen, håper livet ditt og lille ordner seg. Seks måneder er ike lenge.