Blitt gravid..samboer vil at jeg skal ta abort:(

[Anonym bruker]

Har blitt gravid med nr 3 til tross for bruk av prevensjon. Nå har iaf gubben bestemt seg for å sterilisere seg. Noe jeg er veldig enig i. Men jeg klarer ikke gjennomføre en abort:( av mange grunner burde jeg ta abort, men sliter med samvittighetskvaler for å gjøre det! Og det er vanskelig å nå inn til samboeren min om dette. Har tidligere sagt til han at om jeg havner i en slik situasjon ville jeg aldri klare å ta bort babyen i magen, men han er så overbevist om at dette fikser jeg. Må legge til at vi ikke er i en gunstig situasjon. Jeg får sv. Forgiftning i alle svangerskap. Så er på en måte urettferdig åbeholde over for flere... Men jeg klarer ikke å ta den lille bort:( hva skal jeg gjøre???

[Anonym bruker]

Det er ingen her inne som kan fortelle deg hva du skal gjøre..dette er noe du og samboer må bli enige om sammen.

 

Lykke til med valget.

[Anonym bruker]

Om du ikke klarer å ta han bort , beholder du, det er tross alt din kropp, og siden det er mannen din som har satt bollen i ovnene , har han ,med å støtte deg !! Graviditeten varer jo ikke evig, så sv.skaps forgiftningen går jo over, regner med du får ekstra oppfølging!

 

Man angrer aldri på de barna man får, men man kan leve et helt liv angre på de man tok bort husk!

 

Jeg har tre, og takker gud for sistemann ( tenkte å gi meg 2) Hun er spesiell både for meg og alle andre i slekta

 

Lykke til med valget uansett hva det blir.

[Anonym bruker]

Hei vi var i samme situasjon som dere, bare at her var det jeg som fikk panikk og ville ta abort, mannen ble kjempe glad faktisk.

Jeg ble uplanlagt gravid med nr 3, og vi var veldig nøye på prevansjon. Så aner ikke hva som har skjedd. Så derfor kom det som et ekstra stort sjokk.

 

Jeg ville heller ikke ha flere barn siden jeg også blir veldig syk i mine svangerskap, jeg har nesten mistet livet mitt under begge svangerskap.

 

Men nå sitter jeg her, 5 uker til det blir planlagt keisersnitt, men spørs om barnet må ut før, da jeg begynner å utvikle svangerskapsforgiftning igjen.

 

Som du skjønner så har vi valgt å beholde, har vært i mange samtaler hos jordmor og på sykehuset hos en jordmor der som også har utdanning innenfor psykrati. Jeg hadde ingen glede over svangerskapet i starten, gråt mye. Men etter ultralyd i uke 20 begynte jeg i perioder å glede meg, men hadde fortsatt tunge stunder.

 

Nå som det maks er 5 uker igjen gleder jeg meg noe enormt, men er fortsatt livredd for hvordan vi kommer til å takle tre barn, her blir det to veldig tette og jeg var rimelig langt nede etter min andre fødsel, fikk en svangerskapsdepresjon pluss at jeg utviklet en veldig dødsangst.

 

Snakk åpent med mannen din, det er det som har reddet oss, en enorm støtte og åpenhet fra begges sider

[Anonym bruker]

Drit i gubben, hvis du ikke klarer og ta abort, så tar du ikke.

 

Det vil være mer urettferdig for de andre med ei depressiv mor

[Anonym bruker]

Støtter 09.48, dere er to voksne mennesker som begge har ansvaret for det som er skjedd, og dere må begge leve videre med valget som skal tas. Det kan være greit å snakke med en rådgiver også, for det blir fort fryktelig sårt og personlig når det er snakk om et så viktig livsvalg. Lykke til.

[Anonym bruker]

Du må aldri prioritere en gubbe foran egen kropp og barn. Snakker av egen erfaring - tok abort selv etter masse press (var ikke i forhold med mannen) og har slitt hver dag siden.

[Anonym bruker]

Herregud, stakkars deg.

 

Jeg har hatt det akkurat likt som deg, bortdett fra at jeg ikke har hatt sv. forg, men noe annet. Ellers var alt annet likt.

 

Jeg tok ikke abort, av samme årsak som deg, og vi lever fint sammen idag.

 

Vi hadde en diskusjon da vi oppdaget at jeg var gravid. Mannen var tydelig på¨at han øsnket abort. Jeg tok en tenkepause på et par dager og kom rett og slett til at jeg ikke greide det. Da jeg fortalte han valget mitt, så ga jeg også han frie tøyler til å gå fra meg, om "bitterheten" mot meg ble så stor at det hadde forsuret familielivet for alle. Farsansvaret sitt kom han ikke til å gå fra uansett, ettersom barnet jo selvfølgelig er en uskyldig part i dette.

 

Han valgte å bli, og vi har pratet oss gjennom dette, både følelsene hans over å ha blitt overkjørt, og hvorfor mitt valg ble som det ble, og dette er nå et tilbakelagt kapittel i livet vårt.

 

Ettersom alle er forskjellig, så er det vansklieg å gi noe ensidig råd for akkurat hvordan dere skal løse dette, men jeg må jo si etter å ha lest hvordan du skriver, så vet du nok svaret selv, innerst inne.

 

Masse lykke til videre, og en god klem fra meg, dette greier du!

 

[Anonym bruker]

09;51, dette høres ut som oss.

 

HI; trøsteklem til deg fra meg, vet situasjonen er tøff....

 

Mannen har visst fra dag 1 at jeg er ikke for abort, med mindre det er noe medisinsk som gjør at jeg setter eget liv i fare, eller resultat av voldtekt.(tenker ikke på svangerskapskomlikasjoner som livsfare i denne sammenhengen, de fleste av de forsvinner jo igjen etter fullført svangerskap).

 

Når jeg ble gravid, var mannen min syk, han var innlagt på sykehus og vi trodde han hadde fått hjernehinnebetennelse. (hldigvis hadde han ikke det...) Jeg var akkurat begynt i ny jobb, og vi hadde akkurat flyttet til en annen del av landet, uten for mye nettverk rundt oss, og vi var , fornøyd med de to barna vi hadde. Det var en veldig tung start på svangerskapet, i tillegg til at jeg har fødselsangst. Må innrømme at min første tanke var Neeeeeiiii, nå må jeg føde igjen..... VIL IKKE!!!....

 

Jeg har vært heldig dette svangerskapet i forhold til forrige. Sist graviditet var preget av ekstremkvalme, blødninger, hormonvekst som var for lav, bekkenløsning og en rekke andre komplikasjoner. Vi så med gru på dette svangerskapet. Første graviditet var jeg også kvalm, det jeg vil kalle vanlig morgenkvalme. Denne gangen venter jeg en gutt. Har ikke hatt noe kvalmeproblemer, eller andre lignende sånne ting. Men har hatt bekkenløsning siden uke 11. Men som jeg har sagt, selv oom bekkenløsningen kan være vond og plagsom, er dette det jeg får denne gang, er jeg glad.

 

Som du skjønner, vi også valgte å beholde. Jeg sa klart fra til mannen min at dersom jeg følte press til å ta abort, og jeg gjorde det, ville jeg gå rundt å føle det som om jeg hadde drept et lite barn. Psykisk ville jeg ikke taklet det i det hele tatt. Jeg var åpen med ham. Praktisk sett, hadde en abort vært best, enig med mannen der, men jeg ville ikke kunne levd et godt liv etterpå. Han visste det. Han vet også hvordan det er å miste babyer, fra tidligere forhold, så han skjønner meg. etter lange samtaler, masse tårer og en god del diskusjoner og tid i det hele, vi har nå 4 uker igjen, og mannen gleder seg like mye som meg til å møte gutten vår. Vi vet det blir travle dager, og ja vi gleder oss ikke bare til babydagene. Men vi er enige om at åpen og god kommunikasjon kan løse mye, og at vi får ta dagene som de kommer. Jeg har vært til samtaler om fødselsangst på sykehuset, og det har hjulpet meg litt. Men baby denne gang er i seteleie, og det gnder som vil jorde meg usikker igjen. Men det går nok bra. Skal prøve snuing.

 

Masse lykke til uansett hva valg du tar. Jeg er ikke en abortmotstander som vil prøve å snakke deg ut av det, for avgjørelsen er din og ta, og jeg respekterer andres valg. Men for meg var det en feil avgjørelse.

 

PS det hører med til min historie her at min mor sin reaksjon var; det var ingen god nyhet.... Du bør tenke på abort.... Ikke så gøyt å få beksjed om i en i utgangspunktet vanskelig situasjon.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er nå 9 dager over termin med samme problemstilling som deg for 9 mnd siden,bortsett fra at min mann støttet meg når jeg sa at jeg aldri i verden ville takle en abort psykisk.

 

Og jeg har absolutt pyton svangerskap!!

Spyr dagen lang fra dag en omtrent og blir sengeliggende/krykkebruker med bekkenløsning fra mnd 1-2.

 

Det jeg vil si er vel at jeg nok ikke kommer til å angre på at jeg har beholdt dette barnet,men en abort derimot...

[Anonym bruker]

Og nå har mannen min sterilisert seg så vi slipper å tenke på sånt igjen

[Anonym bruker]

Jeg ville slitt med samvittighetskvaler selv, men hvis jeg hadde blitt veldig syk ved hver svangerskap så hadde jeg fullført abort.

Hadde vært tungt ja..men jeg har trossalt et ansvar for de ungene jeg har, og det er ikke å produsere flere søsken til dem selv om det går utover liv og helse.

greit en kan bli syk i et svangerskap uten å vite om det på forhånd, men om jeg hadde vært klar over det på forhånd, så hadde det vært klart hva jeg hadde gjort.

Tøft, ja, men jeg tenker først og fremst på de jeg har her hos meg...

 

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen!!

 

Nå har jeg brukt dagen til å tenke over situasjonen vår og har kommet fram til at jeg virkelig ikke kommer til å klare å ta abort. Klarer ikke forsvare det overfor meg selv, selv om jeg blir syk, og samboeren min virkelig ikke vil ha barnet.

 

Han har bestandig visst at jeg har vært i mot abort,så det at jeg i det hele tatt har prøvd å vurdere det sammen med han viser for meg hvor høyt jeg verdsetter han..

 

Vi prøvde å diskutere,men det hele endte i en stor krangel Har iaf tilbudt han å "slippe" å ta ansvar for ungen om det er det han ikke vil. Han er fri til å dra om det blir for mye for han..

 

Huff,føler det blir feil uansett Dette kan ende opp med at forholdet ryker, men jeg vet det kommer til å ryke uansett om jeg tar abort. Jeg kommer ikke til å klare å leve med at jeg har tatt livet av mitt eget barn,med vilje. Så må bare satse på at han fremdeles vil ha meg selv om jeg beholder..

 

Håper jeg, som flere over her, kan få et positivt slutt på historien.

 

Jeg har sovet dårlig om nettene og vært deprimert om dagen pga av dette. Etter jeg tok et endelig valg for meg selv så kjenner jeg at jeg endelig kan slappe av.

 

Håper bare at jeg virkelig ikke ødelegger livet til samboeren min... Om han enda vil satse på oss er det sikkert lurt å få igang noe hjelp til forholdet vårt. Det er helt klart at vi ikke skjønner hverandre.

 

Hi

 

[Anonym bruker]

Var til legen i dag og fikk meg ikke til å ta abort..

 

Sa dette til samboeren min og det hele endte i en stygg krangel. Hvor han skyldte på meg fordi jeg hadde blitt gravid og at han ikke ønsket noen av ungene. Sa at han var fri til å dra om det ble for mye for han... Nå har han pakket sakene sine og dratt.

 

Kjenner jeg er så lei meg.. Men vet det hadde endt slik uansett om jeg hadde tatt abort.

 

Kanskje vi finner ut av det når alt har roet seg,men akkurat nå virker alt så vedig svart For akkurat nå vet jeg ingening.. Vet ikke om vi er sammen,eller har en tenkepause eller hva det er som skjer.

 

Hi

 

[Anonym bruker]

Uansett om han kommer til bake eller ikke, det vil bli bedre etterhvert

 

Jeg er ca 2 uker fra terminen min og alene, typen stakk når jeg nektet abort (kom noen trusler osv.). Begynnelsen var tøff, mye tanker og bekymringer. Men nå som det verste er overstått gleder jeg meg til lille kommer

 

Du kommer til å klare dette fint, med eller uten manfolket

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Håper jeg klarer dette.. Skjønner ikke hvordan dette kunne skje! Plutselig var vi på ferie og hadde det supert. Kjente igjen gamle varme følelser som har vært begravd lenge pga graviditeter, småbarnstid og dårlig kommunikasjon. På vei hjem fra ferie kom sjokket og nå føles det som vi er fiender.

 

Uansett hvordan det ender så håper jeg vi kan gjøre det som er best for ungene. Også håper jeg at jeg kan virke uanfekter når jeg henter ungene i bhg ,og pappa ikke er hjemme, og at ingen vil merke noe på barnebursdagen i dag. Har så absolutt ikke lyst å knekke sammen der...

 

Hi

[Anonym bruker]

om du ikke klarer å abortere bort babyen din så beholder du. bare du som vet dessverre. lykke til uansett hva du velger.

[Anonym bruker]

for en dust av en mann. tenk om han kutter kontakt med ungene og du får sv.skapsforgiftning. kan du evt.få hjelp fra familie?

[Anonym bruker]

Jeg har en mor og en søster som jeg vet kan hjelpe meg,men de bor ikke i samme by som meg. Blir jeg syk blir jeg nok nødt til å "flytte hjem til mor" for en periode.. Jeg er heldig som har dem

 

Hi

[Anonym bruker]

Ei mor er god og ha

 

Har fått mye hjelp der selv da X-en stakk, har hatt et vanskelig svangerskap selv.

 

Støtt deg masse på familien hvis du kan, du vil klare dette fint. Det er bare starten som er det vanskeligste

[Anonym bruker]

Takk for oppmuntrende ord

 

Hi

[Anonym bruker]

Ikke noe problem

 

Sto i nesten samme situasjon som deg i fjord (er førstegangs og personlig i mot abort). Så for meg at verden raste sammen og alt gikk rett til helvette, men det kommer seg etter hvert

 

Vet bare selv at gode ord hjelper mye i en slik situasjon

[Anonym bruker]

Så bra at det kom seg etterhvert!

 

Håper det går like bra for meg også etterhvert. Er plutselig kommet i en ny tilværelse,men hvis det virkelig ender på denne måten så er det vel til det beste. Er bedre å være alene med 3 styk enn at (eks?) samboeren min skal bære nag til meg resten av livet for den lille..

 

Takk for gode ord og ønsker deg alt godt i framtiden