I går kveld ødela stedatteren hele kvelden vår.

[Anonym bruker]

Ja det er rart, for du ser bare dette fra din side. Du ser bare hvor snill du synes at du er. Har du noen gang satt deg ned å spurt hvordan hun virkelig har det? Spurt henne hvordan hun synes om den situasjonen hun er i? Kanskje hun føler at hun er illojal mot moren fordi hun nyter bedre goder når hun er hos dere, som du så ubeskjedent påpeker.

Kanskje hun føler at hun er illojal mot moren bare ved å trives hos dere.

Kanskje hun ikke føler at hun er en del av deres famile, men en belastning. Slik du beskriver det er hun jo det, du vurderer jo å avslutte forholdet pga henne.

Kanskje er det ikke aktivisering og materielle goder hun trenger men noen som ser henne som den hun er og alt hun sliter med.

kanskje trenger hun noen å støtte seg på fordi hun er (føler) binneledet mellom en mor og en far i konflikt.

Denne jenta virker veldig usikker og utilpass, i den alderen viser de det gjerne med å være litt frekke og freidige og nesten litt ufordragelige.

 

Jeg ville anbefale deg å lese dette av Juul, det er ikke helt likt deres situasjon, men jeg tror at hans råd til denne stefaren vil kunne hjelp dere også. Hvis du vil være med på at din stedatters oppførsel er et resultat av at hun sliter, ikke at hun er en grusom person.

 

http://www.dagbladet.no/2010/02/18/tema/oppvekst/jesper_juul/barn/familie/10410259/

(kopier linken hvis den ikke er mulig å klikke på)

 

[Anonym bruker]

innlegg nr 100 xD

[Anonym bruker]

Jeg tenker at denne jenten på 10 år, forsøker å fortelle dere at hun ikke har det så greit alene på rommet, men dere har "voksenkvelder". Jeg syns det er rart at dere tydeligvis har gjort vesen ut av at dere skal ha voksenkveld.... (?)

 

Nei, inkluder henne, og de gangene dere ønsker å kose dere etter leggetid, kan dere vel holde det for dere selv?? (evt. velge en kveld ikke jentungen er hos dere, men hos mor????)

[Anonym bruker]

Barn oppfører seg slik når du er utilpass og usikre. Hun kan være usikker på deg og hvordan hun skal forholde seg til deg, hun kan føles seg utilpass i forhold til dine barn, du sier jo selv at de er litt sjalu fordi hun får gjøre gøye ting med sin far som de ikke får lov til. å bli utsatt for sjalusi kan være vanskelig å takle for en 10 åring, hvis hun må forsvare dette selv. Hun kan føle seg illojal ovenfor moren bare ved å være hos dere.

Det er litt rart at hun vet at hun "ødela" kvelden deres, at hun ordla seg slik, du sier jo også "ødela", har du sagt det til henne? at hun ødelegger for dere? Det ser du vel selv er en dårlig idee? Barn ødelegger ikke de voksene kvelder, de kreve de voksnes oppmerksomhet fordi de trenger den! Hvis de voksne kaller det å ødelegge, sier de det samme. Det er deres jobb å finne ut hvorfor hun krever denne oppmerksomheten, ikke å dømme og bebreide henne. Du sier oppførselen hennes er sjokkerende, men hadde du skjønt at hun ikke har det bra hvis hun hadde oppført seg ordentlig? antagelig ikke, ta dette for det det er, et tegn på at hun ikke har det så godt i den situasjonen dere som foreldre har satt henne i.

Trygge barn er glade barn, utrygge barn er ..........

[Anonym bruker]

Bør hun revurdere sitt syn, hvorfor det? Jeg synes HI's hovedinnlegg gir et ganske klart og tydelig inntrykk av hvordan HI ser på seg selv som et offer i denne situasjonen. Jeg har ikke sett en eneste indikasjon på at hun forsøker å se dette fra denne 10 åringens side. HI supplerer med informasjon om alle materielle goder og aktivteter som som blir presentert for denne jenta. Hvordan hun forsvarer denne jenta, der hennes oppførsel blir kritisert, hun supplerer med sine gode gjerninger, hun forteller oss om alt hun gjør som hun synes hun gjør bra, det er veldig lite fokus på hva hun gjør feil, hva hun kan gjøre bedre eller hvordan denne jenta har det inni seg. Til syvende sist vitner hovedinnlegget om at HI har en holdning hvor et barn ødelegger når det krever oppmerksomhet, det vitner om at HI har gitt denne jenta indikasjoner på at hun ødelegger, hvordan kan hun ellers vite at hun "ødela" kvelden deres.

HI gjør mye riktig men det kommer veldig godt frem at hun begynner å få nok og at hun griper tak i dette i helt feil ende. Denne jenta sliter! HI må finne ut hvorfor, ikke peppre henne med sine godegjerninger. For å se det må man faktisk se på hovedinnlegget ikke på alle de andre - "jammen jeg gjør som mye bra " supplerings svarene.

[Anonym bruker]

Hva? tråden heter "I går kveld ødela stedatteren hele kvelden vår."

Synes du ikke det er litt rart at HI sier at et barn ødela kvelden hennes? Og at stedatteren sier akkurat det samme?

Tror du HI sier at stedatteren ødela kvelden hennes fordi stedatteren sa det dagen etter? Eller tror du stedatteren sier hun klarte å ødelegge kvelden deres fordi, HI ( eller faren) har sagt at hun gjorde det?

Hvordan vet stedatteren at hun klarte å ødelegge kvelden?

Det er vel dumt å si at HI har rop etter henne at hun har ødelagt kvelden deres, men at stedatteren har fått en indikasjon på at det er dette hun har oppnådd er vel ikke så urealistisk å anta, sett ut i fra at de begge benytter ordet "ødelegge".

Så selv om det ikke står rett frem at HI har påpekt for stedatteren har ødelagt kvelden så er det vel nærliggende å tro det. Hun sier i hvert fall det til oss, så meningen holder hun i hvert fall.

[Anonym bruker]

 

Så utrolig mye tåpelig svar her inne...

 

Kan dere ikke lese innleggene før dere svarer???

 

Kloken var 23 på kvelden!! En 10-åring skal vel normalt være i seng da?

Far/mor/stefar/stemor må da få lov til å se på en film i ro etter ungene har lagt deg? Eller er dette forbudt når man har stebarn?

 

Skal man inkludere en 10 åring i en film klokken 23 på kvelden? så klart IKKE, jenta skal ligge i sengen sin og sove da som andre barn og ikke trasse og bråke!!!

 

At man viser barn at foreldre ønsker alenetid etter barns leggetid skal da være en selvfølge i alle hjem. Så lenge man inkluderer barna i fellestid tidligere på kvelden noe det fremkommer i dette innlegget her at HI har gjort!

[Anonym bruker]

De fleste barn oppfører seg utagerende når de ikke har det bra. Det handler vel ikke så mye om å forskjellesbehandle særkullsbarn, men å se deres situasjon når det er indiksjoner på at barnet ikke har det bra.

At barn bare er utspekulerte og manipulerende for å fremme sin egen situasjon er ikke alltid tilfelle. Barn tar på seg utrolig mye skyld og ansvar for andres problemer, handlinger og meninger. At de oppfører seg mot bedre viten er en sterk indikasjon på at de sliter med noe inni seg som de ikke vet hvordan de skal takle, og de lar dette utspille seg på arena som er vanskelig å forstå for andre, da det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom denne oppførselen og det de sliter med.

 

Det kan være en liten kommentar fra mor om at stemor er litt for smørblid, det kan være nok til at barn lager et vesen og et drama rundt en iskrem det har fått av stemor, fordi den hyggelig gesten er noe barnet tror moren ikke synes noe om da det ikke har skjønt omfanget av smørbild kommentaren, barnet vil i dette tilfelle føle seg lojal mot moren, hvis stemor ikke er så blid etterpå. Konsekvensen av sin handling tar barnet derfor gjerne i mot så lenge den føler at det har vært lojal mot sin mor. hadde barnet vist at andres meninger og handlingner ikke er deres ansvar hadde hele situasjonen vært unngått.

 

Jeg mener at man må ta slik oppførsel for det, det er en indikasjon på at noe ikke er bra. Sier ikke barnet ikke skal ha konsekvenser for slik oppførsel, men foreldre kan ikke stikke hode i sanden ignorere at barnet antagelig sliter med noe. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig for folk å se at man kan sette seg ned med et barn og spørre om det er noe som er vanskelig eller om de vet om noen andre som har det vanskelig eller er lei seg, om de vet om noen som er sinte eller har problemer, om noen har sagt eller gjort noe de ikke synes er vanskelig. Si fra at de kan komme å snakke om det hvis det er noe/noen som gjør det vanskelig å være her, eller der eller vanskelig å sove. Ta en alvorlig samtale uten å press. det betyr ikke at man ikke kan påpeke ovenfor et barn at man ikke aksepterer slik og sånn oppførsel, men da må man være klar hodet nok til å fange opp at gjentagende utagerende eller "dårlig" oppførsel kan være en indiksjon på at et barn har det tøft inni seg.

Dette gjelder jo selvfølgelig alle barn, men "særkullsbarn" har ofte større reportuar av problemer å legge på sine egne skuldre enn andre barn og havner oftere i en situasjon hvor de blir irettesatt uten den forståelsen de trenger. Så kanskje man skal ta litt ekstra hensyn til de, da deres problemer kan være mange og kanskje ikke så forbi farende som hos barn som har faste og trygge og vedvarende rammer å forholde seg til?

 

[Anonym bruker]

Det var vel ikke akkurat det at klokka var 23 på kvelden folk reagerte på her. Var hele bildet på hvordan ting ser ut til å være i den familien. En liten jente på 10 år har det kjempevondt og alt stemor klarer å fokusere på er hvor mye faenskap og bråk det lille barnet lager for henne når hun skal ha voksenkveld og egentid. Har tydligvis ikke slått henne at dette overhodet ikke handler om hvor kjipt det er for henne å ha stedatter i hus, dette skal/burde handle om jenta og hvorfor hun har det så vondt, og det å se at stemor selv er en stor årsak til problemene.

Virker som hun oppriktig tror at barnet er ondskapsfullt bare fordi.

 

Og at hun vurderer å gå fra samboeren fordi en 10-åring psyker henne ut sier vel også sitt. Noen trenger å gå et samlivs- og foreldrekurs, virker det som.

[Anonym bruker]

"Og at hun vurderer å gå fra samboeren fordi en 10-åring psyker henne ut sier vel også sitt. Noen trenger å gå et samlivs- og foreldrekurs, virker det som."

 

Du veit null og niks om hva du snakker om 08.16.

Jeg kjenner et par som ble utdanna over et helt år til å bli godkjent som pleieforeldre av den danske "Familiepleien" (samme som Bufetat) - en spesiell godkjenning som skulle kvalifisere dem til å bl a bli fosterforeldre for barn med ekstreme behov, fra rusmisbrukerfamilier osv. Mannen i huset tok seinere også diverse kurs på Kempler-instituttet hos Jesper Juul. Kona er sosialrådgiver og jobber i den tyngste etaten til Familiepleien, den som bl a gjennomfører onmsorgsovertakelser av de mest tragiske tilfellene.

 

Men det er ikke til å stikke under en stol at de nå er skilt nettopp på grunn av konflikter i egen barneoppdragelse. Han hadde en datter fra før, hun hadde to døtre, sammen fikk de en sønn og en pleiesønn. De bodde deilig og landlig til med et stort hus, stor mark, høner, katter og sauer (har selv vært der, nydelig sted) og la vekt på god plass til alle og aktiviteter til alle. Men de innrømmer altså at konfliktene med mosaikkfamilien innebar for store problemer for dem. Primært fordi mor ikke klarte å være myndig nok og sette foten ned hos sitt ene særkullsbarn, og stoppe henne i å mobbe lillebroren, stefaren og andre hun hadde et horn i siden til. Det er ikke OK når en 12-13-åring roper "Mamma, si til ham at han bare skal flytte!" til stefar.

 

Så at det er fagkunnskapen som mangler, er ikke sant. De dyktigste oppdragere vil treffe på kvist hvis det ikke er lojalitet og enighet mellom de to voksne.

[Anonym bruker]

Ser ut til at de voksne i den historien burde brukt de timene på samlivskurs istedet for barneoppdragelseskurs da. Noen ganger blir ting bare for teoretisk, hva med hjerte og medmenneskelighet?

 

Enkelte ser bare ikke sine egne begrensninger, det er ikke alle som er egnet til å ha stebarn og/eller fosterbarn.

[Anonym bruker]

Konsept? Man kan da ikke kalle andre mennesker oppførsel og modus for et konsept? Som om dette var en bedrift med en spennende ny idee. I tilegg si at ideen er å være bortskjemt, utspekulert, veik og umoden, er jo mangel på kunnskap om sine medmennesker.

 

Dessuten er vel ikke HI's ensidige fremstilling av seg selv om den perfekte stemor veldig relevant. Jeg ser ikke et eneste innlegg fra henne hvor hun snakker om hva de har gjort for følelse livet for denne jenta. Det er kun fokus på alt det fantastiske HI gjør og hvilket eventyr liv hun lager for henne. Noen av innleggene hennes vitner jo faktisk om at hun ikke klarer å holde sin uvilje mot sin stedatter skjult. Hun forventer at en stedatter skal være ekstremt takknemelig for alt hun får og får oppleve hos sin egen far. Hun har selv motsigelser som "hun er borskjemt" og "det er vi som handler og bidrar for barnemoren evner det ikke"

Gjentatte ganger sier hun,"vi måtte snakke til henne", aldri "vi snakket MED henne".

Jeg vet hvor vanskelig det er å ha stebarn og etter mye jobbing har vi fått dette på track. Men det har aldri falt oss inn å gi barna skylden for at de har strevet med å tilpasse seg den nye situasjonen de har havnet i. HI har ikke luksusen av å bli "vippet av pinnen". Mitt beste råd til HI er å snakke med jenta og forklare henne hvordan hun føler det uten å bebreide jenta, men å si at hun synes det er vanskelig slik de har det nå og at hun ønsker å ha et godt forhold til henne, men at hun skal trekke seg vekk til denne jenta er klar for et slik forhold og at det neste steget er hennes steg. Forklare at de har regler i dette huset som alle forventes og følge, men at disse reglene er åpne for diskusjon eller forklaring hvis det er noe som er uklart, forklare at reglene er til for at alle skal ha det greit samme. Barn fnyser gjerne av slike samtaler men de tar det innover seg og retter seg etter dem, og etterhvert benytter de seg av de tilbudene de har fått i disse samtalene, som vennskap, en samtalepartner e.g. men det tar tid og man må svelge kameler ustanselig, for barn tester deg! De tester deg for å se om det er sant det du har sagt. Og de avslører deg hvis du ikke er oppriktig.

Det virker ikke som HI er klar for å ta et slik steg i forhold til sin stedatter, jeg ser det er mange her som er inne som mener at HI må begynne å bygge dette forholdet fra en annen vinkel men HI har ikke besvart et eneste av disse innleggene så langt jeg kan se. Jeg kan ikke se at HI er interessert i å løse dette på noen annen måte enn at datteren endrer seg eller at faren endrer seg. Men HI må selv være innstilt på å endre seg hvis hun skal se noen endring hos sin stedatter og sin mann, for disse to har et bånd som hun ikke kan gjøre noe med. Hun har et bånd til sin mann, nå må hun skape sitt eget med sin stedatter, uten å henvise til sin egen lommebok, sin egen husmordrøm, men ut i fra hva stedatteren evner til å bidra med i denne familen.

Ser det er mange her som tror at alle som er kritisk til HI og mener at stebarn skal på gjøre og oppføre seg som de vil fordi det er synd på dem eller noe i den duren. Jeg tror ikke at det er mange som mener det og jeg leser ikke innleggene slik heller, men man skal huske at alle barn ønsker å ha det bra, ingen barn ønsker å være i en situasjon hvor de er i "krig" med sine omgivelser, når de alikevel lager krig med sine omgivelser så er det noe de voksne ikke har forstått eller det er noe barna ikke har forstått og det er ALLTID den voksenes ansvar å finne ut av hva som er problemet. Det betyr ikke at man skal se gjennom fingrene for uaseptabel oppførsel man skal håndtere de i følge de reglene man har og på den måte gi tydelige og trygge rammer. Men den voksne har samtidig et ansvar for å ta rede på hvorfor barnet oppfører seg slik og ikke sette det i bås som et umulig tilfelle, uoppdragent, bortskjemt o.l. Hvilke triks og lokke midler som må til må bli opp til det enkelte foreldreparet å bestemme. Melder en av foreldrene seg ut sitter man med ansvaret alene og det er minst like viktig å ta dette ansvaret, biologisk foreldre eller ei.

 

Jeg har 2 barn selv, og jeg har 3 stebarn, 2 jenter på 10 og 13 og en gutt på 15, til å begynne med var de hos her annenhver helg nå bor de her fast. Første gang de skulle sove hos oss, nektet de å spise all mat jeg hadde laget, de duppet tannbørsten min i do, de sotet til ytterjakken min, og jeg ble overbevisende ignorert. Senere har ting jeg har hatt kjært blitt knust, mine barn har fått høre ting om mamma som ikke er sant, jeg har sett gaver som ipode'er og smarttelefoner forsvinne i do, jeg har lange lister på sårende og vonde opplevelser jeg har hatt i forhold til min manns barn, og jeg har håndtert mange situasjoner feil, men jeg vet at ungene har hatt det vanskeligst hele tiden, det er ikke meg. Jeg kunne tatt med meg mine barn pakket og reist fra alt dette, det kunne ikke disse barna de var tvunget inn idette. I dag er vi en familie på 7 med vanlige familieproblemer som innetid, høye telefonregninger, krangling om kjøring og henting osv. Det hele bunner i gjensidig respekt, ingen blir satt i bås, alle er like viktige, alle blir hørt og alle har de samme reglene å forholde seg til. Ungene har vært nødt til å omstille seg, men har fått trygge og forutsigbare forhold å gjøre det i. Dessuten har mamma/stemor og pappa et utvidet ansvar i forhold til å plukke opp signaler fra ungene om at nå er det noe som ikke er som det skal. En 10 -åring "ødelegger" ikke "voksentid", fordi hun synes det er morsomt og skryter av det i etterkant fordi hun føler hun har seiret. Det ligger noe annet bak og det blir de voksnes oppgave å finne ut av det. Hvis HI la litt mere vekt på dette ovenfor sin mann, at hans datter sliter med noe og hun ser det fordi hun oppfører seg slik og sånn, er han kanskje litt mere lydhør også, det er vondt når en partner kritiserer ens egen kjøtt og blod, vondere enn når man selv blir kritisert, det er naturlig å bagatelisere eller ignorere slik kritikk, i et forsøk på å beskytte sitt barn mot kritikeren.

 

Kjære HI, les deg opp på hvordan man skal skape et forhold til stebarn, hun har ikke som dine egne barn fått deg som person inn med morsmelka, og hun synes garantert det er vanskelig å har et forhold til deg. lur aldri deg selv til å tro at dette blir et mor - datter forhold, men du kan håp at du får et vennskap hvor dine meninger er viktig og blir hørt og respektert. Er du klar for å gi et slikt vennskap tilbake?

[Anonym bruker]

Denne debatten har tatt litt av.. Jeg vil bare støtte dem som framhever hvor viktig det er å forstå hvorfor barnet gjør som det gjør, slik at man kan møte barnet på best mulig måte.

 

Det er ikke så lett å forstå barn som har hatt det vanskelig, fordi de ofte gir signaler som er helt på tyttebærtur. Det kan være lett å se på dem som "uhåndterlige monstre", når de egentlig roper etter å bli møtt på rett måte.

 

Kanskje jenta hadde vanskelig for å sove?

Kanskje det hadde skjedd noe som gjorde at hun var utrygg?

Eller kanskje hun var sint?

Kanskje det stresser henne å ha flere hjem?

Kanskje hun ubevisst testet dere for om dere er glade i henne, uansett?

Kanskje.....?

 

Grensesetting og trygge rammer er viktig for alle unger, men også varme, omsorg og forståelse. Jeg sier ikke at det er lett, jeg sier bare at det er viktig. ”Alle barn trenger kjærlighet - spesielt de som ikke fortjener det!”

 

 

 

[Anonym bruker]

Det du gjør feil er å se på alt som er konkret, du ser oppførselen men ikke grunnen.

Du forsvarer henne, men hjelper henne ikke.

Du ser rømmingsveiene, men ikke mulighetene.

Du ser alle andres feil men ikke dine egne ( du nevner dem i hvert fall ikke)

Fortell din stedatter at du synes det er trist at dere har kommet så skjevt ut. Fortell henne hvordan du ønsker at hun skal ha det når hun er hos dere, spør henne hvordan hun ønsker at det skal være.

Slike samtaler er beskrevet i detaljer av mange barneterapauter, finn en som passer for deg. Gi henne så rom til å komme deg nærmer på egen hånd. Svelg kameler og ikke la deg såre, ord er bare ord, men vær påpasselig på at hun følger de regler og krav som gjelder hos dere, det skaper trygghet og hun forventer at dere skal håndheve dem.

 

Sist men ikke minst, hvis ikke disse venninene dine slutter å kritisere et lite barn og heller hjeler deg med å finne en vei inn til denne jenta, er de ikke verdt å ha samtaler med, om denne jenta. Skal de være berettiget en mening må de bidra til en løsning ikke fyre oppunder og demonisere dette barnet ytterligere.

[Anonym bruker]

 

Til 0816

Og hvordan har du ut i fra disse innleggene kommet fram til at denne jenta har det kjempevondt??? Fordi hun trasser?

 

Jo noen skriver her er at de sender jenta inn på et rom fordi de selv skal ha alenetid. Nå var ikke det som var situasjonen her! Klokken var 23 på kvelden og det var etter leggetid.Og i tillegg skryter jenta om oppførselen sin dagen etter.

 

Mange her inne har overhodet ingen peiling på hvordan det er å leve i en familie med dine, mine, våre barn.

Så klart hun ikke kan være sammen med en mann som ikke setter grenser til sin egen datter og tror det skal være sirkus helger hver gang hun kommer. Det er uholdbart.

 

Hadde dette handlet om datter, og ikke stedatter så hadde mange av disse svarene vært anderledes. Og det er vel det som gjør denne diskusjonen så lang....

 

Hilsen en som er stedatter! Og nei det var ikke synd på meg. Jeg var nå ganske utspekulert og sjalu og gjorde livet til min stefar uholdbar til tider.

 

 

 

[Anonym bruker]

"Jeg vurderte å ta en prat med henne og si at uansett hvor ekkel hun er så vil vi fortsatt holde sammen".....

 

Og litt lenger opp skriver du at du driver å ser etter ny plass å bo for deg og dine barn........

 

Hm.... Og ser at det er ikke bare jeg som syns hele greia virker litt underlig..

[Anonym bruker]

Hun har deg akkurat der hun vil ha deg!

Ikke vis at en 10 år gammel jente kan ødelegge kvelden din, vær den voksne

[nicky76]

Heisann,

lykke til:) Høres ut som en både utsepkulert, og TYPISK stedatter. Vet ikke helt hva du burde gjøre med det, og du kan ikke regne med at faren skal se det sånn du gjør det. Jeg snakker av helt egen, og fersk, erfaring. Men; det er hvertfall lov å omtrent forlange at en kan ha fred og ro i stua etter kl 22 om kvelden på en lørdag. Og andre dager også. Den tida en har etter at barna har lagt seg er gull verdt for mange den. Fordi om en er først og fremst forelder, er det jo mange andre roller en har i livet også. En hadde jo ikke kunnet la barna forstyrre hel hel jobbdag f eks?Tror ikke mange sjefer hadde funnet seg i det. Min samboer og jeg har mange krangler pga stedatteren min. Og det skjer aldri noen ordentlige endringer føles det som. Men jeg tror han ser at helheten i det jeg sier er bare vel ment, men blanda med frustrasjonen over at det aldri tar slutt høres jeg nok litt krass ut noen ganger. Og da blir han fornærma, men han mener jo det samme selv.

 

Men jeg selv sier klart i fra til min stedatter de gangene hun går over mine grenser. Altså er hun frekk irettesetter jeg henne. Eks; en gang hun ba meg, veldig surt, slutte å synge mens jeg lagde mat, sa jeg at hun fikk gå på rommet sitt hvis hun ville ha fred og ro. Ting som det. Forholdet til denne faren har vart i 4 år, hatet mot meg i ca 8 mnd. Vet ikke hva som starta det, men alt jeg gjør nå er hvertall irriterende. Jeg er gravid, så det er nok en ting som plager henne, men jeg har altså blitt bedt om å ikke prøve å være så hyggelig mot henne hele tiden, av henne selv, så nå har je bestemt for å kuulen litt. En blir jo helt spist opp av sånn evigvarende misnøye fra barna. Heldigvis har vi tilsammen 3 gutter som ikke har snev av noe sånt som denne jenta har i seg. 2 mine, og en hans. Så det er en jente ting. SÅ er vel vi jenter som lar oss påvirke så mye. Og stedatter, eller andre, kan faktisk ødelgge en hel kveld. Ikke noe galt i å si det sånn.

 

Du kan helt sikket prøve å prate med henne, men kanskje ikke ta bort noen ridetimer med en gang? Men dårlig oppførsel bør få konsekvenser. En vil jo gi de en god oppdragelse. Jaja, ble mye surr dette. Tvi tvi for dere hvertfall

[Anonym bruker]

Uansett hvordan du har det eller gjør dette er det nok ingen fasit svar. Det er ikke lett for noen parter. Velger å være nøytral på begge sider for jeg forstår frustrasjonen hos begge. Når jeg ser svarene her synes jeg mange er utrolig dømmene uten egentlig å forstå situasjonen. Som regel klarer man ikke sette seg inn i slikt med mindre enn har opplevd det selv. Å være ti år, stedatter og ikke ha mor og far samlet kan være stor nok grunn til å demonstrere så sitasjonen bør nok tas alvorlig. Og følelsene for henne bør ikke svekkes, heller styrkes. Håper du finner en løsning som passer best for hele familien.

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Vel, nå ble akkurat de godkjent til NETTOPP å ha de vanskeligste og de mest skada fosterbarna!

 

Og hva de har av hjerte og medmenneskelighet veit du ikke noe om, men det gjør jeg som kjenner dem...

Faktum er at mange - også proffe, men særlig uproffe - har enormt store "blindsoner" for egne barn. Disse blindsonene har man ikke overfor naboens eller unger man underviser på skolen, eller stebarn, ikke engang for tantebarna.

 

Foreldre til fete unger "ser" ikke at de er fete, foreldre til bortskjemte unger "ser" ikke at andre voksne er lite sjarmert av nykkene til barna ders osv.osv. Mora i det paret jeg kjenner har masse omsorg og medmenneskelighet overfor barna, er hamrende god i jobben sin med andres forsømte barn, men hadde en blind flekk overfor sin eldste datters frekkhet og destruktivitet. (De 3 andre ungene har hun ikke hatt et slikt dullete forhold til.)

 

Til 7. og sist var det gubben som satte ned foten - han ville ikke leve i et forhold der han ble tyrannisert av en 13-åring. Samlivskurs eller ikke, begge to visste bedre enn til å skjemme ungen bort, men mora gjorde det likevel, hun kunne ikke se det hele klart.

 

Jeg syns ikke denne tiåringen lider noen overlast - hun blir bedt om å holde fred på rommet etter leggetid, noe jeg regner med er vanlig i alle norske hjem. Hjemme hos meg er det i alle fall ikke god latin å vrøvle omkring til kl 23 for unger i den alderen, de sover en time før det, eller mer. Når man etterpå kommer med hånligheter og er spydig mot de voksne, er det kroken på døra for sympatien hos meg i alle fall, og hvis det hadde vært mitt barn (ikke mitt stebarn), så hadde det resultert i tidlig legging hver kveld hele den neste uka!

[Anonym bruker]

Mye meninger og mange svar her gitt. Har ikke lest gjennom alle svarene, men skjønner hi sin frustrasjon.

MEN noe man som voksen bør være fullstendig klar over er; Er det et dårlig forhold mellom en voksen og et barn, er det alltid den voksene som må ta ansvaret for situasjonen og for å gjøre forholdet bedre!

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke lest gjennom alt her. Men HI, du må gå inn i deg selv. Skjønner ikke du at dette barnet gjør opprør fordi hun trenger oppmerksomhet. Og hvorfor måtte du påpeke at det var STEdatteren din? Du valgte å gå inn i et forhold med en mann med barn, og da må du ta konsekvensene av det.

 

Jeg har en stedatter selv, på 8 år. Hun også har prøvd seg på litt opprør, og det er jo helt naturlig. Men jeg har satt meg ned med henne og tatt en skikkelig jenteprat. Det førte til at vi fikk et supert forhold. For hun fikk da lov til å si hvordan hun følte seg midt oppi alt dette. Og forstod endelig at jeg ikke er en fiende. Det er ikke enkelt for et barn å plutselig får en "ny" mamma eller pappa.

 

Lurer litt på om det har rabla totalt for deg, her... Eller om ikke klarer å se lenger enn din egen nese.

[Anonym bruker]

Hei, HI!

Jeg blir forbauset over hvor kategorisk enkelte innlegg her er. Livet er aldri svart-hvitt i relasjoner! Men det er helt klart at denne 10-åringen har en grunn til at hun gjør som hun gjør. Og det er like klart at det er dere to, din samboer og du, som har ansvar for å finne ut av dette.

10-åringen er tydeligvis en bevisst liten jente som trolig er ganske oppvakt...

Kan det være en mulighet for at du og pappaen setter dere ned og prater med henne sammen? Det må i så fall gjøres på en konstruktiv og voksen måte fra deres side. Dere må ha snakket sammen på forhånd og blitt enige om at dere står sammen om dette. Merker hun den minste lille splid mellom dere er hun trolig oppvakt nok til å bruke det mot dere... Ikke undervurder hva en 10-åring forstår!

 

Jeg vil tro at pappen går i forsvar overfor deg fordi ingen liker kritikk av sine egne barn, og som noen skrev over - får en "blind spot" for dem. I tillegg er det jo en del voksne som er konfliktsky og ikke orker eller greier å ta tak i slike ting. Noen vet virkelig ikke hvordan de kan ta tak i slikt heller fordi de kanskje er oppvokst uten klare grenser selv. Jeg vet ikke hvor din mann er i dette, kanskje vet han ikke selv heller. Om du greier det, så snakk alene med ham, forbered hva du skal si og be ham lytte til du er ferdig. Si at du er glad i ham og ønsker at alle skal være en velfungerende familie. Si at det er situasjonen som er uholdbar, oppførselen til 10-åringen som ikke er akseptabel - men at hun er en flott jente. Lytt deretter til hans synspunkter på situasjonen. Skal dere greie dette må dere finne ut hvorfor 10-åringen ikke tilpasser seg situasjonen og sammen med henne finne en løsning. Jeg tror det er viktig å ikke kritisere hverken han eller henne for mye når dere prøver å finne en løsning, da går de automatisk bare i skyttergraven. Det gjelder de fleste av oss. Følelser er jo ofte ikke rasjonelle. Heller si hvordan dette oppleves for deg og at du ønsker en løsning. Spør ham om hvordan han ønsker at familien skal fungere. Dette er hans ansvar også.

Når dere møter 10-åringen sammen er det veldig viktig å vise at dere er enige, uten at dere er mot henne - en utfordring. Spør henne hvorfor hun gjør det hun gjør, og hør på svarene hennes. Om hun ikke vil fortelle noe eller diskutere med dere hvorfor hun gjør som hun gjør, så prøv å spørre hvordan hun ønsker at ting skal være. Lytt til det hun sier - eller ikke sier. Det er uansett en grunn til at hun gjør det hun gjør!

Se hva dere kan møte henne på og sett tydelige grenser, hvor du og pappen viser at dere er enige i disse grensene. Det er dere som voksne som kan - og må - sette grenser for barna! Hvis hun ikke vil snakke i det hele tatt så fortell henne hvordan ting skal fungere i familien, og at dere mer enn gjerne hører på henne om hun har noe å si når hun har tenkt seg om, slik at hun vet at døren er åpen for å komme til dere.

 

Om pappaen ikke vil være med til familievernkontoret så er ikke det noen grunn til at du ikke kan gå dit for å få råd for din egen del, HI. Det kan kanskje være godt for deg uansett hvilken vei dette går.

 

Håper dere finner ut av beste løsning for dere alle, HI! Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Bare jeg som sitter igjen med følelsen av at HI enten er et troll, eller små "lyver" i innleggene sine?

 

Først nevner hun/du et nært stående bryllup "soon to be husband", så blir hun/du sint for at noen påpeker et nærtstående bryllup, for det har hun/du ikke nevnt i det heletatt?

 

Også er det den: leter etter ny boplass for meg og mine barn, for så å skrive at du vil holde sammen med denne mannen uansett hva denne ungen prøver seg på?

 

Enten er HI sykt dårlig til å kartlegge saken, hun/du glemmer hva du skriver og/eller endrer på div ting halvveis inn i debaten. Enten dette, eller så sitter du å troller en spøk du ikke klarer å ha oversikt over.

[Anonym bruker]

Det er ikke uvanlig at stebarn bedriver ren sabotasje av alt som de vet stemor har lyst på, lyst til å gjøre. Det er et faktum.

Man må ikke la seg knekke, man må stå på sitt, men man må også jobbe med den underliggende situasjonen. Oftes er problemet at barnet vil at mor og far skal være sammen igjen, eller at stemor skal fordufte.

Det er ikke stemor som sitter på nøkkelen her, men et problem foreldrene må løse.