besteforeldre, hvor mye gir de evt hjelp får dere?

[Anonym bruker]

ble litt inspirert av annet innlegg her, men vedr annet tema.

Vi har en mormor her og en morfar, de skilte seg for noen år siden.

Men mormor er ofte på besøk, og er den eneste vi har rundt oss i "hverdagen" farmor bor i utlandet og morfar er opptatt med sitt og er ikke "barne opptatt" som mormoren.

 

Men det jeg lurer på, de som er mye alene evt alenemødre. Får dere hjelp av og til av besteforeldre?

Vel, mormor henter avogtil i bhg og kommer raskt innom og stikker igjen. Maser mye med 3 åringen om at hun skal få komme på overnatting, noe som sjelden skjer. Mormor er så opptatt etter hun ble skilt med å feste og andre ting. Klart hun skal få ha sitt eget liv.

Men jeg er mye alene med mine 2 små (har også en liten baby) da pappaen jobber mye sent og helger.

Ikke en enste gang etter fødsel av baby når jeg har vært alene har hun trådd til å invitert til overnatting (kun snakket løst om det - vel hun passet småen da babyen ble født. Men da kom småen så sent i seng kl 21.30 pga mormor måtte ringe til ALLLE å fortelle at hun var blitt mormor igjen) og dagen etterpå hadde vi en stuptrøtt jente. Reiste hjem dagen etter fødsel fra klinikken.

 

Vel, nå ble dette lengre enn tenkt. Men får dere hjelp av folk til avlasting evt inviteres til middag etc?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann som i perioder jobber ekstremt mye.

Mine foreldre er under 60, har litt hektiske liv og jobber jo fremdeles. De er veldig interessert i dattern vår og har henne litt. Men det er min manns foreldre som uten tvil er de som hjelper oss mest. De bor helt i nærheten av oss og er veldig ivrige. De ber stadig om å ha henne og sier nasten alltid ja til barnevakt. Nå som jeg er høygravid får jeg hjelp til alt fra klesvask til møbelmaling...

Men jeg kjenner på det at det faller så mye på dem. Samtidig vet jeg jo at de får noe mine foreldre ikke får på samme måte: en helt unik kontakt.

[Anonym bruker]

Vi får ingen hjelp..

Min mor er egoistisk og ikke i stand til å ta seg av små barn. Hun fikk passe førstemann noen ganger.. Da glemte hun å gi han mat og han hadde sittet forran tven hele dagen. En gang var de på kjøpesenter og da "mistet" hun han..

Hans mor er alkoholiker og ergo ikke i stand til å hjelpe til...

Hans far er snill og grei, men han hjelper aldri til..

 

Så til dere som har besteforeldre som stiller opp.. dere aner ikke hvor heldige dere er:) Nyt det:)

[Anonym bruker]

Mannen min jobber ganske mye, spesielt i perioder. Selv jobber jeg skift - men ikke 100%. Vi får stort sett hverdagen til å gå opp med god planlegging. Det gjør at vi ikke "må" ha hjelp fra besteforeldre.

 

Vi har kun barnas morfar og mormor i nærheten. De jobber begge to og mormoren har en jobb som innebærer mye reising.

Likevel så er besteforeldrene flinke til å stille opp. De handler for oss når vi ikke rekker pga henting i barnehage. Vi spiser middag sammen minst 1 gang i uka. Da kommer de gjerne hjem til oss og lager middag.

Forrige uke var jeg hjemme med syke barn og mannen jobbet mye. Da handlet morfaren for meg. Han kom også og tilbragte litt tid her hos oss slik at jeg fikk et lite pusterom.

Det er ikke nødvendigvis de store greiene som f.eks overnatting hos besteforeldre vi føler vi trenger. Det er kanskje at de kommer hit og er et par timer med ungene så vi får gjort kjedelige huslige plikter. Eller at de inviterer oss på søndagsmiddag så kan vi kose oss i stede for å lage mat.

Jeg forventer absolutt ikke at besteforeldre skal komme hit og vaske klær, vaske gulv e.l. Å hente i barnehagen forventer jeg heller ikke at de skal gjøre. Det er kun enkelte ganger om det er noe spesielt at de henter eller bringer i barnehage. Skjer kanskje 5 ganger i året..

 

Da barn nr 2 var liten baby ukependlet mannen min. Da stilte de mye opp når han var borte. De kom gjerne hit på ettermiddagen etter jobb. Så lagde de middag og tok et av barna slik at jeg fikk tid med den andre. Og hjalp til med legging. Men de er ikke like mye her nå som ungene er blitt eldre.

 

Og jeg skal love deg at jeg setter pris på at de stiller opp. Men som de sier selv, de som er takknemlig for å få mulighet til å tilbringe dyrebar tid med barnebarna.

[Anonym bruker]

Jeg er alene med datteren min, eller faren hennes har henne annenhver helg og en dag i uken, min mor er veldig lik på det du forklarer om din mor:) Men bf sine foreldre kjører 5 timer hver vei for å hente henne og levere henne og spør hele tiden om å få ha henne.. har henne gjerne en uke av gangen Tror kanskje moren kjeder seg litt hjemme i hverdagen Men de stiller virkelig opp og vil ha del i livet hennes selv om de bor så langt unna.. Min far er ikke inni bildet engang,,

også har jeg to fantastiske søstre som hjelper om det er noe og min mor trår jo til i ny og ne

 

Har det vel egentlig som plommen i egget jeg

 

[Anonym bruker]

Ja det har du!!!

[Anonym bruker]

Men jeg er ikke redd for å bruke nettverket rundt meg heller Spør fint noen om de kan ha henne noen timer om jeg trenger det! Mange føler at de pakker sitt ansvar på familien og venner ved å overlate barna til de i ny og ne, men det er jo bare bra for mor og barn

[Anonym bruker]

Jeg er nok ganske heldig der :0) vi bor 5 min gå avstand fra besteforeldrene som forguder sitt barnebarn<3 de kan altid hente hvis vi trenger hjelp til det og hadde det vært opp til dem hadde sønnen min vært på besøk der hverdag.

 

Nå i sommer tar de han med seg en uke til england for å se på thomas toget og litt andre ting :0) så han har vel det man kan kalle veldig engasjerte besteforeldre.

 

Men en av mine beste venniner har besteforeldre som ikke kan stille opp så mye så jeg er glad hun spør om jeg kan hjelp. Jeg henter i barnehagen, er barnevakt både noen timer og over natta. det er viktig å høre med nettverket man har rundt seg, det er nok mange som gjerne hjelper til :0)

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som er ukependler. Hans foreldre er for gamle (78 og 83) og skrøpelige til å passe unger og mine foreldre bor på en annen kant av landet. Så nei, jeg får ikke mye hjelp.

Jeg har veldig lyst til å 'flytte hjem' for å si det sånn.

[Anonym bruker]

Svigers bor på en annen kant av landet og er opptatt med sitt, så der er det naturlig nok ikke mye hjelp å få.

 

Mine egne foreldre har 10 barnebarn de skal hjelpe til med, så de har nok å henge fingrene i. Min mor er veldig hjelpsom når vi spør, men alltid på vårt initiativ. Hun bor heller ikke i nærheten, så i det daglige må vi greie oss selv, noe jeg egentlig synes er greit. Men er det lengre sykdomsperioder, reiser eller liknende stiller alltid min mor opp, og hun gjør det helhjertet, selv om det betyr at hun må droppe egne planer og at hun ofte blir veldig sliten.

 

Har med andre ord ikke så mye hjelp, men klager ikke, vi greier oss fint.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alenemor, men mannen jobber hver uke mellom 40 og 65 timer i uka, mye kveld og helger (har turnusfri seks dager hver 6. uke, men da blir det vanligvis overtid) altså er jeg mye alene med barna. Det er feks tre helger siden han var hjemme med oss nå.

 

 

Farmor og farfar stiller absolutt ikke opp, ser de et par ganger i året. Mormor får jeg stort sett hjelp av når jeg spør, men det er sjelden jeg har behov for det (en overnatting hver 6. uke kanskje) Det samme med morfar, men likevel sjeldnere enn vi får hjelp av mormor.

 

Har kun to ganger fått hjelp til å hente og levere i barnehagen da jeg hadde omgangssyke og mannen var borte. Besteforeldrene er alle unge og spreke og vi kunne nok fått mer hjelp dersom jeg hadde følt behov for det, barna koser seg der også, og spes mormor forguder barnebarna. Men det er VÅRE barn, vi har valgt denne livsstilen som innebærer at far i perioder er mye borte og at jeg er hjemmeværende. Klart jeg er sliten, men jeg vil ikke være avhengig av barnevakt for å få livet til å gå rundt.

 

Nå skal vi ha et barn til, og jeg kjenner det får på helsa løs, og jeg kommer helt sikkert til å ha behov for mer barnevakt etterhvert, men jeg tar ikke det som en selvfølge at besteforeldre skal stille opp

[Anonym bruker]

dere har selv valgt å få barn, så hvorfor skal besteforeldre stille opp hele tiden? Mamma var alene med 3 små barn, ogmåtte klare seg selv!

Alle vet at om en får barn idag så har ikke alle besteforeldre mulighet til å passe barnebarn hele tiden, di jobber jo fulltid selv og har helgene fri.

(Selfølgelig skal di være opptatt av barnebarn fordi)

Min mor spørr aldri meg om hun kan låne jentungen, men hun ELSKER når vi kommer på besøk og forguder lillejenta.

Spørr eg om barnevakt seier hun aldri nei.

Hun har ei jente på 8 år selv og jobber fulltid, å er alene, så er ikke sur på henne fordi hun ikke kommer å henter barnebarnet til alle tider.

Selv ønsker eg å bruke all den tid jeg kan med jenta i, ogfår skryt fra venner om at jeg er så flink p ta henne med på ting:) Eg spørrkun om hjelp viss eg virkelig trenger det, som viss vi skal noe hun ikke kan være med på.

Svigers er gamle (75 og 79), di er også flinke å ha henne noen timer viss vi skal noe viktig, men ikke lenger enn det, og har aldri hatt henne på overnatting.

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som mener besteforeldre har en "plikt" til å hjelpe med pass av barnebarna sine. Så sant det er ønskelig av foreldrene og barna og besteforeldrene har ressurser til dette. Alle som har vært småbarnsforeldre vet at det kan være slitsomt og at en av og til har behov for et pusterom. Synes foreldre kan ta hensyn til dette uten at de på noen måte skal bli misbrukt som barnevakt f.eks. Men skulle jo tro det å være med barnebarna sine er lystbetont da! Innimellom ihvertfall, selv om det kan være slitsomt.

[Anonym bruker]

Jeg er alene med 3 jeg, ble skilt fra barnefar, han pakket og flyttet 60 mil unna ( pga ny dame) Min far er død, og min mamma nettopp blitt singel, så hun har ikke tid til å avlaste meg noe som helst, det har heller ikke hannes foreldre eller 3 søsken, de har nok med sitt.

 

Far har barna i høstferie, vinterferie, 3 uker på sommeren og annenhver jul og påske. Han betaler heller ikke bidrag, han driter i det rett og slett, så han skylder meg for over 1 år nå for 3 barn!

 

Jeg har forlengst innsett at jeg gjorde ett dumt valg med tanke på far til mine barn og valg av livspartner.( vi var gift i 10 år, sammen i 13)Og har også forlengst innsett at det er mine barn som jeg har ansvaret fullt og helt for alene. HAr man jo fått barn, så har man jo det, hjelper ikke å sitte å sutre og synes synd på seg selv. Jeg har bretta opp armene og gjort meg klar til den enorme oppgaven jeg har foran meg, være både mamma, pappa og besteforeldre for mine små, om jeg så skal stype av utmattelse når de endelig er store nok til å klare seg selv.

 

Farsbidraget venter jeg tålmodig på, en dag må han betale og jeg tar gjerne alle pengene på en gang om jeg så må vente i 13 år!!

 

Tok et år å ta innover seg skikkelig mitt nye og altoverskyggende store ansvar, som jeg har fått dyttet i fanget, men nå har jeg lagt om livet, slik at jeg kan klare det, koste hva det koste vil, så kan alle andre få karman flyvende en dag, i wish..

 

 

[Anonym bruker]

Her er begge foreldrene "i funksjon"

Vi får all den hjelpen vi trenger. Vi får mer enn vi trenger av ting og tang.

Vi har i perioder trengt mye hjelp pga sykdom - og de har stilt opp hele tiden.

 

Jeg vet vi er heldige!

Man kan ikke forutsette at besteforeldre skal hjelpe til, men være glad for den hjelpen man får!