Jeg er sånn i tvil! Hva tenker dere om forholdet vårt...? (langt)

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren har vært sammen i ca to år. Vi flyttet sammen omtrent umiddelbart, og det første året hadde vi det veldig fint sammen. Jeg ble uplanlagt gravid, men det ble godt mottatt hos oss begge, og de 13 ukene jeg var gravid er de lykkeligste vi har hatt sammen. Så mistet vi babyen vår i en MA, og etter det har forholdet gått rett nedover... Det var ting som ikke var bra før også, men nå blir det bare mer og mer som ikke stemmer...

Han er stadig i dårlig humør, nedprioriterer meg, spør sjelden om jeg vil være med på ting. Bryr seg overhodet ikke om det jeg interesserer meg for, eller hvordan det går med f.eks. studier eller fritidsaktiviteter (jeg konkurrerer på nasjonalt nivå, men han er ikke interessert og vil hverken være med på trening, sosiale samlinger med andre utøvere og interesserte, eller konkurranser). Han gratulerer meg aldri med gode prestasjoner, og spør sjelden hvordan det går. Jeg spør stadig om han vil være med på ting - han vil ikke. Han er vil ikke være med på besøk til foreldrene mine (det synes han er kjedelig), han vil ikke være med på fest hos mine venner eller folk han ikke kjenner, og han er ikke interessert i å bli kjent med nye mennesker. Jeg blir gjerne med han til hans foreldre og hans venner.

Hjemme irriterer han seg over at jeg ikke gjør nok i huset, selv om vi gjør omtrent like mye. Om jeg har holdt på i huset en hel dag og ikke har rukket visse ting, kommenterer han kun det jeg ikke har gjort.

Vi har aldri sex lenger (jeg har alltid syntes vi har hatt for lite sex, og det har vi diskutert tidligere også), det blir sjeldnere og sjeldnere. Han er ikke kosete og liker ikke nærhet, unngår det når han kan. Sier sjelden at han er glad i meg, og når jeg spør, sier han bare at han trenger ikke si det for jeg vet at han er det... Jeg synes det er vanskelig å tro at han er glad i meg når han aldri viser det.

Vi har hatt flere heftige krangler i fylla, og sist vi var skikkelig uvenner var det nesten så jeg flyttet ut, men vi ble enige om å prøve en siste gang. Vi ble også enige om enkelte ting vi skulle bli flinkere til begge to, for å gjøre situasjonen bedre for den andre. Jeg føler at jeg holder min del av det vi ble enige om, mens han på sin side gir f og lar ting fortsette som før. Han sa sist vi kranglet at han ikke tror på oss lenger, men han var redd for å angre dersom det ble slutt. Jeg er forferdelig glad i han, men vet ikke lenger hva jeg skal gjøre - noen ganger er det bare ikke nok... Og tanken på å bli alene skremmer meg.

Vet ikke hva jeg skal gjøre... Noen som har synspunkter?

(Han har flere positive sider også, selvfølgelig, men nå for tiden føler jeg at forholdet er minst like negativt som det er positivt...)

 

Ønsker kun seriøse svar...

[Bjæk]

Jeg tenker ut i fra det du skriver at det kanskje ikke er liv laga. Er dere verken gift eller har barn sammen, vet jeg ikke om jeg hadde orket mer, var jeg deg. Dere har jo tydelig prøvd flere ganger, han lover bot og bedring men ingenting skjer.

 

Det eneste var om han var villig til å prøve parterapi eller noe sånt, for å få en annens synspunkt på saken.

 

Mulig jeg er i overkant negativ her, men jeg ser ikke for meg at han mirakuløst skal endre seg uten videre, og har dere sånne problemer allerede etter et par år, kan det være at det ikke er "meant to be".

[Anonym bruker]

helt enig med den andre kommentaren her, og for å være ærlig, synes jeg ikke den er overdrevent negativ, heller realistisk ut i fra hva du skriver.... dere kunne prøvd parterapi, men høres ut som forholdet mitt med eksen... eneste forskjellen var at han banka meg til tider da... men utenom det, er resten veldig likt, holdt ut med det, fra jeg var 16 og fram til i fjor, da jeg var 21, vi mista også, jeg var i uke 20 og han ga faen i alt, da tok det 3 mnd før jeg stakk... orka han ikke mer, man kommer til et visst punkt, men det kan ta tid... *føler **du** ikke det er riktig*, så ikke kast bort for mye tid på en du ikke har det bra sammen med, du kommer til å angre.... nå har jeg verdens beste kjæreste som virkelig bryr seg, er 16 uker på vei (har ikke vært sammen så lenge, men det er riktig for oss) og å ha det sånn unner jeg virkelig deg og, gidder han ikke parterapi en gang høres forholdet nesten så godt som dødfødt ut... beklager å måtte si det... hva synes foreldrene dine om at han ikke gidder besøke de da? jeg synes det er viktig at fyren gidder å vise initiativ, familien og venner er jo en stor del av deg.... huff håper du finner ut av det....

[Anonym bruker]

Jeg signerer Bjæk... Dessverre... =(

[Anonym bruker]

Du beskriver ganske nøyaktig forholdet jeg har til eksen (minus MA). Vi gjorde det slutt etter å ha prøvd lenge, og det var det beste som kunne hendt, vi er gode venner i dag, både jeg, eksen og forloveden min. Jeg tror du selv er klar over hva som skjer, men at du trengte å få luftet tankene litt her hvor ingen kjenner deg. Dumt å si det, men jeg er enig med resten av innleggerene, det ser ut som om det beveger seg mot brudd. Klem til deg!

[Anonym bruker]

Signerer Bjæk

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen - jeg vet jo selv innerst inne, at dette ikke kommer til å vare med mindre det skjer noe drastisk (og av erfaring vet jeg at dette drastiske med 99,99 % sannsynlighet aldri kommer til å skje...). Jeg syns bare det er veldig trist, for jeg er utrolig glad i han og det kommer til å bli utrolig smertefullt å evt se han med en annen jente, se han behandle en annen sånn som jeg hele tiden ønsker at han skal behandle meg... Han sier også at han aldri har tenkt å gifte seg, men han ombestemmer seg sikkert når han treffer den rette, og da kommer jeg sikkert til å spørre meg selv - hva var det som gjorde at jeg ikke var den rette? Jeg gråter bare ved tanken på å forlate han, men enkelte ganger kjenner jeg at livet hadde vært mye lettere uten... Jeg mener, hvem vil vel ha en kjæreste som ikke støtter opp, ikke bryr seg, ikke viser hva du betyr for vedkommende og heller ikke vil ha sex med deg...? Neei... Det går nok mot et brudd, det er bare tungt å innse.

 

HI