Jeg og mannen min hadde en diskusjon i går om husarest der vi var ganske uenige. Hva tenker dere ??

[Teline]

Den dialogen du skisserer høres flott ut den. Det er mange barn det overhodet ikke virker på. Unger er nemlig forskjellige.

[tìme'em]

jeg mener at det ikke bør være en straff å være hjemme...uansett alder

[Collette]

Jeg kaller det ikke for en konsekvens. Har vi sølt noe eller tegnet på veggen, så tørker vi opp eller vasker det bort. No big deal! Det gjør vel alle? Er vel ikke en straff for det. Men å bli tvunget til å bli hjemme pga at barnet ikke har holdt innetiden, det er det vel ingen automatikk i?

 

Enig, interessant diskusjon! :-)

[Collette]

Enig! :-)

[ellen-propellen]

Jeg syns det spørs på alderen til barnet/hva barnet har gjort og om man i tilegg til husarresten kan ha en dialog.

 

Eks: 6-7 åringen går på badetur med venner uten lov. Her ville jeg hatt en dialog 1 gangen det skjedde og informert om at "skjer dette igjen" så blir det husarrest.

Hadde det da skjedd igjen så hadde det blitt husarrest.

Eller hva med feks en 8 åring som sykler langs veien. Ikke den lille riksveien,men "hovedveien" gang på gang.Eller en 14 åring som blir tatt for nasking,en 12 åring som røyker,en 10 åring som mobber og slår mindre barn?

 

Det er mange eksempler på ting barn og ungdommer kan finne på som krever større konsekvenser en en samtale med mor eller far.Man må ha noe kraftigere lut.

Jesper Juul er dyktig,men det er jo helst små barn han kan;-)

Som foreldre må man tenke fremover siden barna blir større.

Vi kan selvfølgelig stikke fingrene i ørene,hodet i sanden og hyle: IKKE mitt barn nei. Men har man ett snev av realisme i seg må man innse at det er en mulighet.

Og det er da jeg mener straff/konsekvens som feks husarrest er passende:)

[Trollmor til 2]

Jeg tror i grunn at dette med straff/konsekvens er noe hver enkelt familie må bli enige om hver for seg. Uansett hvilken metode som brukes er det ytterst viktig at begge foreldrene er enige og samkjørte.

Personlig er jeg ikke i mot husarrest og jeg ser ikke på det som at straffen er å måtte være hjemme. Straffen er jo at man ikke får gå ut å leke med venner. Jeg har selv fått husarrest et fåtalls ganger, men de gangene jeg fikk det synes jeg det var fortjent. Den gangen jeg husker best trosset jeg innetiden en kveld jeg var på "klubben". Jeg var ellers alltid svært punktlig og mamma ble jo livredd for om det hadde skjedd noe med meg. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at mamma ble så redd og jeg syntes jeg fortjente straffen med total husarrest i 1 uke og klubbforbud i 3 uker.

 

Jeg har litt på følelsen at flere og flere foreldre er redde for å være for strenge mot sine barn. Og heng meg gjerne hvis jeg tar feil, men jeg tror mange foreldre skyr konflikter med sine barn og helst vil være barnets beste venn gjennom livet. Jeg vil også selvsagt helst bare være venn med mine barn og jeg håper at jeg får et solid og ærlig forhold til dem. Men nå er ikke min jobb å være mine barns beste venn. Min jobb er å være forelder og gi dem det beste grunnlaget jeg kan for livet videre. Hvis det innebærer at jeg "må" gi dem husarrest - ja, så kommer jeg til å gjøre det. Jeg håper jeg slipper, men jeg har på følelsen av at sterk vilje krever sterke tiltak...

 

Jeg har lyst til å kommentere det at Collette blir kalt "slem" for at hun forklarer sine barn at hun blir redd og lei seg når barna gjør/sier sånn og sånn. Det er jeg helt uenig i! Barn skal da lære at deres handlinger påvirker andre mennesker og hvem kan lære dem det om ikke deres egne foreldre?

 

Som foreldre SKAL vi tåle å være upopulære! Det er faktisk vi som er rettsvesenet for våre barn...

[Collette]

Takk for det, Trollmor til 2. Flott at du mener at jeg ikke er slem. Barn må jo lære at deres handlinger påvirker andre mennesker.

 

Jeg er enig i mye av det du sier. Det viktigste er nok at man er samkjørte. For å ha det på rene, så er jeg ikke konfliktsky. Jeg tar gjerne en hylende unge under armen og bærer ham ut av butikken, hvis jeg så må. Og hvis tenåringen er sur, så får hun gjerne bare vær sur og sinna.

 

Følelser har ikke skadet noen. Noe av det verste foreldre gjør i dag er at de skåner dem for sine egne følelser. Hvordan skal de da bli kjent med seg selv?

[Twintipp og himmelblå]

Jeg tenker at barn må få naturlige og logiske konsekvenser for sine handlinger. Eksempel: Barnet søler, det tørker opp.

Samtidig legger jeg\vi stor vekt på en oppdragelse hvor man forklarer og instruerer.

Helt fra min sønn har vært veldig liten har jeg alltid forklart ham ting, nå må du si unnskyld fordi når du gjør slik så får NN vondt, eller blir lei seg. Det handler ikke om å spille på følelser i negativ forstand, det handler om å lære barnet andre læringsmetoder enn via straff og frykt.

Jeg ønsker at han skal forstå hva handlingene hans kan resultere i, og ikke gjenta de pga. frykt for sanksjoner, men fordi han forstår ut i fra et helhetlig perspektiv hvorfor man ikke skal gjøre slik.

Og tro meg, barn forstår meget mye! Og speiling fungerer i utstrakt grad.

 

Jeg krever alltid hans øyekontakt når han gjør "ufine" ting, og jeg gir meg ikke før han er rolig og ser på meg. Først da vet jeg at han er mottagelig for å høre.

Også mener jeg det er uhyre viktig å rose god oppførsel, dette øker frekvensen av god atferd, og gir mindre spillerom til det uønskete.

Rose for egenskaper som ikke å gi seg, fremfor resultater, evner til prøve igjen selv om det har blitt mye knall og fall osv.

Mange tror at ved å rose barna blir de selvopptatte og egenrådige, men forskning viser nettopp det motsatte. Barna får tro på sine egne evner, økt selvtillit, og mindre behov senere i livet for bekreftelser og ros. Nettopp fordi de i utstrakt grad har fått økt sin tillit og tro på egen mestring.

 

Og jeg må innrømme at jeg er veldig stolt over hvor reflektert og flink 5 åringen vår er i dag.

 

 

[Collette]

Veldig enig med deg, Twintipp og himmelblå.

[enda en vær?]

Kan ikke si annet enn Lykke til og god bedring til alle dere "la oss prate litt sammen-mammar". Klart ett barn ska ha en konsekvens om barnet har uønsket adferd. Det være seg 2-åringen som heller ut melkglasset for tredje gang, eller 10-åringen som kommer hjem når det passer 10-åringen istede for avtalt tid. Men når man straffer eller gir konsekvenser så må man skille uhell og overlegg. Uhell skal ikke straffes, men heller ikke gies oppmerksomhet. Ved uhell så rydder man/årner opp å ferdig med det, overlegg får først advarsler så konsekvens/straff. Om ikke barna skal lære seg at overlagte handlinger får en konsekvens så vil barna få sjokk når de kommer i barnehage, på skole eller ut i samfunnet generelt.

Og dere som snakker om at straff fører til frykt. Det vil denna pratinga deres også gjøre. For hvilket barn vi vel vær årsaken til at mamma eller pappa blir redd og lei seg når man ikke er hjemme til rett tid?

En husarrest eller annen konsekvens vil stå mer i stil med det barnet vil møte i samfunnet enn denne pratinga.

[Stellaborealis]

enda en vær? Ærlig talt det finnes faktisk andre- og flere gode løsninger. jeg har blitt oppdratt med "prating" som du kaller det og bruker det på mine barn. Det har gjort meg til en svært trygg person(fikk ikke sjokk av å begynne i barnehage eller skole av den grunn) og jeg føler det har den samme effekten på barna mine. Hvis du føler at konsekvenspedagogikk er nyttig i alle situasjoner så gjør du det, jeg bruker også det noen ganger, men føler egentlig det er en "lettvint-løsning" som langsiktig ikke er spesielt god.

[enda en vær?]

Jeg mener at en hver handling gjort med fult overlegg skal ha advarsler, beskjed om at adferden/oppførselen er uønsket og hvorfor. Barnet skal selvsagt få en mulighet til å forklare seg og komme med sin verson av saken, samtidig som at barnet vil få beskjed om konsekvensen om ikke adferden/oppførselen bedres... Konsekvens og handling må selvsagt stå i stil med hverandre. Jeg mener ikke at husarrest skal brukes i hytt og pine. Jeg mener heller ikke at barna skal avstraffes for alt og ikke no'. Men om du ser sånn på det da "pratinga" er advarslene, konsekvensene kommer etter pratinga.

Jeg mener jo også det at ett barn må få vite hva som vår galt og hva som heller hadde vært ønskelig, men når folk skriver her at konsekvenser virker skummelt på barna og skaper frykt for ditt og frykt for datt får jeg vondt i meg. Om non forteller ett barn at "mamma blir så redd og lei seg når du ikke kommer hjem til avtalt tid, så det må du ikke gjøre" (collette skriver no' a'la det lenger opp her), hva skaper du da hos barnet?

Jo, du skaper frykt for at du ved en senere anledning skal gjøre sån at mamma blir redd og lei seg. Ingen følelse er værre for ett barn enn skyldfølelsen for å ha såret mor eller far.

Sier man derimot f.eks at

"Du kommer alt for sent, og det er ikke greit. Hvorfor har du ikke gitt beskjed?

Fortsetter dette, uten at du gir beskjed om at du blir forsen så inndrar jeg Ds'n din i 2 dager".

[Collette]

Og hva har inndragelse av DS'en å gjøre med det å komme for sent å gjøre? Det er jo helt ulogisk.

 

I venneflokken, på jobben og overalt må vi opptre på en måte som er OK i forhold til andre mennesker. Det betyr at vi må passe på hva vi sier, at vi er inkluderende og at vi holder avtaler. Det er vel slik det er i voksenlivet? Jeg går jo ikke rundt og er redd for å ikke få se "Frustrerte Fruer" hvis jeg kommer en time for sent til et møte med en venninne.