Gå til innhold

er sååååååå glad jeg er sammen med barnefaren


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Leser sååååå mange innlegg ang problemer med "ny familie".. og som inkluderer ekstra barn, ekser, biologiske foreldre, og alt det andre... og tenker jeg føler meg KJEMPEHELDIG som har en mann, vi har to unger og venter nr tre og har det greit sammen...

 

Vi er ikke blant de som er rååååforelska hver dag.. og har hatt dårlige perioder, men har kommet oss gjennom dem.. det er HARDT arbeid å være i et forhold.. ikke sånn romatisk Hollywood historie, med kun den eneste rette som man bare hr det bra med..

 

Tenker på dette når jeg leser svarene til folk her inne. Så fort noen skriver om et problem i forholdet, er det eneste/første svaret:

 

"GÅ!!!! Tenk på deg selv!!!!"

 

Jeg mener også at folk som er i forhold med misbruk, overgrep + + + skal gå. Man skal hverken bli slått, eller på andre måte bli utsatt for overgrep... Man skal da kunne vise ungene at man tar egen og deres helse på alvor og kommer seg bort..

 

men det kan ikke være sånn at

 

- han legger ikke sammen klær på eget initiativ : Gå fra han..

 

- han er veldig opptatt av datamaskine: Gå fra han....

 

- jeg er ikke så forelska hver dag lenger: Gå fra han..

 

- vi er uenige og krangler: Gå fra han....

 

Livet er utfordringer, og man må jobbe for det som er verdt noe.. og at ungene mine får vokse opp med både mamma og pappa... det er ABSOLUTT verdt noe...

 

har jobbet med skilsmissebarn på skole nå.. og uansett hvor vennlig og fredelig skilsmissen er.. dette er VANSKELIG for barna!!!!! Et dyyyyyypt sår...

 

Man er livredd for å traumatisere unger ved å pottetrene for tidlig.. men å la dem gå gjennom krangler og uenighet mellom foreldre.. det er ok..

 

Man er livredd for å fjerne smokk for tidlig.. de er jo så glade i den og de blir utrygge.... men å la dem skifte hus/hjem annenhver uke, for at foreldre skal få dekke egne behov for samvær er greit....

 

jeg synes det er spesielt...

 

Jeg VET det ikke er bare bare å holde sammen.. har kjent på det selv.. men er likevel stolt over at vi fremdeles er sammen... og har kommet oss gjennom mye.. håper også vi holder sammen slik at vi i framtiden kan glede oss over felles barnebarn og mimre om da ungene var små.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er også sammen med barnefar, men mener det må være opp til hver enkelt å bestemme hvor grensen går før når man føler det er nok dritt i forholdet. Føler ikke behov for å dømme andres grunner til hvorfor de forlater mannen/kona si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det trenger ikke å være at de tar imot dritt for å gå... men man er veldig opptatt av om "dette forholdet fyller mine behov"... og så glemmer man kanskje barnets behov... ???

 

Jeg sier ihvertfall bare at jeg er glad jeg slipper å forholde meg til alt det innebærer å ha mine, dine våre + ++.. ferier, uenigheter, urettferdighet mellom særkullsbarn etc.. leser innlegg her og ser at jeg skal sette pris på det jeg har.. og tenker at mange skulle lest litt av dette før de velger å gå.. har nå også lest en del folk som angrer på at de gikk fra barnefar og involverte seg med nye med egne barn... og skulle visst dette før de gjorde dette... håper folk tenker seg nøye om...

 

Og jeg sier ikke at ingen skal gå fra hverandre.. bare at ikke det ALLTID trenger å være den første og eneste løsningen.. men ser ut til at alle som skal gi råd mener det er den eneste løsningen...

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig enig med deg!! :) skjønner de som går ifra pga uforenelige ting i parforholdet, jeg har selv vært i et forhold med psykisk mishandling. det går ikke! MEN i "vanlige" forhold bør folk bli mer tolerant...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg har såpass tillit til folk generelt at jeg regner med at de "tenker seg nøye om" før de forlater faren/mora til sine barn. Tror det kun er et lite fåtall som forlater parnterens sin for små bagateller.

 

Jeg er også glad for at jeg slipper å forholde meg til tusen ulike ungeskokker og ekser, men jeg syns innlegg som dine blir veldig bedrevitende og til en viss grad arrogante. Og ikke minst fjollete der du må kaste på hundre å'er - "jeg er sååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååå glad..." Du antar jo at folk går fra partneren sin for tullete grunner, men det er ikke opp til deg å avgjøre hva som er gyldige nok grunner for dine medmennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan skjønne at en dyp krise i et forhold kan være en god grunn til å gå, men kommer man seg gjennom krisen tror jeg at et forhold har gode forutsetninger for å vare. Man holder jo sammen i "gode og onde" dager og jeg er sikker på at en krise eller fem stryker forholdet. Så klart en han eller hun utro eller man snakker og fysisk/psykisk mishandling er dette et stort tillitsbrudd og det kan være vanskelig å fortsette. Andre kriser kan være feks sorg og tap, men man må være to for å jobbe seg gjennom krisen og ikke legge alt på den ene parten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

HI, du og mange misforstår dette, og tror at en gammeldags kjernefamilie er "bedre" eller mer "riktig" enn en moderne familie. Jeg har en sønn fra før, vi har ett, snart to barn sammen. Selvsagt har det sine utfordringer, emn sånn er livet. Alle familier har sine utfordringer, vi har det verken bedre eller verre enn andre. Og barna har det det helt fint, du må huske at det er en svært normal familiesituasjon. Mitt barn har ingen "dyyyyyype sår".

 

Familier kommer i alle mulige varianter og fasonger, og alle typer er like mye verdt.

 

Så det er fint for deg at du har den type familie du synes er best for deg, vi synes vår familietype passer svært godt for oss. Og jeg må få insistere på at min familie er minst like "bra" som din. Det er like liten grunn til å synes synd på oss som det er på din familie.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er glad for at jeg er singel for hver gang jeg leser her inne :P

 

Men jeg gikk ikke av sånn smålige grunner, mer av sikkerhetsmessige grunner

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lever også sammen med barnefaren og vi venter nr 2. Vi har det fint ja! men...

 

Jeg synes likevel HI beveger seg utpå tynn is når hun kan komme med dette fjaset. Du har vel ikke opplevd samlivsbrudd fordi det ikke har vært nødvendig! Jeg fatter ikke hvordan du kan påberope deg retten til å kritisere andre familier sine problemer eller evt løsninger? Kutt ut. Det blir helt banalt. Den dagen du sitter der om ti år, skilt og alene, så vil du rødme av skam over det du skreiv og de holdningene du hadde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg tør å vedde på at mannen din tar ut skilsmisse om to år HI....

 

Vel uansett.. Jeg er et skilsmissebarn. Hele min barndom har jeg trodd at verden var en ond plass det det ikke fantes ekte kjærlighet (har vanskelig for å tro det den dag i dag). Var enebarn og mine foreldre bare eksisterte. De elsket ikke hverandre, tror ikke de var glad i hverandre lenger heller. Mye krangling og absolutt ingen gode følelser seg i mellom. Allerede som barn "visste" jeg at kjærligheten som ble vist på film aldri kunne eksistert.

Det er faktisk også skadelig å se foreldrene krangle over lengre tid. Det er faktisk skadelig å bo sammen med en mamma og pappa som ikke er det minste glad i hverandre og er dritt lei hverandre.

Jeg er et godt eksempel på et slikt barn... Aldri sett mine foreldre lykkelige før de ble skilt når jeg var 16 år gammel. Plutselig eksisterte de igjen. De levde.

 

Tror mange av de som prøver for harde livet å "holde ut" dessverre har barn som tar skade av dette. Selvfølgelig er det best for barn om foreldrene bor sammen, men ikke for enhver pris. Min yngre bror på 9 år ønsker for harde livet at mamma og pappa skal bli sammen igjen, han husker ikke hvordan det var når de var sammen heldigvis..

Barn må akseptere foreldrenes voksne (og kloke) valg. Foreldre må ikke "unormalisere" situasjonen. Synes også at de som bor milevis fra hverandre (skilte) burde kunne flytte til samme by pga. barna. Trist å måtte reise langt så ofte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gravert

Er også kjempeglad for at jeg er sammen med far til mitt kommende barn. Dette har ingenting med at jeg mener mor og far bestandig skal være sammen, men fordi jeg syns han er en super fyr.

Når jeg leser om hva enkelte samboere eller ektemenn på dette forumet har gjort eller gjør blir jeg mer oppsatt på og holde på den snille omtenksome kjæresten jeg har.

 

Det betyr ikke at jeg ser ned på dem som har funnet seg kjærester som jeg syns høres ut som dårligere valg. Jeg bare verdsetter mitt valg mer.

Når det gjelder mine, dine og våre så er det nok få som anser dette som en ideel situasjon, men som skilsmisse barn må jeg si det at om foreldrene holder sammen eller ikke er irelevant så lenge de gjør sitt beste for barna.

 

Avogtil må folk bryte ut av forhold som ikke er rett og jeg er temelig sikker på at jeg hadde det bedre med min single hverdagsmamma og helg og ferie pappa. Enn om de hadde bitt tennene sammen og fortsatt ekteskapet bare fordi jeg fantes. Har 6 halv søsken jeg ikke ville byttet for helle verden og et godt forhold til begge foreldre.

Gratulere til deg som har holdt sammen med din kjære hvor lenge det enn er, men avogtil funker ikke et forhold selv om begge partene er anstendige menesker sier ikke at man skal gi opp og gå ved første krangel, men folk trenger ikke å være i et dødt forhold i 20 år. Når det er sagt håper jeg selfølgelig at jeg får to friske barn med min kjære og at vi klarer å holde sammen livet ut, men uansett hva framtiden bringer har jeg troen på at babyen i magen får en fin oppvekst med to foreldre som elsker den mer enn noe annet. Og dette trur jeg gjelder for barna til de fleste her inne enten folk er single i et nytt forhold eller sammen med barnefar/ mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ok.. HI her... som nok har greid å uttrykke meg litt voldsomt her siden folk ble så sinte...

 

Jeg har her lest maaange innlegg på mine, dine og våre barn.. og ser MYYYE frustrasjon.. og tenker derfor jeg er glad jeg slipper alle de problemstillingene.. Og at jeg er glad vi har kommet så langt som vi har.. vi har vært sammen i 10 år nå. Og jeg håper VIRKELIG ikke jeg kommer borti en situasjon der vi går fra hverandre.. og jeg vet jeg ikke har noen garanti for det.. men håper..

 

og jeg kunne egentlig holdt meg til å bare skrive det.. for det var egentlig ment som et lettelsens sukk for at jeg slipper å forholde meg til så mange andre, ex´er, nye familier + + +... Hvem som skal gi hva til ungene til jul, hvem de skal feriere med hvert år, om de skal være med på alle ferier i begge familier, hva man får kjøpe til egne barn, selv om ikke hans/hennes har det fra før, + + + +

Derfor synes jeg det er synd at de fleste som skal kommentere et problem i forholdet sier: GÅ! For det KAN være andre løsninger..Jeg sier ikke at løsninger ALDRI er å gå.. men bare at svarene burde være mer nyansert enn BARE å gå....

 

Så tok sikkert hormonene mine over, og jeg tok helt av... med både sakelighet og usakelighet...

 

MEN selv om en som voksen føler at en har gjort riktig, så kan det føles UTROLIG kjipt for ungene.. som sagt - det viste skilsmissegruppen jeg var med i (som leder).. det var mange sår og frustrasjoner hos ungene.. også de som virker KJEMPEVELTILPASSET i skoledagen ellers..

 

Og som sønnen til ei venninne av meg sa: "Det er urettferdig at søstrene mine alltid får være sammen med BÅDE mammaen og pappaen sin hver eneste jul"... .og det REV i hjerteroten hennes.. min venninne altså...

 

Jeg sa også at man IKKE skal bli i forhold som var usunne.. og det sa jeg virkelig!!!!!!! Men det virker det som om dere overså..

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle forstår ting ut fra seg selv, dvs.:

"Hvorfor kan ikke han jobbe, når jeg kan jobbe?"

"Hvorfor kan ikke hun slanke seg, når jeg kan slanke meg?"

"Hvorfor kan ikke de være gift, når vi fortsatt er gift?"

 

Men det er på sin plass med mange advarsler til dem som vil skille seg el. bryte forholdet, siden det oftest er en veldig stressende tilværelse med mine, dine og våre barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

HI igjen..

 

DESSUTEN tenker jeg at når ungene våre ser at vi både kan være uenige/krangle, for så å være lykkelige, så ser de at man kan JOBBE med problemene.. og det KAN jo ikke være tilfeldig at de som har vokst opp hos enslige foreldre har lettere for å bli enslige selv? Eller ihvertfall ha nytt forhold etter første barnefar? Det å bli enslig er en mer aktuell situasjon.. vi har begge foreldre som er gifte enda, og besteforeldre som er gifte enda.. og ser jo at de alle har sine likheter og ulikeheter.. og ting de sikkert ville endret hos hverandre.. men de får det til å fungere.. og det har hjulpet meg på dager da jeg har villet klikke litt på samboeren min,.. men hva garanterer at neste mann hadde vært bedre? Hadde bare vært en ny mann med nye ting å irritere seg over.. eller????

 

og blir det ikke nesten for lettvint??? Min tanke var at "Har jeg valgt å få unger med denne fyren, får jeg finne en måte å få det til å fungere på. Mitt valg, og jeg må ta konsekvenser av valget mitt"... (Ja, denne gjør dere sikkert rasende også.... kjenner jeg trenger BIM pause.. hihihi.. blir sikkert mer og mer hormonell bare av å sitte her inne.. )

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg opplevde at kjærlighetsforholdet vårt ble utslitt etter junior ble født. Vi var heeelt på forskjellige planeter følte jeg, og jeg hadde mye fokus på det jeg mente var hans dårlige sider. Irriterte meg grenseløst med andre ord, og ville UT.

 

Jeg dro, med kraftige protester fra kjæresten. Hørte ikke på han, så bestemt var jeg. Delingen på sønnen gikk dårlig og jeg ble mer og mer sliten. Oppdaget at det var ikke så kult å være alene likevel. Kjente savnet mer og mer, og begynte å åpne opp for muligheten for å komme sammen igjen.

 

Etter litt ble det naturlig å gjenoppta samlivet, og jeg angrer ikke! Jeg opplever nå å se han på en annen måte. Vi går ikke rundt og er super nyforelska, men har nå forholdet på en mer oppriktig dypere plan. Dette kaller jeg kjærlighet :) Sønnen er mer harmonisk og trygg, og vi har en helt utrolig deilig hverdag sammen vi tre. Er såå glad for at det endte godt for oss :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er egentlig enig med HI. Har også vært sammen med mannen i 10 år og vi venter nr 2. Vi har snakket om hva som skjer dersom vi skulle komme opp i situasjonen hvor en av oss virkelig vil bryte ut og er enige om at da skal vi i samtaleterapi slik at vi kan være helt helt sikker på at alle muligheter er uttømt. Da blir det enklere å se barna våre i øynene også i ettertid visst et brudd blir et faktum.

 

Jeg skjønner at ingenting kan planlegges og at ting skjer, men det må da være lov å være lettet fordi man ikke må forholde seg til flere familier i hverdagen. Det virker ikke som det alltid er enkelt. Og når mange opplever at egne barn ikke kan reise på ferie eller oppleve ting dersom ikke stesøskenene/halvsøskenene kan være med skjønner jeg at det er vanskelig. Og ja det er jeg sjeleglad for å ikke måtte forholde meg til.

 

Og jeg skjønner at det ofte er gode grunner for at folk går fra hverandre, men flere jeg kjenner har virkelig gått fra hverandre pga bagateller, og det er veldig trist og jeg kan ikke skjønne annet enn at de må ende opp med å angre seg til slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er til dels veldig enig med deg HI!

Og jeg opplevde egentlig ikke innlegget ditt som kritikk av noen. Jeg tar det ihvertfall ikke som kritikk, og jeg gikk fra min eks som jeg har barn med. Det var selvsagt en grunn for at det ble slutt mellom oss, men jeg tenker samtidig at vi nok skulle gjort mer for å forsöke å holde sammen. Men sånt er jo lettere å se i ettertid, nå som jeg lever med din, mine og snart värt barn. Er ikke lett.

Ser på min stedatters situasjon (50/50), og det kan ikke väre så lett. Og veldig veldig mange näre mennesker å forholde seg til.Samme med mitt barn. Og vi har enda gode forhold til våre ekser.

Tenker mye på det nå som mitt förste barn med min samboer straks kommer, at jeg virkelig vil pröve enda hardere for å få ting til å funke. Vil ikke, hverken for egen del eller for barnas, oppleve en separasjon igjen.

 

Viktig som du sier HI, å innse at et forhold ikke bare er röde roser og kos. Det er hard jobb, og dreier seg vel mer om å ha en person å dele livet med, stötte seg til, enn å ha en som skal oppfylle alle dine behov. For det er det mange forventer av en partner virker det som, at de skal dekke alle ens behov og fylle ens liv med spenning. Og sånn kan det jo ikke väre etter mange år. Sliter selv med å finne ut nöyaktig hva man egentlig skal kunne forvente seg og hva man skal stå ut med.

 

Synes du skal väre glad og stolt over at du og mannen har klart å holde ut så lenge. Grattis! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er også sammen med barnefar, venter nr.2 med han, men er selv skillsmisse barn, far var alkoholiker og mama gikk ifra han! Noe eg er veldig glad for, men syns synn på henne da:)

Kan aldri vite hva som skjer, og folk må få gå ifra hverandre, det er mye skade om folk er sammen bare for barna også!!

 

Eg er sjokka over hvor mye dere damer her inne tolererer! Hadde ikke funne meg i halvparten, klarer og stå på mine egne ben om eg må det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...