Jeg har bare dårlige minner etter fødselen. Vil det bli bedre?!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde et stort barn, så riene var veldig intense og vonde. De kom med kort mellomrom, så jeg klarte ikke å puste meg igjennom ria. Jeg bare hyperventilerte. Jeg ble redd fordi jeg hadde så vondt og ble helt "borte". Det er noen måneder siden og jeg blir nesten på gråten når jeg tenker på det. Jeg er livredd for å bli gravid igjen, fordi bare tanken på en ny fødsel gjør meg livredd.

 

Noen som også har hatt veldig dårlige minner fra fødsel? Turte dere å føde igjen eller i det hele tatt få flere barn?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en helt forferdelig fødsel!!! Det er 16 mnd siden og har begynt å tenke annerledes på neste fødsel. Skulle absolutt IKKE føde normalt, men har ombestemt meg nå. Vet jeg trenger samtaler med jordmor før fødsel for å komme over frykten og ekstra "oppfølging" under fødsel for at jeg skal i det hele tatt tørre. Og har begynt å glede meg til tiden etter en normal fødsel

[Anonym bruker]

Jeg har bare dårlige minner, men har lært meg å omdefinere småting til noe som er ok. Dette etter mange tårer, mye angst knyttet til ting som minner om fødsel og mange samtaler med psykolog og tre ettersamtaler med jm på helsestasjonen. Jeg har ikke født igjen, men nå etter snart to år, tror jeg kanskje jeg skal klare gjennomføre igjen. Snakk med noen du stoler på om disse tankene, og mannen din om han var med på fødselen. Du er ikke alene om å gråte når du tenker på fødselen etter to måneder! Jeg kjenner mange . God klem til deg.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det som du. Min første fødsel var helt grusom, den varte i flere døgn og babyen måtte til slutt tas med vakuumtang. Da jeg ti år senere ble gravid igjen kom minnene tilbake. Jeg grein mye når jeg tenkte på forrige gang og grudde meg noe helt enormt. Siden jeg nå har fått noen år på baken, har mer selvtillit og tør å snakke om ting mer, så tok jeg angsten opp med jordmor. Hun skrev det ned på journalen min og jeg kontaktet i tillegg samme sykehuset (Voss) som jeg fødte på sist. Selv om jeg fikk en times lengre kjøretur, så ville jeg heller dit enn til Bergen. Jeg snakket med jordmor der oppe og vi gikk igjennom forrige fødsel da hun hadde journalen. Jeg fikk grine litt og så lovte de meg epidural når jeg nå kom opp igjen. Det var enormt betryggende. Godt å sette ord på de skumle tankene.

 

Noen uker seinere reiste vi til Voss, jeg fikk epidural med en gang jeg kom inn og sov meg gjennom riene til det var 9 cm åpning. Fikk litt sjokk da, men mest fordi det hadde gått så fort og smertefritt. Riene pleier jo avta ved epidural, men det hadde de ikke gjort. Jenta vår ble født 8 timer etter at vi kom opp dit. Jeg har bare gode minner fra denne siste gangen.

 

Om det plager deg veldig syns jeg du skal snakke med jordmor/psykolog med det samme. Følelsene kan du ikke legge lokk på, de kommer igjen ved neste graviditet. Bare husk også på at fødsler kan være totalt forskjellige.

 

Blir du gravid igjen, så gjør som jeg gjorde. Kanskje det hjelper.

[Anonym bruker]

Siste anonym. Kan jeg spørre om hvordan din fødsel var? (ikke hi)

[Anonym bruker]

Jeghadde også en grusom første fødsel. Orker ikke å se bilder fra den nå 5 år etterpå.

For meg har det virket slik at det var ingenting jeg mer ville enn å føde igjen. Jeg følte meg jo snytt for en den gode opplevelsen med å blant annet få babyen på brystet (måtte ha akutt hjelp når han kom ut). Jeg var også så sliten at jeg ikke klarte å ha øynene oppe for å se babyen etterpå. Både jeg og babyen var så medtatte at vi lå på hver vår avdeling den neste uke, var helt grusomt.

Det var lite sansynlig at neste fødsel ville bli like ille. Jeg gledet meg faktisk til den, og var helt sikker på at den kom til å bli tusen ganger bedre. Det gjorde den, og jeg hadde ikke behov for noen form for smertelindring. Vi kunne reise hjem etter noen timer.

[Anonym bruker]

Den var ganske fin på papiret .

 

Kom inn med tre cm, seks timer senere var babyen ute. Fire timer fra fire cm. Før jeg kom til sykehuset hadde jeg hatt halvannet døgn med rier/modningsrier, og var sliten og trøtt. Ble ikke tid til epidural (syns dessuten det var et nederlag å be om..), fostervannet var misfarget og babyen fikk for lav hjertefrekvens og måtte ut. Fra 10 cm til han var ute gikk det 15 min, og jeg følte de rev barnet ut av meg. Trodde barnet var dødt, og egentlig at jeg også var det..

 

Revnet grad 3a og innvendig, og ble sydd med lokalbedøvelse og lystgass. Ikke noe særlig. Syns riene i siste fase var grensesprengende vondt, og kan ikke huske at det var pauser, men vet det var. Følte ingen glede da barnet var ute og konstatert levende (han var frisk og fin), bare smerte og at jeg var mer død enn levende.

Håper på bedre lykke neste gang