"Du fortjener og høre hvor dum du er"

[Anonym bruker]

Er en strofe som kommer fra min ex titt og ofte. Jeg fikk svangerskaps depresjon, som gikk over i fødselsdepresjon, i følge exen min var det min feil. I hans øyne er jeg er dårlig mor noe han kaller meg ofte. Sprer rykter om meg at jeg er narkoman, at jeg er syk i hodet. Jeg fortjener og høre hvor dum og udugelig jeg er i følge han. Han sier barnet vårt ikke er glad i meg og skal fortelle barnet vårt når det blir eldre hvor dum jeg er og at jeg aldri har brydd meg om barnet vårt. Hele familien min er syk i hodet i følge han, han er perfekt og gjør aldri feil i hans øyne. Sier han gleder seg til den dagen han får seg ny dame, som sikkert kommer til og bli en bedre mor for barnet enn det jeg noen gang kommer til og være. Sier at det er nok kun min egen mor som synes jeg er en god mor, alle andre synes nok jeg er totalt udugelig. Syke dritt kjærring, jævla løgner , ja og det som værre er, men ikke orker og skrive.Han kan skjelle meg ut for den minste ting, og få meg til og gråte på telefonen, da er målet hans nådd for den gang, Folk sier jeg ikke skal ta det innover meg, men når du i over 2 år gjevlig har fått høre hvor udugelig du er osv, begynner du faktiskt og tro på det selv... Jeg føler meg som en dårlig mor, redd for og gjøre noe feil, blitt veldig usikker på meg selv og har ingen selvtilitt lengre. Jeg føler meg så svak, patetiskt og misslykket. Han har overtaket på meg, jeg har latt det gå inn på meg. Jeg gikk på medisiner for angsten og depresjonen min, ble bedre, og sluttet helt, men nå har jeg merket at jeg sliter igjen, panikkangst indre uro, nedstemthet osv. Jeg har bestemt meg for og kontakte legen og be om medisiner igjen, men det kommer jeg aldri til og fortelle min ex, da har han jo rett i at jeg er "syk i hodet" Vet ikke helt hva jeg ville med dette her, men følte bare for det.

[Anonym bruker]

glemte og nevne at han kan fks ringe meg dagen etterpå som om ingenting har hendt, og nevner ingenting om samtalen dagen før, har aldri sagt unskyld for noe, aldri angret på noe han har sagt til meg. Han evner ikke og ha sympati for noen, er blottet for empati og alt det der. Han kan faktiskt finne på og gi meg en klem ved henting og bringing ved samvær. Forstår meg ikke på han. Går ikke ann og ta opp noe med han, vil ikke svare, eller unlater og svare, jeg har gitt opp. Jeg vet at han er en god far for barnet, så vet at han er i gode hender når han er der. Barnet er veldig glad i faren. HI

[Anonym bruker]

Off kjære deg, for en situasjon! Hvis det fortsetter så kommer du til å få en alvorlig knekk, og da sier han sikkert " det var det jeg sa" eller noe slikt..

For det første tror jeg ingen gidder bruke så mye tid og krefter på å få andre til å føle seg dritt med mindre han har følelser for deg ennå; det være seg sinne, bitterhet eller lignende.

For det andre må du ganske enkelt skjerme deg fra denne fyren til du er sterkere. La ting (og KUN) sakligheter gå via sms. Om du får meldinger som er annet enn beskjeder så slett og glem umiddelbart.

 

Og sist men viktigst: Du må lære deg å la det prelle av. Du har ikke råd til å ta deg nær av alt det han gjør for å fornærme deg og såre deg, det går ut over din livskvalitet og ditt liv med din sønn.

 

Anbefaler deg å få en terapeut eller psykolog (men der er det så øange ventetider..), iallefall noen som er i ditt hjørne inntil han innser at han ikke kommer noen vei med jævelskapen sin.

 

Du er sikkert ikke en perfekt mor eller et perfekt menneske du heller, det er jo ingen av oss, men ikke la ham utnytte dine svake (men mennesklige!) sider. Slike folk vet alltid hvilke knapper de skal trykke på..

 

Stå på! Velg ham helt ut av livet ditt inntil videre, så skal du se at neste år på denne tiden blir du behandlet med den respekt som hans barns mor fortjener!

[Anonym bruker]

Hei, rekker ikke skrive så mye nå, men ville bare si at jeg vet hvordan du har det.

Jeg brukte mye lenger tid på å komme ut av hans klør (7-8 år tilsammen), og han evner ikke å være far, så nå har barna ikke sett ham på over to år. (selvvalgt)

 

Jeg har en psykolog som har hjulpet meg å håndtere hans galskap, det har vært uvurderlig, og anbefales.

 

Klem og lykke til!

[Anonym bruker]

19.16 kort innpå. :-)

 

Skaff deg en ny telefon med nytt nr. Så beholder du den gamle med det gamle nr og setter den på lydløs og lar den ligge i en krok. Sjekk den gjevnlig i tilfelle han har ringt/sendt melding. Alle "snille" får det nye nr, og du slipper å skvette himmelhøyt når den ringer.

Da har du et uro-moment mindre å forholde deg til.

 

Det går ikke ann å "ikke bry seg om" alt en slik person sier. Men det blir bedre med tiden, selv om det tar laaaang tid. Få hjelp til å bearbeide og få ut alt inni deg.

 

 

[Anonym bruker]

Psykisk terror er vanskelig å bevise.

Ellers tror jeg nesten at jeg ville ha anbefalt deg å anmelde han..

Han ødelegger deg jo.

 

Du må finne din indre styrke, og bestemme deg for at dette finner du deg ikke i.

Varme klemmer..... jeg aner ikke råd.

[Anonym bruker]

nytt hemmelig nr, mente jeg. :-)

 

Hemmelig nr koster litt, men det er det verdt.

 

[Anonym bruker]

Uff, her må du ta noen grep så fort som

Mulig!! Ring familievern kontor for å få tips om

hvordan du bør gå frem! Hadde også anmeldt dette da det faller under sjikane/ trakasering!! Kutt kontakt med han, få deg en advokat og la alt gå gjennom der. Bør en person som han egentlig ha omsorg for barnet sitt lurer jeg på, han virker jo helt gal!! Kom deg unna hans syke

Destruktive påvirkning med engang! Og om du ikke allerede gjør det så få en henvisning til psykolog så du kan få riktig hjelp!

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

helt enig med 20:47!

 

Skaff deg hjep.

[Anonym bruker]

jeg hadde anmeldt han for trakkasering. gjort at han får besøks og telefonforbud. og selv fått proffesjonell hjelp. du trenger noen profesjonelle som hjelper deg gjennom dette herregud, stakkar.

[Anonym bruker]

Hei, 19.16 igjen. :-)

 

Nå har jeg litt bedre tid...

 

Huff, jeg vet hvordan det er å sitte å få slike beskrivelser av seg selv uten å kunne ta til motmæle. Jeg har mang en gang sittet etterpå og tenkt at neste gang, da skal jeg ikke bry meg om hva han sier, da skal jeg ikke bryte sammen, det er han som er gal og ikke jeg, osv.

Men like fullt, neste gangen han satte igang så brøt jeg sammen, det blir så overveldende der og da.

 

Hvis du ikke allerde har kontakt med en psykolog, burde du absolutt ordne dette omgående. Sørg for å få en med offentlig støtte, ellers blir du ruinert, om du ikke har veldig god inntekt.

Jeg har hatt meget god hjelp av psykolog oppi dette. Hun kunne om og om og om igjen fortelle meg at nei, det er ikke deg det er noe galt med, du er normal, det er ham det er noe galt med. Og jeg trengte å høre dette veeeldig ofte.

Jeg ble veldig redd for ham. Jeg var redd for hva han ville finne på hvis jeg sa imot for mye/på feil tidpunkt/gav "feil" respons på kritikken osv. Nå i ettertid har jeg funnet ut at jeg har vært så redd at jeg ikke lenger husker episoder fra jeg var gravid feks. For det meste var det ingen vitner, så jeg tenker jo med skekk og gru hva mere det er jeg ikke husker. De episodene som har kommet frem ble observert av andre og er ille. Dette kom frem da jeg begynte å skrive ned ting som hadde skjedd og snakket med de rundt meg i forbindelse med dette.

 

Er han tilsynelatende velfungerende? Har han jobb, fast bolig? Hvordan er det med rus? Ljuger han?

Bf her er ikke velfungerende. Selvmedisinerer med alkohol og noen ganger andre ting, har ikke hatt fast bopel før i det siste (ordnet av moren hans, for å bli kvitt ham på tunet hos dem), attføringsopplegg, som han omtaler som fast jobb.

 

Jeg har hele veien nektet ham å få med seg barn vekk fra mitt hjem, men latt ham komme hit de første 3 årene for å ha samvær her. Etter at jeg sa at jeg ville ha tilsyn til stede, har han valgt å ikke se ungene. Masse trusler, men trekker seg hver gang det nærmer seg en avtale.

 

Jeg ser at noen annen har tatt opp om han burde ha hånd om barnet?

Hvor gammelt er barnet?

Med en slik språkbruk synes jeg vireklig ikke at han skulle ha samvær uten tilsyn. Han kan jo finne på å si slike ting til barnet, og det er MEGET skadelig for barnet.

I mitt tilfelle har jeg støtte både fra Familievernkontoret og psykolog på at han bør ha begrenset samvær med tilsyn. Vi var på vei inn i rettsak i vår, men har ikke hørt noe mere, og begynner å lure på om han har feiget ut enda en gang. (Han liker å true og plage meg og er sint fordi han skylder barnebidrag, men er egentlig ikke interessert i barna.)

 

Det kan være veldig lurt å kontakte familivernkontoret, dels for å få råd i forhold til hva du skal gjøre, og for å få noen å snakke med. De har sannsynligvis kortere ventetid enn psykologene. De vil også være gode sannhetsvitner for deg. OG hvis du skulle ende opp med samtaler både på famvkont og hos psykolog så er det bare bra, du trenger flere som støtter deg, ofte, og kan hjelpe deg å "rette opp" virkligheten. Man tror jo på det disse gale mennene sier etterhvert. Det setter seg under huden og blir en sannhet, bare fordi det blir sagt så mange ganger, og man selv ikke får lov å si imot.

 

Hvis du klarer er det lurt å skrive ned hva som skjer, hva han sier osv, slika t du har det i tilfelle du vil anmelde eller det blir en annen form for rettstvist mellom dere senere.

Kjøp en ekstra mobil med hemmelig nr, som jeg nevnte, og la mobilen med ditt nåværende nr ligge og samle opp hans medlinger. Ikke slett dem.

En diktafon er en lur investering for å få "notert ned" ting som skjer/blir sagt. Lettvindt å bare snakke inn noen minutter om kvelden.

 

Politiet har nå en helt annen holdning til slik problematikk enn de hadde for neon år siden da jeg desperat trengte hjelp. Du kan få trygghetsalarm, eller hva det heter uten at han trenger å få vite noe. Hvis du begjærer besøksforbud, må en tredjepart sørge for overlevering av barnet til og fra samvær, derfor har jeg aldri villet det, da jeg ikke ville sende fra meg noen barn. Uansett hvis du kontakter politiet vil de jo registrere dette, og da har du "beviser" for at problemet har pågått over tid.

Jeg tror at det hadde vært lurt om du fikk kontakt med en FLINK advokat som har erfaring innen familierett, det kan være greit med litt veiledning.

 

Men, punkt en er å få time hos legen for å få hennvisning til psykolog, og få time på familievernkontoret. Du trenger å snakke med andre om dette, og når du ser deres reaksjon vil det litt etter litt synke inn hvor sinnsykt det er å si slike ting.

 

Har du noen familie eller venner du kan støtte deg til og få bekreftelser fra? Du trenger å ha folk rundt deg som du kan stole ¨på og som kan hjelpe deg å skjønne at det han sier er feil.

For min del skjønnte jeg jo at han ikke hadde rett i alt han sa, men man blir sugd inn i den syke tankegangen, og til slutt vet man ikke opp eller ned. Da er det godt å kunne sjekke med andre som kjenner deg hvordan verden egentlig skal være.

 

Og dette tar utrolig lang tid. Jeg så ikke hvor langt inni hans verden jeg var før lang tid senere. Jeg kjemper stadig for å huske på hvem jeg er og at jeg er bra, men det blir stadig lettere og skjeldnere. Men jeg har ikke gjevnlig omgangmed ham, gudene vet hvordan jeg hadde hatt det da. Psykologen min snakker om traumer. Jeg har ikke vært arbeidsfør på over 5 år, dels pga fysiske plager, men også pga dette.

 

Jeg er ingen lege/psykolog, men på meg så høres det ut som om du først og fremst trenger gode mennesker rundt deg som kan hjelpe deg å bearbeide alt han utsetter deg for. Søk hjelp, både lege/psykolog, famvk, avdokat, venner og familie. Man går under av å stå alene midt i noe slikt.

 

Og jeg er helt sikker på at du er helt fortreflig, flink og god mamma til barnet ditt!! :-)