Ja så var det visst min tur da...:-( (beklager litt ekle detaljer...)

[Anonym bruker]

Har egentlig hatt en litt dårlig følelse hele tiden, og nå er jeg ganske sikker på at jeg mister.

Har spotter litt rosa tidligere, ca uke 5-7, men bare vært litt på papiret når jeg har tørket meg.

I går ( kommet til uke 11 +5) kom det plutselig en "dæsj" med brunlig, slimete utflod. Ganske mye egentlig, og den var litt tynn, lysebrun og "skummete", rant litt på gulvet og. Synes ærlig talt det luktet fostervann, men det kan jo være innbilning. Det ble mer rødlig utover dagen, og i dag har det bare økt på med blod og små koagler, som en litt sparsom menstruasjon. Ingen smerter ennå, men venter bare på det.

 

Har time til tidlig ultralyd på tirsdag, så tenkte å avvente for å se hva som skjer, og så få det bekreftet da på onsdag.

 

Dette er mitt fjerde svangerskap, har tre friske barn fra før:-)

Har aldri opplevd noe sånt før, men var jo selvfølgelig smertelig klar over at dette kunne skje. Likevel blir man jo trist...:-(

 

Har også litt dårlig samvittighet nå, svangerskapet var ikke helt planlagt, og jeg har vært ganske ambivalent i perioder. Vet jo at det ikke er min skyld, men samvittigheten gnager litt likevel. Nå får mannen min og jeg bli enige om vi skal prøve igjen eller si oss fornøyd med de tre vi har.

Uff, vanskelig dette her....

 

Hvis noen har lignende historier så del de gjerne! Litt godt å dele triste erfaringer og...:-)

[gutt,gutt,jente(1MA)]

Fy søren.. Det er akkurat som å lese om meg selv.. ( men du har ikke fått det bekrefta enda da, håper det tross alt er liv..)

Jeg ble gravid med fjerde på pilla, hadde som du en veldig dårlig følelse hele veien, var liksom ikke slik som med de tre andre. 10-11 uker på vei fikk jeg blødninger ikke mye, men litt klumper. Fikk komme på UL og ble oppdaget MA. Måtte på sykehuset å få piller. Selv om det ikke var planlagt, raste verden for meg. Ble sykmeldt 2 uker og hadde påskeferie rett etter det. Tre uker trengte jeg. Nå går det bedre, men hver gang jeg hører om noen som er gravide kjenner jeg et sug i magen. Vi har nok bestemt oss for at tre er nok. Men det som skjer det skjer..

 

MAsse lykke til på UL...

[Anonym bruker]

Uff, trist å høre, er jo et mareritt dette her... Føler kroppen svikter på en måte, høres det kjent ut?

En liten oppdatering fra meg:

Økte på med blødninger og smerter i morges, og det kom masse blod og klumper hver gang jeg var på do ( og det har vært ofte).

Så roet det seg en stund før smertene økte på igjen.

Har vært alene med ungene i dag, og holder seriøst på å bli sprø nå!

Heldigvis skal han minste snart legge seg.

Skikkelige rismerter når det setter i gang, og hjelper ikke med smertestillende. Kjenner også at det sitter noe i livmoråpningen, håper snart det kommer ut. Ingenting kan være levende der inne nå ihvertfall...

 

Tror jeg må ta en paralgin forte jeg har liggende, og legge meg på sofaen med varmepose. De store ungene tror jeg har magesjau, har ikke sagt noe til dem ;-)

[Anonym bruker]

18:35 var HI...

 

HI

[4skatter]

Dette er som å høre om meg selv... Fikk beskjed om en mulig MA på onsdag 26/10, var 9+5 dager. De fant ikke hjerteslag. Tok Hcg og kontroll av Hcg to dager etterpå. Første legen ville jeg skulle vente 10 dager for kontroll. Blødningene ble sterkere, og etterhvert rier, som faktisk var verre enn da jeg skulle føde... Dette var også mitt fjerde barn, som ikke var planlagt men veldig ønsket av meg... Men jeg var også ambivalent de første ukene, og mannen var ikke glad over svangerskapet... Og nå er samvittigheten tung... Ingen smertestillende hjalp, men jeg må si at jeg egentlig ikke tok mye pga jeg fortsatt hadde et lite håp... Men begynte etterhvert å forstå at dette ikke var mulig å fortsette...

Senere på dagen den 28/10/11 ble ting verre, riene ble sterkere og sterkere. Jeg gikk på do for å prøve å få det ut, men jeg presset og presset og bare blod kom, men ingen klump... Ringte så sykehuset som ba meg komme fordi jeg sikkert var i gang med en abort... Ringte mannen min, men fikk ikke svar, visste han var på en Fn-dag med mye musikk så jeg ga opp med en gang, ville ikke miste tid på å få tak i han... Smertene ble sterkere, gikk ned, fikk til og med bikkja ut i hagen på do, la fram mat og drikke osv til henne, fordi jeg visste at dette kom til å bli en lang dag... Da begynte jeg å knekke sammen... Ringte legevakten og sa at jeg måtte til sykehuset men klarte ikke å kjøre, de sendte en taxi... men jeg kollapset på gulvet... skrek av smerte. Ringte igjen, de ba drosjen dra, og sendte ambulanse... Kort fortelling, kom inn på akutten, gynekologen kom med en gang, ble sendt til operasjon med det samme. De sa senere at fosteret lå der enda, jeg fikk se på ultralyden først at det var tomt inni der... forferdelig.. Men den hadde ikke klart å komme ut... Så de tok ut alt, og sa at jeg hadde en ganske stor blødning der, og det var akkurat i tide at jeg kom inn... Tenk om jeg hadde holdt ut i de 10 dagene legene ville først... Nå er alt tungt og trist... Må være "normal" slik at barna ikke tar del i sorgen min, de må se at mamma har det nogenlunde greit... De vet hva som har skjedd men hvis de ser meg knust så vil de også bli knust...

Huff, utblåsning her... Men godt å skrive ting ned...

Mannen min sa at vi kan prøve igjen om noen måneder... men jeg tviler egentlig på at han vil det... sikkert noe han sier fordi han ser jeg er lei meg...