Hva gjør jeg galt?

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke skjønne helt hva det er jeg gjør som gjør at ting alltid går galt for meg.

Av en eller annen grunn kan det virke som om jeg nesten er en "ulykkesfugl", kjipe ting bare tiltrekkes av meg og her sitter jeg da, og skjønner ikke helt hvorfor. Er det noe jeg gjør som gjør at det blir sånn?

 

Jeg har flotte barn og en flott mann, men jeg har nesten ingen venner. Jeg har venner i perioder, men det er sjelden langvarig, og slike vennskapsforhold blir det bare færre og færre av etterhvert som man blir eldre. Ofte sklir de heldigvis bare over, men med jevne mellomrom avsluttes de også med uvennskap, uten at jeg alltid forstår hvorfor. Det er i og for seg greit, men trist.

 

Så er det på jobb da. Jeg har en jobb jeg hadde i over 6 år, konfliktfritt, hyggelig, morsomt. Jeg passet virkelig inn og trivdes. Men lønna var dårlig og det var en "ufaglært" jobb som ikke passet med livet med barn, spesielt med småbarn.

Flere andre jobber jeg har hatt har endt med "tumulter" før jeg har sluttet. To ganger før jeg fikk barn og to ganger etter jeg har fått barn.

Den andre gangen etter jeg fikk barn er akkurat nå. Jeg har jobbet samme sted nå i to år, trives egentlig kjempegodt, har utfordrende arbeidsoppgaver og er godt likt hos de jeg jobber for (jeg har på sett og vis et serviceyrke hvor jeg leverer en tjenste til andre ansatte på utvalgte avdelinger i bedriften) Men bedriften jeg jobber i er tett knyttet opp mot politikken og det foregår mye politisk spill i både stor og liten skala internt på arbeidsplassen. Dette går nå ut over mitt arbeidsforhold, og det er mye uro rundt meg. Det har det også vært tidligere i forbindelse med samme sak. Jeg har ikke gjort noe, og ikke handler det om meg heller, men det resulterer i at det påvirker hva jeg gjør, hvordan jeg gjør det og også lønnen min.

 

Men HVA er det som gjør at jeg alltid havner i slike situasjoner privat og på jobb? Det skjer jo "til stadighet" og jeg forstår det ikke. Er det rimelig å anta at det er fordi jeg er en utadvendt, ærlig og tydelig person kanskje? Jeg bestreber meg på å alltid være hyggelig, ærlig og rettferdig. Gjør jeg noe feil så innrømmer jeg det selv om jeg vet muligheten for å skylde på system eller andre finnes.

 

Hva ville være din anbefaling til meg for å unn gå slikt i fremtiden? Det tærer på , jeg blir lei meg, sliten og reagerer med å ikke ønske å fortsette i jobben min (eller å være venner med et menneske) når slike ting som dette skjer. Jeg lukker igjen skallet, sier alt er fint og trekker meg bort. Så langt bort jeg kommer. (i dette tilfellet hjemmekontor og sykemelding fra jobb, i tilfeller med venner, kutter jeg ikke bare vennen men også felles vener... Jeg må jo være sær)

[Anonym bruker]

Æsj, kjenner meg igjen, så hvis du finner ut noe lurt så må du ringe meg! Jeg vil gjerne være vennen din også.

 

Forresten -siden du er innenfor politikk- så hørte jeg noe en dag ang det å tiltrekke seg haier og ubehageligheter. Noen beklaget seg over alle "haiene" de møtte, men fikk til svar at "you're swimming in a sharktank"...

[Anonym bruker]

Hehe, på en litt trist måte glad for at det ikke bare er meg:)

Jeg har selvfølgelig en masse trøbbel på andre felt også, alt fra at bilen stopper, den dagen jeg MÅ rekke et viktig møte er det ulykke på vei til jobb og jeg blir stående et par timer i kø, slike ting som det ser ut til at skjer meg, men ingen andre (på min arbeidsplass og i min nesten ikke-eksisterende vennekrets i alle fall)

 

Jeg føler vel også egentlig at jeg ikke vet om jeg tør å knytte særlig mange flere nye bekjentskap, hyggelig med venner, men det varer jo aldri, og medfører så mye "unødvendig mas" at jeg bare blir trist i stedet.

Jeg har jo noen venner, venner jeg har hatt i mer enn 15 år, som holder ut med meg:p

 

Likte forøvrig den med hai... Kanskje det er noe av problemet, jeg svømmer feil sted, til feil tid, og gjør meg ikke verken usynlig nok eller er en av "dem"... Hmmm...

[Anonym bruker]

Jeg tenker inni meg at du kanskje har "feil fokus".

 

Jeg er lei meg for relasjoner som forsvinner, har ikke vært på talefot med min egen bror på 3 år, og har et anstrengt forhold til mamma og et ganske overflatisk et til pappa, er skilt to ganger på ti år, ble forlatt både som gravid en gang og som småbarnsmor en seinere gang, og begge ganger av en utro fyr, har dessuten en historie med både seksuelle overgrep i ungdomstida og mye motgang i det personlige...

 

Men jeg føler likevel alltid at jeg er heldig! Og det er andre rundt deg som har uflaks også, vi bare ser annerledes på det. Ja, våre biler konker også på vei til et viktig møte, men kanskje vi klarer å ringe til en møtedeltaker og forklare det, og så blir historien til en komisk anekdote. Ja, vi mister også venner, men vi prøver å finne nye. Ja, vi har også uro i jobben, men dersom vi selv ikke har skapt den uroen, forholder vi oss ikke til den.

 

Og så videre og så bortetter. Noen ganger ser jeg helt motsatt på tingene i forhold til det du beskriver - i stedet for å huske de dagene da bilen nettopp måtte konke, husker jeg den gangen jeg rakk et fly i siste nippen og derfor følte at alt la seg til rette for meg. Verden er like mye flaks som uflaks, men man skal telle sine velsignelser! Der skal fokus være.

[Anonym bruker]

For all del, jeg har dager hvor jeg føler meg utrolig heldig...

Men så er det disse tingene som skjer da, småting som bilen og køer og sånt er en ting. Det preller egentlig av som vann på gåsa for å si det slik.

 

Men disse tingene på jobb, det handler ikke om meg, men siden det påvirker min arbeidsavtale og min lønn kan jeg ikke la være å forholde meg til det. Det er snakk om en del penger egentlig...

 

Så det er noe med skillet her, noen ganger går ting inn på meg, andre ganger ikke.