Jeg trodde jeg var feminist, men det er visst ikke så enkelt..:(

[Anonym bruker]

Min mann og jeg har en nydelig datter på 3 år. Vi har alltid snakket om å få to barn, men nå sier han at han ikke orker å få et barn til. Det betyr mye for meg å gi barnet vårt et søsken før aldersforskjellen blir for stor.

 

Mannen min har ikke taklet småbarnstiden så bra, og han trives ikke så godt i rollen som småbarnsfar. Han gjør likevel så godt han kan og er alt i alt en god far for datteren vår.

 

Etter å ha diskutert hvorvidt vi skal få et barn til i over ett år nå, så er situasjonen som følger:

Mannen går med på å få et barn til med forbehold om at jeg da må ta hovedansvaret. Jeg må ta nattevåk og det meste av stell. Jeg kan ikke forvente å kunne dra på weekendturer med venninner o.l de første årene, da han ikke vil takle å være hjemme med to små (slik det er nå har jeg reist bort med venninner 2-3 ganger i året).

 

Jeg vet at han ikke forandre mening når barnet evnt. kommer. Han er typen som alltid har tenkt godt gjennom ting og som aldri forandrer mening. Jeg vet at han kommer til å bli glad i barnet, og jeg vet at han nok blir en god og tilstedeværende far når barna blir større da han er veldig flink med større barn (fra skolealder).

 

Dilemmaet mitt er da om jeg vil ha et barn til under disse forutsetningene. Tror egentlig at svaret er ja. Jeg er villig til å "ofre" mye for å få de to barna jeg alltid har ønsket meg. Men jeg er lei meg for at jeg ikke får oppleve å være en to.barns familie der ansvaret deles mellom to voksne 50/50.

 

Hva syns dere om situasjonen?

[Anonym bruker]

Jeg tror egentlig du bare må finne ut hvor stort ønsket om et barn til egentlig er. Så må du velge om det er verdt å ofre egentiden din på. Er trist at han setter betingelser, for det å få barn skal jo liksom være en glede for dere begge. Men samtidig er han jo "fair" og er ærlig fra starten. Kanskje til og med et klønete forsøk på et kompromiss. Du får barnet du så inderlig ønsker deg, han får "fri" sånn at han slipper å slite seg ut. Vet ikke hvor interessant denne dealen hadde vært for meg, men dette er det bare du som kan avgjøre

[Anonym bruker]

Jeg tror han overvurderer hvor distansert han kan være i forhold til det (evt) nye barnet. Han blir jo nødt til å ta en del av 'byrden', sånn er det jo bare når man bor i samme husstand. I starten er selvsagt mor mer bundet til barnet av naturlige årsaker, men etter det MÅ han jo danne et godt forhold til barnet-også for barnets skyld.

 

Jeg kjenner til forhold der det har blitt forsøkt, med varierende suksess. Men to barn, himmel!, du ber ikke om et fotballag, akkurat.

[Anonym bruker]

skulle tro det var jeg selv som hadde skrevet dette innlegget! hadde det akuratt sånn.. og valget var lett her,, så nå er jeg lykkelig 2 barnsmor,,) jeg tar alt stell og sånn med den lille. så er vel egentlig litt alenemor;) men stor koser meg!! og skal jeg på turer eller ut på byen med venner så får jeg bvakt til ungene! foreldrene mine og søsteren min vil gjerne låne de 2 sjarmtrollene mine(våres)

[Tante Blås Squaw]

Hadde mannen min hatt en sånn innstilling, hadde jeg heller valgt ham bort. Helt seriøst.

 

Ikke faen om jeg ville fått ett barn til med en sånn fyr. For et rasshøl.

[Anonym bruker]

herregud Sqauw! Ta å ro ned hormonene! Har du PMS eller ? Du tenner jo på alle plugger.. Hun skriver jo at mannen er deltagende i farsrollen sin men ikke orker flere barn. Det er jo helt stuereint å mene dette. Synes ikke han kvalifiserer som et rasshøl av den grunn.

 

Jeg selv orker ikke flere en 2 barn fordi jeg er lei småbarnstadiet og koser meg med store barn.

 

 

[Tante Blås Squaw]

Det er STOR forskjell på "jeg vil ikke ha flere barn" og "jeg vil ikke ha flere barn, men herregud - hvis du absolutt vil ha et til, så ikke forvent en dritt fra meg".

 

Hvordan har denne fyren tenkt å gjennomføre dette idiotopplegget sitt? Følge opp den eldste ungen med skolearbeid, men overlate alt sånt til moren når det gjelder den yngste?

 

Nei, jeg er ikke plaget av pms, men takk for din rørende omsorg for min helse.

[Anonym bruker]

HEHE - ROFL MAO

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg syns dessverre ikke svaret ditt, hjemmetråkkende et eller annet var spesielt konstruktivt. Mannen min er på ingen måte et "rasshøl". Jeg aksepterer at vi har ulike ønsker, selv om jeg syns det er veldig trist.

 

Hi

[Anonym bruker]

Alle har noen negative sider. Mannen din er iallefall åpen på det og villig til å diskutere.

 

Du må bare bestemme deg for om du vil ha et barn til under de forutsetningen.

[Anonym bruker]

Klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det virker uansett ikke helt riktig at mannen din skal kunne fraskrive seg ansvaret på den måten. Hadde det vært dealen her i huset måtte iallefall mannen ha forberedt seg på noen måneder/år med en utslitt kone med så godt som intet overskudd til annet enn soving når de små var vel i seng;-) Et ekstra barn påvirker hele familiesituasjonen.

 

Det er positivt på at han er ærlig på dette punktet, men uansett hvilke avtaler man gjør på forhånd, vil jeg tro at det får konsekvenser for dere når barnet først er der. Det kan selvfølgelig være at du vil takle "alenemortilværelsen" helt utmerket, men det er for eksempel ganske sannsynlig at du vil bli temmelig sliten, også. Hva vil det gjøre med forholdet mellom dere at han ved å henvise til avtalen ev. bare står og ser på at du lar deg slite deg ut?

 

Det er noe litt egoistisk å si at det er greit med et barn til, samtidig som man fraskriver seg alt ansvar - selv om han er ærlig.

[Anonym bruker]

Man må jo bare respektere en mann som ikke ønsker seg flere barn. Et barn bør jo være ønsket av begge foreldrene, så synes det ønsket bør respekteres. Ser jo at det er noen over her som tydeligvis mener at mors ønske teller sterkest og at det er en menneskerett (morsrett?) å få de barna man vil ha, det er jeg ikke enig i.

 

Nå har du allikevel en konstruktiv mann som forsøker å komme deg i møte og lage et kompromiss, og det er jo sånn man må tenke for å løse floken. Han har jo på en måte "gitt seg". Det er trist når ting ikke blir helt slik man hadde sett for seg, men sånn er det bare.

 

Jeg hadde definitivt gått for kompromisset hans. Som mor har jeg stort sett tatt nattevåk her i huset allikevel, fordi mesteparten av dette kom i min permisjon. Det vil jo bli litt mer stell på deg, men det bør være overkommelig.

 

Jeg tenker at det viktigste her er at barnet aldri får høre en historie som gjør at det føler seg uønsket av pappaen sin. Jeg ville derfor gått noen runder med mannen for å høre om han ønsker barnet og det kun er arbeidet han vil unngå.

 

Har du familie du kan alliere deg med? I så fall tror jeg dette blir helt overkommelig. Og husk at det er jo uansett mange som deler ansvaret med far som tar storesøsken og mor som tar baby, så det vil nok være tilsvarende situasjon i mange andre familier uten at dette var avtalt på forhånd.