I går kveld ødela stedatteren hele kvelden vår.

[Anonym bruker]

Okei, for det første så husk nå at selv kua har vært kalv en gang i tiden. Så kan du jo prøve å sette deg selv i din stedatters situasjon.( Med mindre foreldrene dine er skilt, da ) Tenk deg at dine foreldre skiller seg når du er 10 år, og at du får annen hver helg med faren din. Og pluss alt det, så har faren din funnet seg en ny dame og at hun har med seg egene barn inn i forholdet. Det er nokk ikke helt lett for denne stakkars jenta, heller.

 

Jeg har selv vært i possisjonen til din stedatter, så et godt råd: for all del, ikke nekt henne ridetimer pga. en kveld. Det vil bare drive henne lenger bort fra deg. Men ja, sett deg heller ned med henne og kansje faren, og finn roten til problemet. det vil nok kansje ta litt tid før hun åpner seg for deg, og det må kansje gjøres i flere runder, men ikke gi henne opp.

 

Og bare sån for å ha det sakt, dere som går ut på nettet og kaller deres stebarn ufyselige og slike ting burde gå i et skap å sette dere og skammes! Eller noe.. ( Gjelder ikke deg, HI )

Sån er det å ha barn, og spessielt stebarn kan være ekstra utfordrene.

 

Håper at dere kan finne en løsning på dette problemet, hvis det ikke allerede er gjort

 

[Anonym bruker]

Hælledussen for noen klagekjerringer dere er! Det er like fascinerende - hver eneste gang - å lese kommentarer på dette forumet. Det er nesten et studie i sosiologi! Ikke kommer dere med noe som helst konstruktivt, og ikke kan dere skrive norsk. I stedet går dere til frontalangrep på denne dama - som dere ikke aner hvem er - og lirer av dere ting og saker dere virkelig ikke har snøring på.

 

Kjeder du deg? Er det derfor du sitter her og spytter ut mening etter mening? Føles det litt godt å fortelle andre kvinner at du er litt bedre enn dem? Det er sånt vi gjorde på ungdomsskolen, vet du, men Internett er jo fritt for alle - til og med slike som deg.

 

Barn i magen-forumet slår aldri feil. Du finner alltid en gjeng bestående av sladrekjerringer som er stuck hjemme (eller som skulle ønske de var stuck hjemme) med en baby, og ikke har bedre å gjøre enn å oppføre seg som høner på en gudsforlatt bondegård. Jeg hører bare pipelyder hver gang jeg leser meg gjennom forumet.

 

... og så begynner jeg å le høyt, og håper at dere bare tuller. Det er underholdning, og det er derfor jeg er her.

 

Nei, sett fra dere kaffe latten (og aller helst slutt å gå på kafé, for jeg orker ikke mer barnegråt og mødre som skifter bleier oppå bordet), rist av dere ammetåka og få dere et liv. Eller, hvis det skulle være vanskelig å få til:

 

Oppfør dere i det minste som folk.

[Anonym bruker]

Her er hva jeg ville gjort hvis det var meg:

 

1) Fortelle pappan grundig og utfyllende hva jeg mente om oppførselen hennes og hvilke konsekvenser det kan få hvis han ikke tar tak i det.

2) Snakk (gjerne sammen dere to) med jenta og forklar at om hun ikke viser bedre oppførsel så vil flere av godene hun har hatt forsvinne. Ridetimene forsvinner først! Gi en advarsel, det er fair. Følg opp! Forklar hva som er galt, og hva som vil skje, og la konsekvensene komme hvis hun ikke bryr seg.

3) Slutt å gi henne egentid med pappaen og diktere dere! Dere er EN familie når dere er samlet alle sammen. En og annen gang kan det vel bli alenetid, men det kan godt komme som belønning for f.eks god oppførsel helgen før.

4) En alvorsprat med jenta om konsekvensen av hennes oppførsel mot deg, er kanskje en ide. Forsvinner du, forsvinner de økonomiske godene, fordi faren da må betale husleie/lån etc alene.

 

Ellers synes jeg du gjør mye rett, HI. Du virker snill (men du virker kanskje snill på feil premisser, prøver for hardt kanskje?)

[Obstructed]

For å oppsummere litt, uten så mye snakk og tull og klaging og hvem-vet-hva: Ikke gi henne ufortjente goder. Er også viktig at pappa er med på dette.

[Anonym bruker]

Først og fremst må jeg si at noen av de som har kommentert her går jo nesten inn for å være direkte slemme. Og hvor uvitende dere er gjennspeiler seg i hva dere skriver.

 

Jeg er selv en stedatter, har vært det siden jeg var 4år og fram til d.d jeg er 25år. Og jeg var et (unnskyld utrykket) rasshøl unge! Jeg var så full av faen og har nesten "klart" å få mamma og "pappa" til å gå fra hverandre opptill flere ganger.

Jeg ville ha mamma kun for meg selv sammen med søstra mi.. jeg skjønte jo ikke da at det var han som gjorde mamman min lykkelig?

 

Men når det kom fellesbarn mellom de så følte jeg meg mindre elsket, og at jeg ikke var like mye verdt. Ikke av mamma, men av stefar!

 

Men nå som jeg er 25 år, og fortsatt har "pappa" inne i bilde, så ser jeg det at forholdet vårt aldri blir det samme uansett hvor mye jeg prøver. Sporene har satt seg og Jeg har ødelagt kjærlighetbåndet...

 

Mitt tips HI er, kjør konsekvente regler likt for alle barn. Ikke utelukk noen i en aktivitet, og la henne føle seg ønsket (selvom du må smøre på litt), og vær en familie alle sammen.

 

Og med konsekvente regler så mener jeg også at når det er natta så er det natta. Og når det er mat så sitter man pent og spiser, og ikke minst når mor/far/stemor/stefar har bestemt en ting så er det sånn. For om man sier en ting, men lar de få lov til andre ting så er det gjort.

For da er truslene tomme ikke sant?

 

Og hovedtipset er at dere "voksne" må samarbeide bedre sammen, og sett dere gjerne ned samme barna og spør de om hva de mener kan gjøres anderledes i heimen.

Du kommer til å bli overrasket over hva som kommer ut fra barnemunnene

 

Mvh en som angrer på møkka oppførselen sin!

[Anonym bruker]

Hei! Jeg ble faktisk medlem på denne siden bare for å kommentere her.

 

Jeg har selv skilte foreldre og har hatt mange stemødre opp gjennom årene. Noen har jeg HATET, mens andre har jeg likt.

Det er lett for meg å sette meg i situasjonen til stedatteren din da jeg har vært der selv. Jeg kan GARANTERE deg at om du truer henne med å si opp ridetimene kommer hun til å hate deg og vil ha deg bort. Ta heller en ordentlig prat med henne når dere er alene (uten trusler og dømming). Spør om hun ikke liker deg, hva du kan gjøre for å få ting bedre osv.

Forhåpentligvis blir dette følsomt og kanskje hun til og med feller en tåre.

 

Vis henne at du også er et menneske, et godt menneske, som ikke er der for å være "the evil stepmother". Tro det eller ei, men det kan lett virke slik.

 

Jeg er nå 19 år og min far har en kjæreste jeg liker, mens mor er gift med en jeg ikke kan fordra. Vi krangler hele tiden og han spydigjør alt jeg sier og mener. Alltid prøver han å sette meg i et dårlig lys for mamma. Som om han vil vende henne mot meg og at vi skal bli uvenner. Han vil tydeligvis ha henne alene. Helt likedann er han med broren min.

For meg virker han bare som en ufølsom drittsekk.

Du må for all del ikke bli slik. Er du sånn for lenge, er det ingen vei tilbake. Skynd deg å ha en "intim" venninnesamtale med henne

 

Klem

 

[Anonym bruker]

Til 15:23) Jeg leser deg som akkurat det du "anklager" andre her inne for, sur og bedrevitende, ei som kan komme friskt inn å definere seg som noe annet enn "oss andre" noe bedre og litt klokere som til og med skriver bedre Norsk enn oss andre. Har du kanskje bedre hobbyer, bedre jobb og har skaffet deg et liv, MEN likevel føler du at du må inn her å fortelle oss noen sannhetens ord. HA HA nå er de jeg som ler for du er jo akkurat som oss, hehehe

[Anonym bruker]

Jeg kjnner ikke til situasjonen deres, men i de fleste slike situasjoner er det bare oppmerksomhet barnet er ute etter/ trenger... Syns dere burde vurdere om hun får det tilstrekkelig. Men skjønner frustrasjonen din.

[NinaV]

Først vil jeg si at det ikke er noe galt med å se og å mene at et barn ødelegger kvelden. Heller er det ikke noe galt med å prøve å styre familiesituasjonen slik at den fungerer for alle. På en annen side så tror jeg , siden vi alle er forskjellige og at også barna trenger å bli sett, at det blir mange mange unntak fra "reglene" (eller kanskje det bør kalles tillegg og omstendigheter?).

 

Det første som slo meg som viktig mht det du skrev, var at du skrev at pappaen ikke ville tro på deg uansett. Det høres ut som en veldig vanskelig situasjon å være i dersom du skal være noe form for med-forelder, eller noe mer enn bekjent. Klart, jeg kjenner deg ikke, men jeg hadde ikke kunne håndtert det å mangle å bli trodd på av min partner. Med "å håndtere" mener jeg det å kunne løse slike situasjoner på sikt og selvverd, for da blir du tvunget (av deg selv) til å ikke være ordentlig og ærlig (om ting som naturligvis er viktig for deg).

 

Kanskje du ikke mente den biten akkurat slik, men siden det første jeg ville prøvd var å snakke med din partner og faren til barnet, så synes jeg den biten blir veldig førende for hvordan dere voksne skal kunne greie å håndtere det som tross alt påvirker både deres forhold, barnets opplevelser av situasjonen og ikke minst hvordan barnet vil bli.

 

Jeg har selv vært der at jeg har hatt angst pga mors nye partner, selvom det er snart 30 år siden. Jeg var 9. Forenklet var det sjokkerende at kjøleskapet hans var så grisete, jeg fikk ikke sove og han likte meg ikke. Uten plan så oppstod en situasjon der jeg ikke greide annen tanke enn at han måtte stoppe...og så kastet jeg vann på ham. Min mor takket meg senere, men det er en annen historie.

 

Mange år senere så var jeg i et forhold der eldste gutten til min kjæreste hadde en periode der han trengt å snakke. Det ble sent, men jeg tror det var viktig for ham, men samtidig en balansegang mellom det at han skulle få speilet sine fiilosofiske barnetanker om livet, seg selv og alt han jobbet med å sette ord på. Det var alltid rolig og ordentlige samtaler og av og det var mulig å si at i kveld passet det ikke for vi trengte å slappe av ol.

 

En løsning, eller mellomting kanskje, var at han fikk en rolig prat litt før han skulle legge seg, ikke som en fast rutine hver dag, men nå og da for å gi ham utløp for mer eller mindre synlige tanker som hopet seg opp hos ham.

 

Så der er regelen med litt unntak og omstendigheter for å oppnå det man ønsker på lang sikt, som i ditt tilfelle også er å gi barnet noe verdifult å bygge på og ro i hjemmets rutiner.

 

At stedatteren din plumpet ut med at hun planla, eller hadde fokus på å ødelegge tror jeg fort kan ha to sider. Det ene er at hun er i et mønster på at det er en sport for henne. Det andre er at det er en overfladisk tanke som ikke er spesielt gjennomtenkt. Begge deler gir deg noe å jobbe med.

 

Forutsatt, som du sier, at du ikke blir trodd av faren om dette, men alikevel ønsker å leve i-og-under slike forhold...(er jeg stygg med ham nå?)...så trenger du vel å styre henne dit at hun også blir fornøyd. Dere går igjennom en slags forhandlingsrunde der dere begge prøver å få det fint og begge trenger å føle at dere tjener på det. Det er noe du med voksen-øyne kan vurdere og du trenger å styre for det er ikke sikkert hun engang evner det å sette ord på hvorfor hun gjør som hun gjør, eller hva hun prøver å oppnå..

 

Jeg tror jeg hadde snakket med henne, kanskje i en situasjon der dere kan være uforstyrret og hun ikke så lett kan ty til distraksjoner, eller situasjoner som du har merket deg at hun kanskje er i litt tankefult og kanskje søkende humør. Jeg ser for meg feks når du kjører henne i sammenheng med ridetime, gjerne med en stopp (spise pølse på en rasteplass), eller en prat over kjøkkenbordet dersom du kan forvente deg samarbeid og/eller forutsigbarhet fra faren dersom han skulle dukke opp sånn at du kan snakke med henne og ikke dem begge.

 

Du trenger ikke å være godt humør og sprudlende. Jeg tror kanskje, avhengig av dere begge. så klart, at en litt tilbakeholden, men aksepterende uttrykk kan være en god vinkling, for du ønsker jo å finne ut og å forstå. Trenger ikke å være lettlurt, men kanskje det å ta henne på ordet for å gjøre henne ansvarlig. Det er ikke sikkert at det blir vellykket ved første forsøk, hverken i forhold til prat eller resultat, men selv med flere kvelder/helger hvor hun snur opp-ned på roen i huset, så har du åpning til å bygge videre på forholdet mellom det hun sier og det hun gjør.

 

For å komme med et millitært perspektiv, så husk at hvordan du enn planlegger er en ting, så blir virkeligheten noe annet enn slik du planla. Da blir feks din holdning i samtalene med din stedatter kanskje vel så viktig som det du sier, for din tone/holdning/mentale instilling, påvirker hvordan du håndterer også det du ikke liker med din stedatters oppførsel i og utenfor samtalen dere to imellom.

 

Alternativet til å gå til henne, er å rett og slett å høre med faren hvordan han vil ha det, hva han dere kan forhandle om og hva han synes er riktig og hva han har som krav til deg i den situasjonen. Det handler ikke bare om hvordan han og datteren skal ha det, men hva slags liv du skal ha, for om han overkompenserer med sin datter så påvirker det så klart din egen datter og dersom dere har litt adskilte roller i forhold til hvert deres barn, så legger han også føringer for både hva din datter skal få lov til (og bli oppdratt til) og hva han skal og bør få lov til i forhold til din datter. Derfor blir det vel så viktig at du tenker på din egen datter på lang sikt, synes jeg.

 

Håper jeg har skrevet rimelig forståelig og at det ikke er for mange tanker som jeg ikke har formulert eller som ligger der uoppklarte mellom linjene mine.

 

 

[Anonym bruker]

Synes du får mange nedlatende og bedrevitende svar her. Veldig mye kritikk, men jammen meg ikke mye konstruktiv. Mener folk virkelig at stebarn skal få ture frem som de selv vil og stå i fokus hele tiden.

stå på HI