Er vi virkelig unormale?

[Anonym bruker]

Har med stor interesse lest litt på disse sidene og opplever å føle meg mer og mer unormal. Jeg har vært sammen med samme mann nesten 16 år nå. Sammen har vi fire barn i alderen 3 til 10 år. Som de fleste har vi selvsagt våres bølgedaler, men normalt sett er forholdet vårt omtrent slik:

 

*Vi kysser og klemmer hverandre mange ganger hver eneste dag.

*Vi gir hverandre mange komplimenter hver dag.

*Vi ler sammen mange ganger for dagen, og kan nesten prate med hverandre uten ord. Ofte holder blikk og litt mimikk over hodene på barna, eller bak ryggen på familie og venner for at vi skal forstå hva den andre tenker og mener.

*Jeg kan fortsatt kjenne sug i magen når han blunker til meg.

*Vi har sex ca 3-5 ganger i uken. Og det er god sex.

*Vi tilbringer minst en kveld i uken sammen på "date" der vi lager god mat, tenner lys og bare koser oss. Her har det kun vært unntak når vi har hatt nyfødte babyer.

*Jeg går ikke til sengs en eneste kveld uten å føle meg omsluttet av kjærlighet fra mannen min, og han sier han føler det samme. Bare omvendt da.

 

Ellers deler vi på alt av både husarbeid og barnestell, og det har vi alltid gjort. Får inntrykk her inne av at det er meningen at gnisten i et forhold skal forsvinne etter et par år, at sexlivet nærmest skal opphøre etter første barnet, at alt skal bli rutiner og kjedelig. Men jeg nekter å tro at det er slik! Jeg har jo masse venner, og de jeg kjenner som er i forhold virker jo lykkelige de også. De aller fleste i hvertfall. Er det bare at her inne er det de som ikke er lykkelig som skriver mye, og dermed får en inntrykk av at det er det som er det normale. Eller er det faktisk vi som er unormale?

[Tante Blås Squaw]

Å, kos lesning )

 

Jeg får også inntrykk av at det nærmest er uhørt å ha det bra.