I går kveld ødela stedatteren hele kvelden vår.

[Anonym bruker]

Mange av dere her er jo helt på jordet! Dere skriver innlegg(om andre temaer) her om grensesetting og er bare SÅ opptatt av at barn må ha litt oppdragelse og blabla når det gjelder egne barn. Men når det er snakk om "stebarn" er dere jo helt grenseløse. Jeg ville ha reagert på akkurat samme måte om det var mitt barn eller mannens barn eller et hvilket som helst barn som oppholdt seg i mitt hus for den sakens skyld! DET er omsorg! Oppførselen til denne jenta er ikke bra og bør taes på alvor for hennes egen del, før hun blir helt uspiselig. Hvordan tror dere dette blir om noen år? Klokka var absolutt sengetid for et barn på 10 år! Kjærlighet og omsorg er å ta barn på alvor! Hun ber jo om at noen skal ta tak i det! Hilsen 6-barns mor, pedagog og en med erfaring med både mine,dine barn og som beredskapshjem for barnevernsbarn.

[Anonym bruker]

Ser godt at det er et problem. Det er et problem fordi voksenkveldene blir ødelagte. Men det er det minste problemet.

Det er problematisk fordi stedatter er så sjalu og mistilpass at hun har behov for å ødelegge voksenkveldene.

 

Det største problemet er at hun ikke kan fortelle hva hun har sett og hørt til mannen, fordi han blir sint, sur og ikke tror henne.

 

Problemene kan ikke løses før de er erkjent!

 

Det er veldig problematisk at et barn skal styre huset, det er veldig problematisk at hun skal forside stemningen til en sånn grad at hi vurderer å bryte opp hjemmet.

 

 

ALLE i den familien er best tjent med at far er åpen for diskusjon om problemene, og slik kan være med å samarbeide med sin kone om løsninger.

 

Voksenkvelder har vi alle behov for, både fra egne barn og stebarn. Men igjen, det er ikke det største problemet. Problemet er at et barn kan sette i gang splid mellom de voksne i hjemmet. Svært usunt for hele familien.

Fordi om barna alltid skal være i fokus, så er det lov å ivareta seg selv også. Det er ikke å ha barna i fokus, å la dem styre familien. T ansvaret er for stort for et barn, og det er dessuten bare voksne som kan se hele bilde for å finne frem til langsiktig levesett som gagner alle.

 

[Anonym bruker]

Slik oppførsel er det viktig å ta tak i med en gang. Det blir ikke bedre om noen år for å si det slik! Men jeg ville latt alt gått gjennom faren. Snakk heller med han og kom frem til en plan for å håndtere dette med han. Håper at det ordner seg.

[Gjest Yunie]

Jeg forstår deg HI. Støtteklem fra meg. Jeg har ingen gode svar, eller råd, men jeg vil i alle fall at du skal forstå at du ikke er helt ute å kjøre. Jeg reagerer også på frekkheten med at hun triumferer over det.

[Anonym bruker]

Syns du og henne skal prøve å gjøre noe koselig sammen. Noe dere begge vil like, som kafé, badeland, shopping, ri sammen eller lignende. Det høres ut som om hun har problemer med å komme til ro med at du og faren er sammen. Håper dere finner ut av det. Hvis du bestemmer deg for å straffe henne, så skal det være deg og faren hennes som gjør det SAMMEN. Å gjøre noe bak hans rygg vil skape en flid mellom deg og han.

[Anonym bruker]

Det er ikke DIN jobb å oppdra et 10 år gammelt barn. Du kan ikke plutselig dukke opp med dine ting, dine barn og dine regler i pappas hjem og bestemme hverken det ene eller det andre. Det er farens jobb å sette grenser og bestemme konsekvenser for sin datter. Du vil kun gjøre deg upopulær hos henne ved å forsøke hos ei jente som allerede er så stor. Og dette står i alt av psykologi bøker. Det er pappaens jobb å oppdra og din jobb å støtte pappaen.

 

Pappaen må da sørge for at alt fungerer for alle sammen, men klart som vann er at han nok har dårlig samvittighet for datteren som han treffer bare annenhver helg når han bor sammen med en annen manns barn hver dag. Det sier seg selv, det ville vi alle hatt. Reguler deg HI, mannen kommer til å velge datteren sin over deg og dine barn anyday.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er mildt sagt fortvilet og takker alle dere som støtter meg.

 

Jeg vurderte å ta en prat med henne og si at uansett hvor ekkel hun er så vil vi fortsatt holde sammen. Moren og faren dro fra hverandre da hun var 6 mnd så hun har aldri kjent et liv sammen med dem.

 

Vi har hatt tid alene og jeg har fotalt henne at pappaen elsker henne mer enn noe annet og at jeg ikke står i veien for det. Jeg føler jeg har gjort det jeg kan og nå klarer jeg bare ikke mer.

 

Jeg sa til pappaen at neste samværshelg tar jeg mine barn og reiser bort. Helgen etter det jobber jeg og helgen etter det tar han henne bort på helgetur. Men da sa han at det kunne vi heller ikke gjøre og det skjønner jeg jo for det blir jo som å løpe fra problemene.

 

Jeg skal i alle fall bruke noen dager/netter på å tenke over dette og så se om vi finner en løsning.

 

Hadde jeg visst hvor vanskelig dette var hadde jeg aldri ALDRI startet et forhold med denne mannen. Men å dra nå vil skuffe mine barn. De vil igjen oppleve et brudd. Vi har det ellers fantastisk og det er kanskje det jenta er sjalu på ikke vet jeg. Føler jeg har gjort så mye og får bare dritt tilbake.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Ok så da oppdrar han sitt barn og jeg mine barn er det det du mener?

 

JEG irettesetter ikke hans barn og han heller ikke mine?

 

Hva skjer når vi får barn sammen?

 

HI

[Anonym bruker]

Har dere ikke nok barn? MÅ dere ha barn sammen?

Syns du lager noe voldsomt styr over at en 10-åring styrer på rommet sitt på kvelden. Du vet ikke om du skal avslutte forholdet grunnet dette også snakker du om flere barn?

[Anonym bruker]

Rent hypotetisk spørsmål til en som sa at faren oppdrar sin datter og jeg ikke skal irettesette henne

 

HI

[Anonym bruker]

Pøh.. det der er bare tull.

Selvfølgelig skal du sette grenser i ditt hus. Det gjør da jeg. Mine husregler gjelder for både nieser og nevøer som er på besøk her. Selv om foreldrene deres er der, skal ungene respektere MINE reglene som gjelder for MITT hjem. Da driter jeg i om foreldrene lar dem få løpe rundt med kaker og mat. Det er IKKE lov i mitt hus. Her skal ungene sitte til bords!!

Det samme skal skje hjemme hos deg.

Hvis du overlater ansvaret for grensesettingen til far, vil jenta oppleve at dine regler og grenser ikke teller.

[Anonym bruker]

Har lest gjennom de fleste innleggene her og...

 

Er enig i: ikke ta fra henne ridetimer og spesielt ikke bak fars rygg. Hvis du ønsker et godt forhold til jenta, så ikke skap unødvendig mistrivsel. Da vil du aldri få det til.

 

Lurer litt på: du sier at du skal vente og se hvordan det går... Det kan du vel ikke i og med at du snart skal gifte deg med mannen? Anbefaler i alle fall å sette ekteskapet på vent.

 

Tips: Si til far at så lenge hun ikke kan oppføre seg og så lenge dere ikke er enige, kan han betale for ridetimene. Har han ikke råd, må han ta seg tid til å bli enig i hvordan dere skal gjøre ting og følge det dere er enige om.

 

Meg som stebarn: Misliker stemoren min. Hun kom inn, overtok all oppdragelse og faren min måtte snike til meg goder i all hemmelighet og hvis jeg forsnakket meg og nevnte at jeg hadde fått en tyggis (DET gjorde jeg bare en gang) Så ble det en kjempekrangel etter jeg hadde lagt meg, men de ante ikke at jeg ikke sov. Jeg gråt og gråt fordi jeg synes hun var direkte slem med han. Hun kalte meg bortskjemt fordi jeg fikk en tyggis!? Jeg fikk alenetid med han, men kun fordi hun da ble kvitt meg noen timer. Jeg skulle virkelig ønske hun forsøkte å finne ut hvem jeg egentlig var bak masken jeg satte opp fordi jeg ikke i det hele tatt likte å være en kasteball mellom to hjem.

 

Liker stefaren min. Han kom inn etter stemoren min og jeg hadde (som Egon) en plan. Jeg skulle ødelegge alt for de! Så kom 17 mai. Mannen ga meg 100 kroner å kose meg med. Hadde jeg ikke plaget de nok? Hadde jeg ikke forsøkt hardt nok? Jeg stod lenge og tenkte.... Så sa han: jeg er veldig glad i mammaen din og jeg vil så veldig gjerne være sammen med henne til jeg dør. Og da er det så viktig at mamma ikke må velge mellom oss og at vi heller deler på henne. Jeg svarte at jeg ikke ville dele. Burdagen min et par mnd senere fikk jeg 200 kroner. Jeg kunne virkelig ikke skjønne hva jeg gjorde feil i ødeleggingen. Jeg gjorde ALT jeg kunne for å ødelegge og her kom mannen med belønninger. Han så på meg igjen og sa: du skal ha for innsatsen, men kan ikke vi heller være venner? Det gjør det litt lettere.... Slik fortsatte det. Jeg ble alltid inkludert i alt de skulle, fikk alltid tilbudet om å være med han alene og de sammen... Mannen ga seg ALDRI med å inkludere meg i alt og til slutt skjønte jeg at han var der for oss, ikke for mamma og mot meg.

 

Meg som stemor: Jeg har innsett at det er lettere å bli sur, lei seg, forbanna osv på andres barn enn på eget barn. Det er nettopp derfor disse kamelene er viktige å svelge. Da blir det ikke forskjell. Vi har det som HI, bare hver våre barn. Når vi er her alle sammen er vi her alle sammen. Jeg svelger mine kameler, han svelger sine. Vi har lovet hverandre å stoppe og tenke "hva om mitt barn gjorde dette? Hvordan ville jeg reagert?" før vi handler. Jeg kaster ut gubben og har jentekveld med jentene og siden vi ikke har noen gutter, finnes det ikke guttekvelder. Stebarnet mitt betror seg til meg og omvendt. Ikke fordi jeg vil, men fordi det er viktig for barnet. Alenetid med hver siner foreldre gjør vi ikke selv om vi har full mulighet til dette. Men vi vil oppfattes som familie og da må vi være det. Min datter er 10 år og synes at det å legge seg er oppskrytt. Hun er supernysgjerrig og vil gjerne ødelegge om hun ikke får delta. Vel... Hun er på rommet, vi bryr oss ikke, hun kommer ikke ut, hun skjønner at det ikke funker og det gir seg. Er bare innimellom hun er slik nå. Hans datter er 7 år og synes at det å leke ute er oppskrytt. Hun får beskjed om å kle på seg og gå ut og jammen har hun det ikke gøy også etter en halvtime med furting. Da vil hun ikke inn.

 

Vi har veldig forskjellige barn. Min datter er en filosof. Hun tenker mye og er rimelig hissig i perioder om vi ikke forstår henne. Da tar mannen min henne med på fisketur slik at hun får roet seg. Hans datter sliter med angst. Mens de to andre er på fisketur, snakker vi om det som er vanselig for henne og gråter litt sammen. Dette inkluderer selvfølgelig sjokolade:)

 

HI: Du sier at hans barn får goder dine barn ikke får. Vel.. Det er jo faktisk du som stopper dette. De helgene dere ikke har hans datter eller de helgene dere har henne også står du fritt til å ta dine barn med deg på badeland og kose deg med de. Har dere bare en bil finnes det buss og går det ikke buss finnes det taxi og har du ikke råd til det, så har dere sykler. Akkurat når det gjelder dette, så er det vel egentlig ikke hans eller hans datters skyld at du velger å være hjemme og bake i stedet for å gjøre andre ting?

 

Jeg har hatt det slik som deg flere ganger, men da ikke på grunn av barnet hans. Mer på grunn av at hele situasjonen er vanskelig. Til tider var jeg så naiv at jeg trodde jeg hadde problemer med hans barn og at omvendt ikke eksisterte. Men, jeg hadde jo faktisk ikke spurt han hvordan han hadde det som stefar. Det er fortsatt vanskelig i perioder, men det er helt supert i andre perioder. Jeg misliker ting ved hans barn (og han ved mitt) men de kamelene svelger jeg glatt for de fine periodene. Jeg vurderer ikke lenger å skille meg, men ofte lurer jeg på hvordan det hadde vært om det ikke var så vanskelig når det er vanskelig.

 

Bestem deg før dere er gift i alle fall. Utsett bryllupet litt til du får bestemt deg. Og fortell samboeren din at du vurderer dette og... Ikke glem: Spør hvordan han har det som steforelder og godta svaret uten spørsmål!

 

 

[Anonym bruker]

ja, hi, ikke tenk på de hjerneløse svarene du får her. Selvfølgelig er dette noe å ta tak i og ingen har rett til å stille spørsmål rundt om dere skal ha barn eller ikke. Det er jo faren som må ta ansvaret i denne situasjonen. Det er han som må prate med og følge opp datteren. Men samtidig skal hun respektere deg og grenser og regler i huset, hvis ikke blir det følger der og da. Har du ikke noen fornuftige venninner du kan prate med? Kanskje ta dette opp på du annet forum som er seriøst? Sikkert bedre for deg det

[Anonym bruker]

En 10-åring er stor nok til å vite hva hun gjør. Og det er stor forskjell på å holde på med ting på rommet, og det å bråke mest mulig for å irritere. Har inntrykk av at det er mange enslige mødre her inne, som fryder seg om stemødre får gjennomgå. Virker som en ufyselig jentunge! Ville ikke gjort noen anstrengelser for å behage henne, før hun endret oppførsel.

[Anonym bruker]

Har jeg noen steder skrevet at vi skal gifte oss?

 

HI

[Anonym bruker]

Jepp.. I dette innlegget:

 

"Tusen takk 11.45.

 

Jeg føler også kanskje at jeg må søke time hos en rådgiver her. Jeg er helt fortvilet over hvordan dette har utviklet seg. Jeg ønsker jo at godt forhold til mitt stebarn men blir til tider flau over hvordan hun er også hos andre.

 

Mange av mine venninner har påpekt at hun er en skikkelig bortskjemt jente som turer frem som hun vil og hun blir ikke så godt likt av andre barn heller men jeg har alltid tatt henne i forsvar.

 

Men at dette gir diskusjoner mellom meg og min soon to be husbond er jeg veldig oppgitt over. Jeg er virkelig fortvilet over dette.

 

Hva gjør jeg feil tenker jeg hele tiden og det sliter meg ut og jeg gruer meg hele tiden til disse helgene. Jeg har til og med vurdert å reise bort med mine egne barn annenhver helg. ((("

 

 

 

Hvis du ikke skal gifte deg mefd denne mannen, så antar jeg at, som en annen her sier, tilpasser innleggene dine etter kritikken du får!

[Anonym bruker]

Sorry. Ja du har rett. Jeg tilpasser ikke innleggene etter kritikken men valgte ikke å lage et utfyllende første innlegg. DET burde jeg kanskje ha gjort for å unngå kritikk men frustrasjonen har bygd seg opp over lengre tid.

 

Så jeg fyrte løs med et kanskje litt kort første innlegg. Beklager det.

 

Jo takk det er kanskje riktig å utsette bryllupet en stund.

[Anonym bruker]

11;54 JEG ER ENIG MED DEG!!!

 

syns det er utrolig mange som syns man skal forskjellsbehandle særkullsbarn her... Det er utrolig feil. Like regler for alle barna syns jeg. Og en 10 åring er UTROLIG utspekulert. Det vet alle som har barn i den alderen, eller som er rundt den alderen. Dersom dere som mener at en 10 åring som oppfører seg som dette ikke skal ha konsekvenser for egen oppførsel fordi de er særkullsbarn, er det ikke rart at statistikken for brudd/skilsmisse er så høy som den er.

 

Jeg er derimot enig i at dere bør snakke om dette og være enig i hvordan man skal ta seg av dette. Gjør du noe "bak ryggen" på far, vil det lett lede til at denne 10 åringen veldig fort lærer seg at hun kan si jammen pappa sa, eller ja men stemor sa at... og spille dere opp mot hverandre. Viktigste dere kan gjøre for forholdet sin del, er åpen kommunikasjon om dette. Be din egen datter si hva hans datter sa til henne om du syns det er ok. Du har tross alt et vitne. Men spørsmålet blir jo da er det rett ovenfor din datter å sette henne i de skoene?

 

Syns i allefall at noe bør skje. Har selv særkullsbarn, venter felles barn nr 2 og mannen har og et særkullsbarn. Vet at hverdagen ikke alltid er enkel. Mest av alt for barna som savner motsatt part når de er hos mor/far. Men man kan ikke lage egne regler for dem bare fordi hverdagsadressen er annerledes. Gjr man det, vil problemene bli større, forlenges i tidsløp og respekten for den nye damen eller mannen i huset og deres barn bli lik 0.

 

Snakk med sambo din, rens luften, ha åpen kommunikasjon. ikke vær redd for å si hvordan du føler det, men la det være klart at du ønsker å finne ut av dette, både for stedatteren og hans del, ikke minst for dine egne barn som og vil lide dersom dere går inn for brudd.... Masse masse lykke til.

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager stilte du spørsmålet om hvor du hadde skrevet at dere skulle gifte dere i stedet for å bare svare på det med en gang?

 

Tror du er tatt i løgn og fortsatt så kaver du etter å vri det til det motsatte. Synes du skal gi deg mens leken er god og ikke legge mer dritt mot dette barnet ut på denne siden. Spesielt når det ikke er tilfelle.

 

Svarte deg seriøst tidligere fordi jeg trodde det kanskje var tilfeldig at svare passet kritikken, men etter et langt(!) svar med flere tips om hvordan det er å være stebarn og for andre som har det, så henger du deg opp i at du ikke har skrevet at dere skal gifte dere?

 

Tror ikke et dugg på deg. Hvis du legger på sånn til dine venninner også, så møter de jo barnet med en innstilling som er vrengt i utganspunktet og det av deg! Du burde skamme deg!

 

Venter nå på et innlegg hvor du svarer at du hadde glemt at du hadde skrevet at dere skulle gifte dere og at du trodde jeg skrev dette fordi jeg hadde avslørt hvem du egentlig er (irl). Også venter jeg et svar om at du ALDRI har sagt noe til venninnene dine om barnet (bullshit! Til og med jeg som synes det går greit snakker med venninnene mine om hans barn i stedet for å kaste frustrasjonen på han)

 

Du fremstiller deg selv som en helgen og innrømmer (det jeg kan huske) ikke en eneste feil (pove me wromg!) med deg, kun med dette barnet og samboeren din. Og barna dine er den tapende part fordi de ikke får noe som du som mor bør gi de!

 

Æsj! Nå ble jeg sinna på deg og!......

[Gjest Antarctica]

Hvis MITT kjødelige barn hadde holdt sånt helvete at andre unger i huset våkna, så hadde jeg eksplodert til de grader!

 

Nå har det ikke skjedd ennå, men jeg har hatt episoder da han kjasa om kvelden og kanskje prøvde seg på noe slikt (han var ca 11) ved å strekke leggetida i det lengste og finne på påskudd for å hale det ut. Da sørget jeg for at det gikk over på noen få uker. Bl a ved å bli selektivt døv, og ved å ikke svare annet enn "god natt" til hans henvendelser. Han hadde en kveld da det toppet seg (før det slutta helt) med mye roping på rommet. Men han skrøt ikke av det til de andre på en så ufyselig utspekulert måte etterpå, tvert imot furta han og sa at jeg ikke "brydde meg" selv om han ropte mamma.

 

Vet dere hva jeg svarte? Jeg svarte: "Ganske riktig! Jeg brydde meg null, og slik vil det fortsette! Etter dette klokkeslettet er din dag over, og du skal ligge i senga og holde fred!"

Og det ville jeg ha syntes var rimelig både overfor barn og stebarn. Det er bare tull å tøye og forhandle om sånt!

[Anonym bruker]

Jeg er ikke stemor, men har barn i alderen 0 til 11 år. Jeg kan med hånda på hjertet innrømme at jeg hadde blitt sint på barna her om de hadde holdt på å styre og stelle til langt etter leggetid. Hadde faktisk en runde med 11åringen i kveld. En time etter hun hadde lagt seg hadde hun vært oppe igjen 3 ganger. 1.gangen fordi hun var tørst, 2.gangen fordi hun måtte på do (go figure) og 3.gangen fordi "åhh mamma, jeg skulle klø meg på leggen med foten, åsså skrapa jeg beinet på tåneglen min. Den er så skarp. Tror jeg må gå å klippe den", så duret hun inn på badet. (som om hun ikke kunne klipt den i morgen.) Og da fikk hun beskjed om "KOM DEG I SENG, KLOKKA ER OVER TI, DETTE GIDDER JEG IKKE, MARTINE!!"

 

Ser ikke problemet i å snakke hardt til et stort barn som med viten og vilje drøyer og haler ut leggetiden.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke giddet å lese alle innlegg her, men har lest noen. Blir så provosert av alle "bedreviterne" her inne, som mener hun bør få lov å romstere på rommet sitt. Et barn på 10 år er et barn og bør ha leggetider. Og hun bør respektere det som blir sagt. Hvis ikke bør det få konsekvenser, på samme måte som det bør få konsekvenser når alle barn ikke følger regler med vilje. Litt voksentid etter at ungene er i seng er hos oss en nødvendighet. Selv om man har samværsbarn, skal vel ikke de være våkne til de voksne legger seg rundt midnatt.

 

Hos oss kan vi begge si fra til alle ungene og de respektere det uansett hvem som sier hva. Hos oss gjelder våre regler som må respekteres av alle. Og selvfølgelig skal ALLE ungene følge samme regler, enten de bor fast eller ei. Vi har tilpasninger etter alder på barna, og vi har både en 9 åring og en 10 åring, og i helgene må de i seng 21.30. Da er de så trøtte så de sovner med en gang. Vi sier fra til ungene et par ganger når det er noe, siste gang gir vi beskjed "dersom du ikke nå følger reglene, må du også ta konsekvensene og da blir det ikke ridning den neste uken. Dette blir ditt valg." Da vet de hva de har å forholde seg til, og opplever så og si aldri at de da fortsetter. Men vi følger også opp det vi sier og det vet de. Vi ikke er strenge, men vi har regler vi forventer skal følges av alle. Det må vi med så mange barn vi har i hus til enhver tid.

 

Mitt råd til deg, snakk med pappan og bli enige her om hvilke regler som gjelder i deres hus. Snakk med ungene og gi beskjed om hva dere forventer og hva som skjer om de ikke følger reglene. Vær konsekvente og følg opp det dere sier, selv om det er upopulært der og da. Det skjer sannsynligvis bare en gang, og neste gang har de skjønt hva som gjelder.

 

Trøsteklem

[Anonym bruker]

Uansett om det er et biologisk barn eller et stebarn, så er det i overkant å si at et barn ødelegger kvelden deres. Faktisk synes jeg det er rart at 10 åringen selv vet og sier at hun ødelegger, dette må hun ha hørt fra noen. Hvis man ønsker at et barn skal være usikker og utilpass så er vel dette den best måte å gjøre det på, fortelle det at det ødelegger med sin blotte tilstedeværelse. Det er jo tydelig at dette barn ikke får lov til å være seg selv med alle sine feil, mangler så lenge HI er i nærheten.

Det er ikke din stedatter som skal ta hensyn til deg HI, det er du som skal ta hensyn til henne. Det er du som har "flyttet inn" på hennes domene ved å bli sammen med hennes far, det er vanskelig for de fleste barn.

Du sier at det alltid er noe med henne, at hun alltid ødelegger for dere, når du sier det slik så virker det som det er "oss og henne". Hun burde være en del av "oss"!!! Selv hadde jeg blitt veldig nervøs og engstlig hvis jeg måtte tilbringe masse helger sammen med noen som ikke så på meg som en del av familien men et vedheng som ikke kan oppføre seg og ødelegger.

Det virker som du ikke liker denne jenta, hvis det er tilfelle merket denne jenta det før du selv ble klar over det og hennes måte å takle det på er vel å oppføre seg slik at du føler hun "ødelegger". At du ikke liker henne er et problem du må ta tak i!!! Det er ikke hennes oppgave å fikse det.

Du har jo selv en datter, synes du det er greit at hun skal føle at hun ødelegger din dag eller kveld? Synes du det er greit om din datter gikk rundt å følte at hun ødela helgene dine? De fleste grøsser ved tanken på at barna sine skal føle det slik, for man er glad i barna sine og ser ikke på dem som en belastning, da er det heller ikke greit at man vet at et stebarn føler det slik og alikevel ikke trygger situasjonen, enda verre når man faktisk føler at man selv er offeret i en slik situasjon.

 

Man skal ikke være noen stor hobby psykolog for å vite at barn ofte i mangel på et bedre verktøy forsterker sin negative oppførsel fordi de da vet hvilke reaksjoner de får og at de da har noe å forholde seg til, negative forutsigbarhet, er bedre enn ingen forutsigbarhet. Du må nok gå i deg selv å se at hun i utgangspunktet antagelig ikke har vist at hun "ødelegger" med sin oppførsel, men at hun har har oppført seg slik hun har hatt behov for i en uvant situasjon, med 10 åringer er det gjerne en litt slitsom og påtatt oppførsel fordi de er usikre på seg selv og har behov for å vise en litt tøff og frekk fasade for å gi et inntrykk av at hun har kontroll i situasjonen, også har hun fått vite eller fortått at hun "ødelegger", og dermed er lysten til å å være sitt hyggelig selv, enda mindre, tenk så ille det ville være for henne hvis hun ble mottatt som en "ødelegger" når hun er seg selv også.

 

Mitt beste råd til deg er å ignorere det du mener er negativ oppførsel og belønne henne i form av ROS, kos og klem eller andre ting de gangene du ser glimt av den god jenta hun er. Berøm henne for alt positiv oppførsel og la faren håndtere negativ oppførsel ved å være tydelig i forhold til deres regler og forventninger, for det er ikke din oppgave. Hvis du ønsker et godt forhold til henne så sett deg ned med henne å fortell henne (og men det) med en positiv tone at du synes hun er en fantastisk jente og hvor god og flink hun er, hvor glad du er for at din datter har fått en søster i henne, hvor hyggelig du synes det er når hun kommer på besøk, at du gleder deg til hun kommer, men at det desverre har vært noen misforståelser som gjør at det har blitt litt krangling men at dere får jobbe litt med det (uten å ta opp ting du mener er negativt bare at du også ser at ikke alt er bra mellom dere to). Fortell henne hvor heldige dere to er som har en ting felles, dere er veldig glad i pappa'n hennes. Deres felleskap består i at dere er glad i samme person og han er glad i dere, at dere har denne personen felles og dere står denne personen nærmere enn alle andre. Fortell henne at hun kan komme til deg hvis det er noe som plager henne, men at du skjønner hvis hun heller velger å snakke med sin mor eller far, men at du skal høre på henne hvis hun velger å komme til deg. Ta henne med i planleggingen av aktivteter når hun er hjemme(hos dere) klarer dere å hjelpe henne til å ta valg som passer for alle i familien, tid og lommebøker, må hun berømmes enda mer for sine forslag.

Du kan også fortelle henne at du setter pris på om hun følger de reglene dere har når hun er hos dere, men hvis det er noen regler som hun synes er annerledes eller vanskelig å forholde seg til så må hun si fra slik at dere kan vurdere det eller forklare henne hvorfor dere ønsker å ha det slik.

 

Det er ikke sikkert hun reagerer veldig positivt til det du sier men jeg kan garantere at hun hører etter og at hun vil holde deg til alt du sier og hvis du følger opp dette vil du skape et forhold til henne som gjør at hun føler hun har litt mer kontroll i situasjonen, hun vil føle seg ønsket etterhvert som du gir positiv oppmerksomhet, og skulle du føle at du må korrigere henne så si det så enkelt som: "Slik oppførsel vil vi ikke ha her i huset", uten å kritisere henne som person eller hennes handlinger. Da blir det oppfattet som at "dette er en regel jeg må forholde meg til ikke en feil med meg" Du skal være veldig veldig veldig forsiktig med på kritisere henne som person eller hennes oppførsel i negativ forstand! Det fører ingenting godt med seg,tenk på hvordan du selv føler det når du blir kritisert!

 

Når dette er sagt må du nok forvente at du både kan SE og HØRE at du har en 10 åring i huset, fra du står opp til du legger deg, enten du vil ha voksentid(?), er syk, har besøk hva det måtte være. Om 3 år vil du nok høre henne etter at du legger deg også, så du har dårlig tid med å skape et godt forhold til denne jenta og sørge for at det er gjensidig respekt mellom dere. Det er faktisk ditt ansvar å sørge for at det blir det, for du er den voksne, din stedatter er bare et barn som ikke hvordan hun skal forholde seg i denne ubehagelige situasjonen.

(Voksentid har man bare når man har barnevakt og har fjernet seg fysisk fra samme sted på barna, slik er det bare)

[Anonym bruker]

Jeg er ikke stemor men har vært det før. Jeg forventer at i MITT og mannens hus gjelder det samme regler for barn som er like gamle. At det ikke gjøres forskjell på mine, dine og våre KUN fordi noen av de er skilsmissebarn og andre ikke. Alle skal inkluderes like mye, og samværshelger skal ikke ligne Las Vegas-ferie til særkullsbarnet der øvrige barna blir skjøvet til siden.

Det med at man skal ta særkullsbarnet som sine egne og inkludere det, innebærer også at de reglene som gjelder for andre barn (og voksne) i huset, gjelder også for særkullsbarnet. Forskjellsbehandling skaper kun krangel, sjalusi og mistilpasshet. Mine egne barn vet når det er leggetid og at det er forbudt å gå ut av rommet med mindre man MÅ på do, og at det heller ikke lov å spille, se tv eller bråke på rommet etter leggetia. Har ikke hatt problem med å følge dette fra barna fylte ca 3 år.

[ConsuelaBananaHammock]

Nå har jeg nok ikke fått med meg alt som er blitt skrevet på denne tråden, for det er en hel del.

 

Men jeg ville ikke kalt det for voksentid.

Det er leggetid for barnet, fordi barn trenger søvn.

Når kl er 23 skal ikke et 10 år gammelt barn romstere rundt på rommet, vekke andre barn i huset.

Da burde den jenta sove.

Om hun ikke får sove får hun ligge i senga si og lese en bok til hun sovner!

 

Når det kommer til at hun vil ødelegge deres voksentid (som jeg mener er feil ordvalg), så ville jeg ha valgt å overse dette.

Dere gjør mye riktig for å tilrettelegge for at jenta skal få pappatid osv, og det vil nok ta tid for henne å slå seg helt til ro med at hun må dele sin far med deg og dine barn.

Jeg ville også prioritert å gjøre ting sammen, som en hel familie.

Om du viser at du er gla i jenta, velger å overse hennes små trimufer (som dere selv har greid å skape, med at dere har poengtert at dette er deres tid jenta får mulighet til å ødelegge), så tror jeg det vil roe seg til slutt.

 

Hun er bare 10 år, og jeg skjønner at det er vanskelig!

Men det er jo bare snakk om annenhver helg, det tar ikke all deres tid og de få helgene det er snakk om greier du nok å svelge litt sjalusi fra henne.

Du og dine barn har jo hennes pappa alle de dagene hun ikke er der, uansett om hun får alenetid med faren hver helg 24/7 de helgene hun er der, vil hun nok fremdeles kjenne på følelsene av at dere har han hele tiden.

 

Hang in there, det ordner seg til slutt