Kan jeg svare ja om spørsmålet kommer?

[Anonym bruker]

Samboeren var utro for en god tid tilbake, ikke one night stand, men et forhold. Vi har kjempet oss gjennom dette, og vi vet begge at det er vi to som skal være sammen resten av livet. Vi har en liten familie, og åpenhet og ærlighet er viktig for oss nå. Dette lagt til side, jeg vet at han ønsker å fri. Jeg elsker ham av hele mitt hjerte, men gifter man seg virkelig med en som har vært utro? Vi ønsker jo som sagt å leve sammen for all tid, men jeg kjenner at jeg virkelig ville ha slitt med hva jeg skulle svare ham. ( Det er dette jeg lurer på , så ikke noe sånn "gå fra ham" svar takk )

[Anonym bruker]

Nå som dere har kommet dere gjennom dette og skal være sammen resten av livet så ville jeg sagt "ja" til frieriet. Sier ikke at du skal glemme utroskapen, men nå som dere har gått videre så syns jeg at du skal tenke på alle de andre egenskapene han har og hvorfor du elsker ham og så svarer du utfra det.

[Anonym bruker]

Hvis du sliter med hva du skal svare så sier du nei og ber han vente. Ikke si ja fordi du føler at du må

[Anonym bruker]

Hvis du føler at du ikke helt vet, tyder det på at du ikke er så sikker allikevel, på at det er dere to som er ment for resten av livet.

Stoler du på han?

Eller blir du lett sjalu og mistenksom?

 

Kanskje dere trenger å snakke ut om disse tingene, enda en gang.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du tviler. Tror jeg hadde hatt litt dårlig smak i munnen ift bryllupsløftene.

Men hvordan kan du være så sikker på at du vil være sammen med han resten av livet når du tviler ift ekteskap? Jeg forstår deg godt altså, er bare nyskjerrig på hvordan du tenker ang. dette.

Har dere snakket om ekteskap? Det går vel an å nevne at selv om dere har gått videre, så strever du med motstridende tanker når det gjelder ekteskap? Du kan jo evt si rett ut at du ikke ønsker at han skal fri enda? Du sier at det er "en god stund siden", hvor lenge er det? Jeg vil tro at de fleste trenger noen år på seg før tilliten er gjenopprettet nok til at man kan si de bryllupsløftene og virkelig mene det.

[Anonym bruker]

HI

 

Det er et aårs tid siden. Jeg er ikke sjalu eller mistenksom, han sier selv at jeg kan lese både e-post, facebook og mobilen hans, men det har jeg ærlig talt ingen trang til. Skulle han gjøre noe så dumt igjen, har han brukt opp tabbekvoten sin, og det er han fullstendig klar over. Jeg stoler på ham, og har virkelig ikke noen tvil om at det er oss for alltid. Derfor jeg heller ikke gikk fra ham i utgangspunktet, fordi vi hadde funnet tilbake til hverandre uansett, og da utsetter jeg ikke barna for et brudd. Det er vel helst den emme smaken av hva løftene innebærr ja, selv om det å være samboere og ha barn jo er akkurat den samme forpliktelsen. Vi har vært samboere i 11 år, så vi kjenner hverandre ut og inn. Han vet at jeg har ønsket at vi skulle gifte oss, vi har jo snakket om temaet tidligere, men han har liksom ikke vært "gifte seg typen". Han har blitt litt mykere mann etter det vi har vært gjennom ,og veldig ydmyk for hva han har (familien, samlivet vårt). Jeg er ikke bitter eller gnager på ham hele tiden, men man glemmer selvsagt ikke at ens kjære gjorde noe sånn... Men, ang hva man lover, så skiller jo folk seg og gifter seg på nytt og lover hverandre å leve sammen til døden skiller dem, så kanskje det helst er symbolsk uansett...?

[Anonym bruker]

Du kan jo tenke på giftemålet som en ny start for dere, der dere avgir løfter om troskap, og starter med blanke ark. Du har jo allerede bestemt deg for å satse på ham, og dere har barn sammen, så noen stor ekstraforpliktelse er det jo ikke.