Jeg tror vi holder sammen kun fordi ingen av oss ønsker å miste tid med barnet

[Anonym bruker]

Jeg er nå per i dag i et veldig dårlig forhold, slik jeg ser det.

 

Vi har ikke så mye å le av lengre, vi er ikke forelsket, ikke glad i hverandre i form av at vi forsøker å gjøre ting for hverandre - egoismen råder, vi har ikke felles interesser utenom barnet, vi har dårlig sexliv og jeg irriterer meg hele tiden, noe som fører til dårlig humør og stemning.

 

Jeg sitter her i dag atter en gang alene med barnet fordi han må jobbe. Slik har det vært hele tiden, og jeg er drittlei. Det er alltid noe som ikke er på stell og som må jobbes på i helger. Jeg kan ikke være sur og grinete på ham pga dette, for jeg må jo skjønne at det ikke er noe han ønsker heller..

 

Jeg følte en gang at vi var sjelevenner, nå vet jeg ikke. Vi har i alle fall ikke kost oss sammen på så lenge jeg kan huske. Han påstår at forholdet er bedre enn jeg mener, og at vi er på vei et bedre sted, jeg begynner å lure. Hvis vi ikke hadde hatt barn så tror jeg ikke at vi hadde tatt opp kampen, men ingen av oss orker tanken på å kun se barnet vårt 50% av hverdagen. Jeg ønsker heller ikke å få en ny mann som ikke kan glede seg over de små detaljene med barnet som vi foreldre er i ekstase over men som alle andre ser er heelt normalt.

 

Jeg er veldig i villrede nå, og veldig lei meg, samtidig må jeg jo forsøke å være glad og fornøyd foran barnet.

[TerminJulaften :)]

Det høres akkurat ut som livet mitt for noen år tilbake...Helt likt. Egoismen rådet...og vi ønsket ikke lenger å gjøre noe for hverandre. Om det så var å hente et glass vann, så tenkte begge at "det kan du jammen hente selv". Ikke bra. Vi kranglet ofte, og han jobbet mye. Hadde ingen felles interesser utenom barnet vårt. Sex hadde vi kun fordi jeg følte at jeg måtte stille opp en gang iblant, men det ga med ingenting. ville heller tilfredsstille meg selv.

Jeg valgte å gå ut av forholdet..selv om det førte med seg mye sorg,smerte,anklagelser og fysiske og psykiske påkjennelser.

 

Etterhvert åpnet verden seg for meg, og jeg fikk et mye bedre liv. Vi fikk begge et mye bedre liv. Nå har vi utrolig god kontakt, vi samarbeider om alt det beste for barnet vårt, og vi krangler aldri lenger. Vi engasjerer oss i den felles interessen vi har, og det er barnet vårt...

Vi har begge fått nye kjærester,men alikevel har vi en super tone oss i mellom. Det er ingenting i veien for at x-mannen og min nye kjæreste kan spise middag sammen hjemme hos oss.

 

Og barnet vårt..han ble beriket med to fornøyde,glade og lykkelige foreldre som ikke lenger krangler eller er misfornøyd med sin livssituasjon

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Så flott at dere fant en god løsning! Jeg vet ikke hva som vil skje med oss, men per i dag s mener jeg at jeg kommer til å leve alene dersom vi går fra hverandre. Passer jeg ikke sammen med ham, ja da passer jeg ikke sammen med noen. Han er snillere enn noen andre menn jeg noengang har møtt, og jeg ser hvor kjipt mange andre har det med sine menn - utroskap, menn som skal henge med gutta hele tiden osv.

 

Men det er jo helt sant at det ikke fnker å leve slik vi gjør nå så mye lengre..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg syns dere bør prøve fikse opp i dette før dere går fra hverandre. Du sier jo selv du ikke ser deg sammen med noen andre og ramser opp en del kvalitetet hos han;) Dere kan gå til samtaler hos familevernkontoret og dette koster ingenting.

 

 

[Anonym bruker]

Det er en stor omveltning i livet å få barn sammen, og det er ikke til å legge skjul på at det kan sette et godt forhold i fare, om man ikke passer seg.

 

Jeg har vært der du er nå. Barnet vårt var da to år, og vi hadde gått gjennom minst et år med tull og tøys, egoisme, dårlig stemning, elendig kommunikasjon, ingen forståelse for den andres følelser og tanker, og sist men ikke minst dårlig økonomi. Så møtte jeg en annen, forelsket meg(innledt ikke et forhold til ham), og skjønte at "hey, vi fortjener begge noe bedre enn hverandre", så jeg gikk.

 

Prince Charming og jeg holdt i et par år, så var jeg sammen med en gammel flamme et halvt år, datet noen her og der. Hele tiden hadde faren til barnet og jeg et veldig godt forhold, og da vi, tre år etter bruddet var single begge to, bestemte oss for å dra på ferie sammen(kun som venner), skjedde det sakte men sikkert noe. Vi begynte å få følelser for hverandre igjen, og utover høsten og vinteren datet vi, ble kjærester og tok omsider skrittet med å flytte sammen igjen!

 

Fire år siden nå, og vi har et fantastisk bra forhold, venter barn nummer to nå, og gleder oss så utrolig mye til å oppleve dette på nytt, og til at banret vi allerede har skal få en lillebror eller -søster!

 

Hadde jeg ikke gått den gangen, så er jeg redd vi hadde latt det gå så langt at vi hadde blitt uvenner, opplevd utroskap osv. Vi trengte nesten fire år på å finne tilbake til hverandre, og på en måte er jeg glad for at vi gjorde det sånn, da jeg føler at jeg vokte veldig mye på årene jeg bodde helt alene (selv om jeg hadde kjærester).

 

Du må jobbe med deg selv, negative følelser forsterkes bare når de gies næring, men om man tilfører positive energier vil disse erstatte de negative og bare bli større. Dette er noe jeg har innsett nå i voksen alder, og som jeg bruker mye både på jobb og i mitt private liv.

 

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre!

[Anonym bruker]

Hei hei

 

Vi hadde det også sånn, men vi har ikke gått fra hverandre. Det har vært mange opp og nedturer innimellom der.. og vi har måttet hatt mange oppvaskmøter og tatt opp ting igjen og igjen.. og nå har vi det MYE bedre... vi har fremdeles gode og dårlige dager, men alt er myyyyye bdre enn det var.. og vi har begge blitt mye flinkere til å gi..

 

Livet er ikke bare bare etter en baby kommer til.. og etterhvert som det går nedover så er det nesten en konkurranse om å vente til den andre kan gjøre noe først.. blir ille..

 

Ingen av oss har foreldre som er skilt, og jeg tror nok det gjør at vi ikke så det som en så veldig aktuell utvei.. i tider ville jeg bare hive han til helvete.. men jeg ville ABSOLUTT ikke bli en del av enslige mødre statistikken.. de som ikke holdt ut/kom seg gjennom det...

 

og som sagt.. mye bedre nå..

 

Og når jeg leser alle innleggene/problemstillingene i forhold til ny familie/mine dine våre barn/bonusbarn/hver sine uke/ferieordninger/besøksordninger + + + så er jeg bare HELT overlykkelig over å ikke være en av dem. Har også 2 gutter som er veldig fornøyd med at foreldrene er sammen og at de ser oss begge hele tiden... og nå venter vi nr 3...

 

vi skulle kanskje spurt om hjelp/brukt familierådgivning den gangen.. men gjorde det ikke.. men ting ble bedre..

 

Og jeg fant trøst i at mine besteforeldre (som virker som det heeeeelt perfekte paret), også hadde sine utfordringer i starten. "Var ikke bare å pakke snippsekken og dra hjem til far og mor selv om jeg kunne ville det".... Det handler vel om å finne en måte å få to liv til å forenes.. to verdisett og to vaner (eller hva jeg skal kalle det) til å kunne sameksistere.. og så blir det bedre etterhvert...

 

Og nå er jeg VELDIG stolt over at vi har holdt sammen så lenge, og ike er en del av aleneforeldrestatistikken, og å måtte involvere ungene mine i nye kjærester her og der.. håper det fortsetter sånn..

 

Synes omtrent alle som svarer her bare sier "GÅ!"... som om det er den eneste løsningen.. men det er det altså ikke! ting kan bli bedre ;D

 

LYKKE TIL!!!!

 

Og om du er frustrert nå.. tenk hvordan det blir om han finner noen nye som du ikke liker,. og som skal ha din unge hjemme hos seg/dem helger og ferier etc.. det blir i alle fall ikke lettere...