Hva med meg da? (ang barn og flere fedre)

[Anonym bruker]

Jeg fikk min førstefødte alene, for 10 år siden. Han var ikke planlagt, men høyt elsket fra første stund. Faren var fraværende de første årene, nå har de god kontakt. Jeg levde alene i 6 år etter jeg fikk han. Så fikk jeg samboer, og vi venter nå barn. Dette er planlagt og etterlengtet. MEN. For det er et men der. Jeg tror ikke jeg og min nåværende samboer kommer til å leve evig sammen resten av livet. Jeg har aldri klart å se for meg å bli gammel med han. Vi har det fint, drifter familien bra sammen, trives i hverandres selskap. Men han er virkelig ikke mitt livs store kjærlighet. Han er en flott fyr på alle måter, men jeg tror han elsker meg langt høyere enn jeg klarer å elske han tilbake. Hva om vi får dette barnet, og kanskje ett til, også ryker forholdet? Kan jeg ikke få flere barn da? Hva om jeg møter mitt livs kjærlighet? (jeg går inn for å bevare forholdet så det er sagt)

 

Kan godt legge til at jeg er det som så flåsete kalles ressurssterk, jeg har høy utdannelse og er smart. Men jeg har ikke klart å finne den rette (for meg). Betyr det at jeg burde ha sterilisert meg i ung alder? Jeg kunne jo ikke hvite hvilke kort livet ville dele ut. Jeg ønsker meg jo barn, gjerne mange. Og når jeg vet jeg kan forsørge dem og gi dem en fantastisk oppvekst, hva er galt i at jeg får to, kanskje tre ulike fedre til de?

[Anonym bruker]

JEG tenker slik:

 

Jeg har ett barn nå (alene), uten noen som helst kontakt med BF, får jeg ett barn til med en annen selvfølgelig skal jeg ikke ha flere barn om jeg så møter min livs store kjærlighet!

 

Men det er meg og min tankegang!

[Anonym bruker]

Overhode ikke noe galt i det, det viktigste er at du er en god mor. Du virker som en oppegående og reflektert person, så barnet/barna dine får nok langt bedre vilkår for oppveksten sin enn mange barn som vokser opp med dumme og ureflekterte foreldre som lever som par hele livet.