Mamma nekter å møte sambo? HJELP

[Anonym bruker]

Tenk på det, min mamma tørr ikke møte samboeren min gjennom 3 år. Jeg blir så sint, så lei meg og skuffet. Mamma sliter sånn med dårlig selvtillitt. Hun tror hun ikke er bra nok, ser stygg ut, ikke kan tilby fint nok hjem bla bla. Hun bor i ett helt vanlig hjem, akkurat som mine svigerforeldre. Men mamma tror samboeren min nærmest kommer fra en kongelig hjem (selvom jeg aldri har fremstilt det sånn). Hun syntes det er skam at hun er skilt, og hans foreldre er sammen. Hun lager bare nye unnskyldninger hele tiden, så har hun for mye rynker, enn tann som ikke er pen.. ++. Så hvergang jeg skal se mamma må jeg reise når sambo er på jobb (syntes det er lettest). Jeg syntes det er så flaut om andre spørr om hva han syntes om svigers f.eks "nei jeg har aldri møtt hun". Hun sa her om dagen at den dagen hun får barnebarn vil hun passe de. Så sa jeg, "men hvordan i alle dager skal det kunne gå, når du ikke vil møte barnefaren til barnebarna dine"? Da sa hun at "du kan jo bare komme med barnebarna til meg du (ja uten sambo). Hva i alle dager gjør man med en slik mor? Jeg sa til henne at hun ikke kunne klage på at vi ikke sees så ofte, fordi jeg syntes det er for dumt å reise fra samboeren min hvis han er hjemme, for å besøke min mor (alene uten han). Jeg får lyst til å grine. Han er en fantastisk gutt på alle måter. Tanta mi prøvde å snakke med mamma om det, men mamma ville ikke snakke med tante og det ente opp med at mamma ble flyforbannet (ingen skulle fortelle henne hva hun skulle gjøre)..Jeg har bodd hjemmefra i 4 år, og hun besøker meg aldri. Hva gjør jeg? Har dere noen tips/erfaringer å dele? Er jeg urimelig som ikke ønsker å smugle med evt kommende barnebarn til en person som nekter å møte min utkårede? (jg har ingen søsken)...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mye familie heller. Det er så mye krangling og bråk i min familie, ingen er venner:(. så har bere tante, onkel og en kusine + mamma og pappa som nær familie. Syntes det er trist når mamma (som jeg har vokst opp med), nekter å møte personen jeg er glad i ....

 

Hi

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Være slem og hive henne i det? dvs ta med samboer på en overraskelsesbesøk. Vær dønn ærlig, det er for dumt at hun ikke har truffet han etter 3 år. Hun kommer sikkert til å fly i taket(?) men har du forbredt samboer på dette så har dere brukt 5 min på å si hi og hadet. Eller enda bedre, en 3 timer "bli kjent" kaffe. Men da er første steg tatt, og muligens litt mindre skummelt til senere. Hadde ikke godtatt sånn oppførsel fra min mor, og har krevd at hun både oppfører seg og møter de jeg har hatt kjær oppigjennom årene.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk tenkt tanken selv, rett og slett bare komme på overraskelses besøk. Problemet er at jeg er livredd for at hun skal klikke. Hun har så temperament. Vil lissom ikke utsette min kjære for det heller om du skjønner. Hun sliter psykisk. Det har jeg forstått bedre når jeg ble voksen, og tenker tilbake på ting. Syntes det er så vanskelig. Har tenkt tanken på å kutte henne ut også, men er jo glad i henne. Vet at jeg aldri kunne tilgitt meg selv om noe skjedde og at vi skiltes som uvenner.. Jeg tillater det ikke, men på en måte føles det som jeg gjør det siden jeg besøker henne (kankjse 1 gang per mnd). Jeg føler det blir litt vinn vinn for henne. Hun får se meg samtidig som hun slipper å se min kjære... TUSEN TAKK for at du svarte meg, syntes dette er så vanskelig. ANDRE?

 

HI

[Anonym bruker]

Vil hun gi etter dersom du ikke vil møte henne før hun vil hilse på samboeren din?

 

Hva med å få litt peiling på hvor hun skal en dag, og tilfeldigvis "møte på henne" på vei dit, på gata, på matbutikken eller noe?

 

Uff, dette må være vanskelig.. LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Uff, så trist dette var å lese. Jeg synes du bør kreve mer av henne. Spesielt hvis hun ønsker å passe barna når de blir født. Hun må da vel ønske å treffe den du vil leve livet ditt sammen med? Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, men kanskje du kan skrive en e-post til henne hvor du forklarer hvordan du føler dette? Evt. ta en helt annen innfallsvinkel og ta med samboeren på uanmeldt besøk. Da må du selvfølgelig forberede han godt på situasjonen. Sannsynligvis klikker hun ikke - de fleste tar seg sammen når de kommer i uventede situasjoner, men besøket behøver jo ikke vare så lenge. Hun er vel mest bekvem i sitt eget hjem - eller så kan du jo invitere henne hjem til deg, og "la" samboer komme tidlig hjem fra jobb e.l. Da kan de hilse, og så kan hun gå når hun vil.

Jeg troruansett jeg ville satset på å forklart henne grundig hvordan dette påvirker deg.

Håper det ordner seg!

[Anonym bruker]

Jeg vet faktisk ikke. Hun kan være innmari sta. Var en gang vi ikke hadde kontakt på 3mnd fordi jeg var så sint pga dette. Men så var det lille julaften så jeg følte jeg måtte ringe henne. Skulle feire jul med henne og ett annet familiemedlem. Hadde ikke samvittighet til å ikke ringe. Uff. Skal til henne en tur på tirsdag, så kanskje jeg rett og slett må stille ett ultimatum. Ellers så tror jeg vi kan være sammen i år etter år uten at hun vil møte han. Vi bor ca 30 min unna, så sannsynligheten for at vi handler der hun bor er liten.. Hun er ikke så mye ute så vanskelig å vite når hun sniker seg ut.. Men en ting er sikkert, den dagen det kommer barnebarn inn i bildet (vi planlegger å slutte på pilla på nyåret) kommer jeg til å nekte henne å se de om hun ikke vil møte sambo. For det er det eneste kortet jeg tror jeg har, som kan "såre" henne å få henne til å gi etter (og møte min samboer). Blir jo skikkelig stress med en evt barnedåp da, uff! Og om jeg og sambo skal gifte oss, kommer hun ikke til å komme...

 

Tusen takk, trenger virkelig all den lykke til jeg kan få

[Anonym bruker]

Hi over forresten

[Anonym bruker]

Det lureste er nok evt å reise til henne. For hun kommer aldri å besøker meg. Hun er lissom litt redd (virker det som) å bevege seg ut av den trygge lille bygda hun har bodd på hele sitt liv. Så det tryggeste for henne er nok å møtes hos henne. Jeg bor 30 min unna (ute i den store skumle verden virker det som). Hun sa engang at hun lurte på om min samboer kunne hjulpet henne med å skifte panel på veggen i stua. Opptimistisk som jeg var så sa jeg ja, trodde det kunne være sjangsen min. Så sa jeg "så kos, for da må du møte han". Å neida som hun sa "det må jeg ikke, kan reise bort jeg" Herregud- kan tro dette er lett. ble så klart rasende og sa at han ikke skulle hjelpe henne med en dritt når hun var sånn..

DILLEMMA.

 

HI

[Anonym bruker]

Så trist å lese. Har ingen råd, men ønsker deg lykke til:)

[Anonym bruker]

Det finnes ikke en liten kafe eller noe der hun bor da? Så kan dere sette dere på den en hel dag.. si at du ville vise samboer hvor du er fra... og så kan du jo kanskje prøve å ringe henne å si at NÅ sitter vi her.. går ikke før du kommer.. så får alle andre der også vite at hun ikke kommer? Nei, det blir kanskje ondskapsfullt?? du har jo lov til å ta han med "rundt huset", for å vise hvor du har vokst opp? Se om hun vil komme ut? Har han møtt din far? Kan han være til hjelp? Høres kanskje ut som ei der en må sette hardt mot hardt? Jeg vet jammen ikke hva jeg ville gjort..

[Anonym bruker]

Huff det virker som hun sliter med veldig angst... Veldig trist situasjon. Hva skal man gjøre den dagen dere gifter dere da, ska hun ikke komme i bryllupet ditt?? Huff så trist.... Kanskje du kan prøve å få di tante til å snakke med ho igjen? Evt invitere di mor og di tante på besøk / kafe sammen, eller noen andre hun er trygg på?? Eller hvis du vet en dag hun skal på kjøpesenteret, ett eller anna, så er dere der tilfeldig?? Synes ikke dere skal møte på døra hennes da dette kan sette henne helt ut av spill...

[Anonym bruker]

jo det finnes en liten kafe hun henger litt på (tidlig om morningen nå og da vet jeg). Det kunne vært en ide ja. Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Kanskje litt onskapsfult men jeg syntes faktisk hun er onskapsfull som ikke vil møte samboeren min også. Så sånn sett tror jeg det kunne vært en god ide:) Ja kunne gjort det også. Selvom jeg er redd hun later som om hun ikke er hjemme. men hun er ikke så lett å forutse, så kan hende hun hadde kommet ut også. Er bare redd for at hun skal drite meg ut (selvom hun kanskje driter ut seg selv mer), skrike utover hele nabolaget eller noe. Hun har gjort det tidligere (når jeg var liten f.eks kom det en venn og ringte på døra, jeg hadde ikke sagt ifra at han kom ) og hun ropte utover heeele at sånn går ikke ann bla bla. kalt vennene mine tjukke og late foran de!! så man vet aldri hva hun finner på, selvom jeg tror og håper hun ikke hadde klikket på han. Hun syntes det jo er bra vi er lykkelige.. ja samboeren min har møtt pappa. problemet er at mamma hater pappa. så det må nesten forbli hemmelig at de har møtt hverandre. ellers klikker hun. pappa har ikke vært så mye pappa, mer enn venn og mammas bitterhet ovenfor han (pappa reiste fra henne) sørger hun for at alle får høre. Så pappa kan ikke brukes til hjelp. Må nesten le når jeg ser hvor innviklet alt er (eller hvor innviklet mamma gjør alt sammen!!) HERREGUD. glad jeg har en normal svigerfamilie. hehe

 

HI

[Anonym bruker]

Ja hun sliter psykisk. men noen diagnose osv får man ikke. og de gangene jeg snakker med henne om det, klikker hun og jeg klikker, så vi får jo ingenting ut av det. men noe rart er det, uten at jeg vet helt hva. men dårlig selvtillit, kanskje litt angst +psykiske problemer (ustabil uten at hun er til fare for noen eller seg selv). Mistenker alle for å si noe stygt om henne + +. Tror faktisk ikke hun kommer i ett evt bryllup. For jeg kommer til å be pappa (det blir ikke populæret) + at min samboer har stoooor slekt ( og hun liker ikke mange nye mennesker). SÅ DETTE ER VELDIG TRIST. Mamma blir jo uvenn med alle å da, så hun og tante er jo ikke på talefot lenger. Mamma har noen to gode venninner (men jeg kjenner ikke de lenger), så jeg har lissom ikke familie som kan hjelpe til heller. det gjør ting ekstra vanskelig.. Ja jeg vet lissom ikke hva som er best, BLÆ. Familieforhold kan virkelig være komplisert du. En ting er sikkert, den dagen jeg får barn skal jeg sørge for at deres hverdag blir lettere enn det min har vært. Og at de skal få være barn lengre enn det jeg har vært.

[Anonym bruker]

Hi over

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som ligner veldig på det du forteller om din. Jeg er ingen fagperson hva psykologi angår, men det høres ut som om din mor har psykiske problemer. Det du forteller ligner veldig på angst. Men det virker også som om hun gjør det hun gjør for på et eller annet vis kontrollere deg og ha styringen på ditt og hennes forhold. Det kan jo ligge en depressjon under også. Men som sagt, jeg er ingen fagperson! Jeg har imidlertid erfaring med min mor som visstnok har 3-4 forskjellige psykiske diagnoser.

 

Det er ikke lett å være deg i denne situasjonen, hun er moren din og tross alt er du glad i henne. Hun er i tillegg den som kan såre deg mest, nettopp fordi hun er moren din. Men det er viktig at du setter grenser for deg selv! Enkelte har jo snudd når barnebarn har kommet til verden, men moren din har tydeligvis allerede tenkt ut hvordan hun skal unngå "problemet" når den tid kommer også, så det er vel tvilsomt om hun snur...

 

For meg har det vært viktig å søke råd hos fagpersoner for å få støtte i min "kamp" mot min mor. Når jeg har måttet ta grep for å beskytte meg selv har det vært fantastisk å ha støtte av fagpersoner. Det har gjort at jeg kan være mer konstruktiv i min væremåte rundt henne (blir jo fort veldig sterke følelser når det gjelder noen man er så glad i, og dermed ikke alltid like konstruktiv fremgangsmåte)- og at jeg har hatt noen å snakke med når hun "tar av". Jeg har fått støtte hos fagpersonene for at de "kravene" jeg har stilt ikke har vært urimelige - egentlig ikke "krav" en gang, men helt normale "regler" i en naturlig omgang med familiemedlemmer. Min mor har også en tendens til å fyre seg mer opp hvis jeg er veldig konkret og konstruktiv og ikke hisser meg opp eller går inn i krangler - det ser ut til å provosere henne enda mer!

 

Du er ikke urimelig som mener at din mor burde hilse på din samboer gjennom tre år! Du er ikke urimelig som ikke vil "smugle" barna dine til henne så lenge hun ikke vil møte pappaen til barna!

Det er viktig at du lar henne forstå at du og din samboer og deres fremtidige barn er en samlet familie.

Det virker på det du skriver som om din mor er ensom? I så fall sliter hun kanskje med det at hun har "mistet" deg - fordi du er voksen og blitt samboer. Hvis det er tilfelle så benekter hun kanskje alt og later som om situasjonen ikke eksisterer ved å nekte å hilse på ham hun har "mistet" deg til. Alle unnskyldningene hun alltid har kan nesten tyde på det. Eller det kan jo være sterk sosial angst også.

Jeg vil igjen understreke at fra min side blir dette bare spekulasjoner siden jeg ikke er fagperson eller kjenner deg og dine. Men jeg har opplevd mange lignende mekanismer som det du forteller om, og det er vel rimelig trygt å si at din mors oppførsel ikke følger det som regnes å være helt "normalt".

 

Kan det være en idé å kontakte familievernkontoret? Først for å snakke med dem selv, og så foreslå for din mor at hun blir med dit for å snakke om situasjonen? Det er ikke et urimelig krav. Og det er ikke en kritikk av din mor - selv om hun kanskje kan komme til å tolke det slik. Si at du er glad i henne og at dette sliter sånn på deg at du vil gjøre alt for å få et godt forhold, at du ønsker å ha henne som en del av din storfamilie. Jeg tror det er viktig at du ikke kritiserer henne når du tar det opp med henne, men at du forteller henne hvordan dette påvirker deg, at du ønsker at hun skal være en viktig del av livet ditt i fremtiden, og at dere må finne en måte å gjøre det på som kan fungere for alle.

 

Innstill deg på at dette trolig blir en prosess og kan ta tid. Og midt oppi det hele - vær tro mot deg selv og det som er riktig for deg! Ikke la deg manipulere hvis din mor skulle si at det er for vanskelig og prøve å gi deg dårlig samvittighet - om det skulle skje så si at du forstår at det er vanskelig og at du gjerne støtter henne hvis hun vil søke hjelp for det.

Du er ikke urimelig med de "kravene" du har nevnt her!

 

Jeg ønsker deg lykke til og håper inderlig at du og din mor finner ut av det! :-)

[Anonym bruker]

Vanskelig dette, når det tydelig har blitt en sperre for henne... Hva om du og din mor kunne avtalt en middag med dere og tante feks, slik at hun får stelt seg og huset slik hun liker å ha det når hun får besøk, og SÅ ar du med samboer.. Da er tanen din der også som en "buffer", og hun har i alle fall forberedt seg til besøk, så hun ikke blir helt tatt på senga.

 

ELLER, du forteller at samboer er bortreist. SÅ ber du henne med ut på middag, da vil hun jo også stelle seg så fint hun kan regner jeg med, eller evnt hjem til dere, si at hun skal pynte seg. Og så kan han komme... Og forbered ham godt, så han ikke tar seg nær av at hun evnt klikker.

 

Og så til svigers.. HAr du fortalt henne at hun og de stiller ca likt? Kunne du nedlatt deg til å si noe litt "stygt" om svigers, selv om man ikke skal bruke slike metoder, men bare for å avglorifisere dem litt?

 

Kunne du invitert henne og tanten din på kino feks, og så kom han tilfeldigvis forbi? Da hadde dere fått hull på "første-møte"-boblen, og hun måtte tatt seg sammen og sagt hei, men uten at det ble noe langt møte, for han har da liksom andre planer.. Og hun kunne ikke blitt sint på noen, siden det var tilfeldig!

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Hei, 17:57 igjen her...

 

Husk at på samme måte som du har ansvar for ditt liv, så har faktisk din mor også ansvar for sitt liv. Dine siste innlegg viser enda flere tegn på at hun har psykiske problemer og at hun trolig har hatt det siden du var liten. Man kan godt argumentere med at hun er syk, men det unnskylder ikke at hun ikke gjør noe med det. Hvis hun velger å ikke gjøre noe med sin egen situasjon så er det hennes valg og ikke noe du kan gjøre noe med.

 

Det er ofte veldig skremmende å oppsøke hjelp når de har det som din mor trolig har det. De er som regel veldig redde fordi følelsene er så vonde at de ikke greier å forestille seg å fronte dem i terapi. Jeg tror din mor skulle ønske at hun hadde et normalt forhold til deg og din samboer - men jeg tror ikke hun har noen anelse om hvordan det er mulig, nettopp fordi hun da må fronte sine størte frykter og verste følelser. Så når hun blir frontet av din tante reagerer hun med sinne fordi hun prøver å skjule at hun egentlig er redd.

 

Jeg ville vært veldig fristet til å "tilfeldig" møte henne med din samboer slik flere har beskrevet over. Og det kan faktisk gå bra, kanskje hun vil føle det som en lettelse at første møte er over og i tillegg har hun mulighet til å gå ganske rask fordi det er et offentlig sted og hun kan lyge på seg et ærend! Men hvis det ikke går bra så kan din mor bli enda vanskeligere å ha med å gjøre fordi hun da føler seg forsøkt manipulert. Umulig å si på forhånd hvordan hun vil reagere.

 

Ta kontakt med familiekontoret først og fremst for din egen del. De kan også råde deg som fagpersoner hvordan du best kan forholde deg til denne situasjonen. Igjen, lykke til!!!

[Anonym bruker]

Jeg blir innmari rørt av det du skriver over her 17:57. Fordi det er ingen som jeg kjenner som forstår meg. Det er ikke mange jeg tørr å si dette til. Jeg skammer meg. Alle andre rundt meg har normale familier, mens jeg sitter med min bitte lille familie som er så innviklet og så langt fra normalen at ingen forstår hva jeg snakker om. Og jeg skjuler det som best jeg kan (gjort det helt siden jeg var liten). Til og med min samboer har jeg ikke vært helt ærlig med. Forklart litt, men han er lissom ikke den mannen som liker å snakke om følelser- om du skjønner. også vil jeg skåne han litt for alle disse probleme.. i tillegg sliter jeg med å snakke om det selv..

 

Mamma sier hun ikke er ensom, men jeg tror hun er det. når de 3 kattene hennes er hennes babyer som hun beskytter med nedd og klør (da vil jeg si hun er ensom). Hun tilbringer nyttårsaften med kattene, de kan jo være redde stakkars. Og ja du har rett i det du skriver. Når jeg fikk meg ny samboer for 3 år siden var det ett rent helvette. jeg kom ikke lenger hjem til henne i helgene (slik jeg pleide), og jeg så henne ikke like ofte. Hun sa masse stygt til meg, jeg gråt, skrek til henne, var rasende- alt på engang. Vi snakket ikke sammen. tiden gikk og jula kom som jeg beskrev over her.. også var alt "glemt" i hennes øyne. men ikke mine. jeg har nok fortrengt mye. må innrømme det. det er ett sårt tema. snakker det bort om svigerforeldrene mine spørr åssen det f.eks står til med mamma. jeg liker ikke at det blir nevnt på en måte. selvom jeg vet det er feil også . men det er så vanskelig å snakke om, og vanskelig å få andre til å forstå. og mamma selv fremstiller seg selv som helt normal. selvom jeg vet at hun sliter med noe. Det også sliter jeg litt med, innimellom tenker jeg er hun virkelig så normal som hun skal ha det til, er det meg det er noe galt med som f.eks krever dette med min samboer?? (jeg vet det ikke er meg, men likevell). mamma kommer 100% sikkert til å ikke bli med i en evt samtale. det skjer ALDRI! (hun sliter jo ikke med noe, ifølge henne selv). men jeg kunne sikkert hatt godt av det. har mye sinne inni meg, som gjør at jeg lett klikker på mamma, i stedet for å snakke med henne. å som du skriver, jeg kritiserer nok veldig mye- pga alt som har skjedd mellom oss som hun ikke vil snakke om og som hun avfeier (sånn har det alltid vært).

 

ja jeg er redd dette kan ta veeeldig lang tid. redd jeg ikke orker den kampen. fordi jeg må stå alene i den kampen. men jeg kommer aldri til å smugle barnebarn inn til henne. aldri. da får jeg heller bite tenna sammen å si at"mamma jeg elsker deg, men jeg må sette min familie og min samboer først. jeg prøver å innkludere, men du avfeier meg og min familie". Det kan jeg såklart ikke godta.

 

Jeg har faktisk kommet til det stadium at jeg ikke tørr gifte meg. er litt redd han kommer til å fri. for da vet jeg det kommer til å bli en sår dag (pga mamma), mye bråk, sinne og tårer (fordi jeg blir skuffet for at hun ikke kommer). Jeg prøver å gi f*, men det preger meg fordet. er bare så utrolig takknemelig for min flotte svigermor!! verdens beste. den "normale mammen jeg aldri fikk" på en måte.

 

Tok du kontakt med en psykolog anngående din mor 17:57? Hvordan har du taklet dette opp i gjennom årene? Bedret det seg for din del? Tusen takk spesielt til deg, føler meg litt alene om dette. Flott at du deler dine råd og erfaringer..

 

HI

[Anonym bruker]

Hva om dere bare stikker innom å sier hei, han kan ta med blomster til henne og vise at han setter pris på å endelig få treffe henne. Dere kan bare ringe på å si noe som: " Siden vi var i nærheten så hadde jeg lyst til å treffe på deg", avlevere blomster, deretter gå. Så får hun fordøyd det litt selv. Når første skritt er tatt, så er det mye lettere for henne å slappe bedre av med tanken på ham.

 

Jeg har jobbet mye med mennesker med sosial angst, og jeg tror ikke at det er lurt å buse rett inn, men som sagt å ta det forsiktig.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Mener det er mulig å "snakke" direkte med hverandre bare oss to, men jeg har ikke gjort det enda. Send meg en melding til Roselilly så kan vi snakkes mer der

 

[Anonym bruker]

Ja jeg prøver ofte tenke at " jeg må leve mitt liv og drite i folk som ikke vil være en del av det". men så kommer jula, 17mai, min bursdag, hennes bursdag osv, å jeg blir frontet med de følelsene jeg fortrenger. Ja mamma har slitt siden jeg var liten og leeenge før det tror jeg. Hun har opplevd endel vondt i sin barndom som hun aldri har fått beardeidet. ble alene og foreldreløs som 12åring bla. annet (og på denne tiden var det ikke samme støtte apparat som i dag). Hun fikk uføretrygd når jeg var liten, fordi "hun hadde det så vanskelig som alenemor (kunne ikke jobbe med ett barn som skreik konstant og hun sov ikke pga meg)", jeg tror det hadde med psyken å gjøre- men hun nekter såklart. man blir vell ikke uføre av ingenting mer enn et barn som ikke sover mener jeg.

 

Jeg tror også 17:57/ 18:28 at mamma ønsker ett normalt forhold til oss. For hun spørr alltid om min samboer, hvordan han har det, hvordan det går på jobb, når vi har vært i familie selskaper osv. jeg har lissom fortalt endel om ting vi gjør. selvskaper, ferier osv. men når jeg tenker på dt nå, kankjse jeg bare bør kutte ut å si noe om vårt liv??? Hva syntes dere? for nå lever hun "sammen med oss" siden jeg holder henne oppdatert om slike ting. kanskje det blir mer ensomt når jeg ikke vil snakke om det. Si at så lenge du ikke vil ha noe med han å gjøre, syntes jeg det blir feil å fortelle slike ting om han også (sier aldri noe super personlig såklart).

 

ja helt umulig å si noe om hvordan dette vil gå. men tror jeg må ta en prat med henne på tirsdag. stille ett ultimatum eller noe. si hva jeg føler uten å bli rasende på den toskete oppførselen hennes...

 

Ja jeg bør ha noen fagpersoner å henvende meg til, egentlig. men er litt redd for det også. redd for at heller ikke de skal forstå meg, og at jeg gjør problemer ut av ingenting. hehe nå høres jeg helt rar ut også. kanskje jeg skal "manne meg opp, søke hjelp å se om de kan gi meg profesjonelle råd". støtte meg opp så jeg ikke trenger ha dårlig samvittighet når jeg evt stiller ultimatum med henne...

 

Hi

[Anonym bruker]

Roselilly: jeg har sendt deg mail: tror jeg. hehe. er ny bruker her inne (opprettet profil i dag), så litt usikker på om dette ble riktig)

 

ja jeg må ta meg en prat med samboer om dette også. tror han merker at dette er sårt å snakke om for meg, så han spørr ikke og maser ikke om å få treffe henne. veldig fint egentlig. Men ja det var også en fin ide. tror jeg har bestemt meg for å gjøre første møtet veldig kort. enten gå på kafe (snike meg inn uten at hun vet jeg er i nærheten), hilse på også si at vi ikke kan sitte så lenge fordi vi har det litt travelt eller noe. eller gjøre som du sier, reise innom med blomster (hun eeelsker blomster) si hei, også reise igjen relativt fort. ikke gå inn eller noe. tror det har gått såpass lang tid nå også, at det skremmer henne enda mer. at samboeren min nesten blir mer og mer "kongelig" for henne jo lenger tid det går...

 

Hi

[Anonym bruker]

Ja jeg tror at det er en metode som vil gi best utfall i lengden. Det å stille henne opp i ett hjørne ved å trenge seg på hos henne.

Ved å ta et kort møte så får hun ikke tid til å reagere før dere har gått ;-)

 

Hilse 18:40