Jeg og mannen min hadde en diskusjon i går om husarest der vi var ganske uenige. Hva tenker dere ??

[....mammatilto... :)))]

Min mann mente at en husarest skal barn ha men ikke før de kommer opp i skolealder en gang. Han mente også at dette er en bra måte barna kan lære når de har gort noe galt.

 

Selv synest jeg at husarest er så strenge greier at noen ganger kan det virke motsatt å du kan få barna i mot deg, de kan bli sikkelig bøllete. Kjenner noen som har blitt noen pøbler av slike husregler og det er det som skremmer meg mest.

[Gjest Hercule Poirot]

Nja.. Njei....

Nei, ikke særlig tilhenger av husarrest, men time-out og inndraging av goder har jeg til en viss grad tro på.

 

Husarrest synes jeg er en brutalt hard sanksjon, men den kan evt. minskes til en utvidet time-out. Eks. Får ikke lov å gå ut av huset igjen etter middag, eller noen timer, men nei, ikke husarrest over hele dager.

 

Ellers har jeg nok mye større tro på dialogen, en ordentlig forklaring på hvorfor barnet får "straff" og hvilke konsekvenser straffen medfører.

[jordbærsjokolade]

Tja, jeg har ikke tenkt så mye over det ennå men kan se for meg at vi kommer til å bruke det i ekstreme situasjoner (om de oppstår).

 

Hvis tolvåringen begynner å røyke eller å drikke eller stjeler eller mobber osv.

Tror det er viktig å velge ut hva som er viktig og hva som ikke er like viktig.

[Collette]

Jeg mener at husarrest og all annen form for straff ikke hører hjemme i moderne barneoppdragelse. Det virker mot sin hensikt.

[Fire småtroll]

Nå har jeg to gutter i skolealder (1. og 4. klasse) og husarrest ville jo vært en større straff for meg enn for dem, skal to aktive gutter være INNE og gnu istedenfor ute å herje? Da hadde de fort gått meg på nervene ihvertfall

 

Men for å være alvorlig så har vi ikke (enda) hatt bruk for sånne straffereaksjoner og ser ikke helt at vi kommer til å få bruk for det heller.

 

Så langt ser det ut som vi skal klare oppdra ungene uten å bruke slike "gammeldagse" metoder.

[Hufsla]

hva mener du virker da, Collette? Konsekvens?

 

For om du kaller det straff eller konsekvens spiller ingen rolle for ungen, den oppfatter det som straff...

 

Men jeg mener at straffen skal være en konsekvens som henger sammen med "forbrytelsen", og at den skal komme i rimelig tid. Å true treåringen med at det ikke blir noe tur til dyreparken i sommer hvis ikke du sitter fint ved bordet nå har ingen hensikt.

Husarrest er vel ikke noe jeg kan se at kan være en logisk konsekvens av noe, men er uansett så alvorlig at det bør drøftes før det blir gitt. Om det ikke blir brukt kan det kanskje være akkurat det som gjør at ungen skjønner at dette er alvorlig, men den bør da være stor.

 

 

[Lemonia]

Jeg synes absolutt husarrest kan være en logisk straff for noe, f.eks. å ikke overholde innetiden. Forøvrig ser jeg ikke helt hvilken sammenheng det skulle være mellom husarrest og å være bøllete. Jeg selv og de fleste jeg kjenner var vant til husarrest som straff da vi var yngre og ingen av oss er bøller.

Poenget er vel uansett å finne en straff som virker på barnet. Hva er det barnet minst av alt ønsker å miste. For noen kan det være å få lov å se på TV eller bruke datamaskinen, for andre kan det være å ikke få gå ut etter skoletid en dag eller to.

[Collette]

Jeg mener verken straff eller konsekvens. Jeg mener at man må hjelpe barnet til å uttrykke følelsene sine, samt at man som foreldre må bruke et personlig språk.

 

F.eks hvis barnet ikke holder innetiden sin og får husarrest. Hva lærer barnet av det? Jo, det lærer at dersom de ikke kommer inn i tide, så må de være inne noen dager. Deretter vil de alltid ha en frykt for å ikke komme tidsnok, fordi de ikke vil ha husarrest.

 

Jeg vil heller si: "Det at du kom for sent hjem, det gjør noe med meg. Jeg ble lei meg og skuffet da du ikke overholdt den tiden som vi hadde avtalt". Så ville jeg kanskje hatt en samtale om innetider og sett om vi kunne komme frem til et kompromiss. Dersom jeg fremdeles mente at f.eks kl 20 er riktig tid, så ville jeg sagt at jeg forstår at det er veldig gøy å være ute å leke, men jeg har bestemt at kl 20 er sent nok."

 

Da møter barnet forståelse for det han/hun føler, samtidig som jeg markerer at det er jeg som bestemmer.

 

Å komme inn til riktig tid er noe vi gjør fordi vi er to mennesker som hadde en avtale om det og ut fra gjensidig respekt for hverandre må vi forsøke å holde den tiden. Vi gjør det ikke kun for å unngå husarrest. Slik er det i voksenlivet og slik bør det være i barndommen også.

 

Det er egentlig det samme med belønning. Det er ingen som trenger belønning fordi de rydder lekene sine eller får gode karakterer på skolen. Belønningen kommer fra den ekte gleden fordi man har gjort en innsats, enten for seg selv eller for fellesskapet!

[tresøtesmå-torødogenblå]

Hvor gamle barn har du, Colette? Jeg må innrømme at jeg synes du virker litt naiv når du tror at en sånn tale vil ha virkning på enhver 10-12-åring som heller vil være ute med kompisene enn å komme inn.

 

Det vil kanskje virke for mange, men hva vil du gjøre når 10-12-åringen gir fullstendig beng i hva "det gjør med deg" at h*n kommer for sent? Og kommer for sent hver gang, uansett? Fortsette med den samme talen som ikke har virket til nå?

 

Og at belønning for å rydde rommet skal være det ryddige rommet: Vel, enten har du veldig små barn som ikke rydder enda, barn som liker å rydde og å ha det ryddig eller (/og) manglende forståelse for at den rosenrøde forklaringsmetoden ikke virker i alle tilfeller.

 

Jeg mener at husarrest ikke bør være en dagligdags del av livet, heller ikke noe man truer med annenhver dag eller uke. Men hvis det kommer situasjoner hvor forklaringer og andre forsøk på å nå gjennom ikke virker kan det brukes i enkelte tilfeller.

 

Straff brukes i voksenlivet når man ikke følger spillereglene i samfunnet, og det kan etter min mening godt brukes i oppdragelsen også. Men det må være en straff som både svir og som har sammenheng med det man har gjort galt. Og viktigst av alt: Den må ikke være fysisk eller på annen måte nedverdigende. Når jeg sier svir, mener jeg at barnet / ungdommen må få en konsekvens som faktisk betyr noe, enten det nå er husarrest, inndragelse av data- / tvrettigheter o.l.

[de_to og den lille]

Hva skal man gjøre med barn som gjentatte ganger trosser det du sier når du skal samtale/forhandle med dem? Denne "oppskriften" fungerte bra på min søster som var et barn som ikke opponerte, men den fungerte overhodet ikke på meg! Jeg gav faen i "pjatt" og gjorde akkurat som jeg ville selv om mine foreldre prøvde å prate/forhandle om innetider etc. Når foreldrene bruker et personlig språk og spiller på følelsene så er det utrolig enkelt å manipulere dem og spille med der og da. Jeg mente iallefall aldri de tingene jeg sa da mine foreldre prøvde seg på denne oppdragelsesmåten. Jeg var altså et barn som trengte resolutt handling/konsekvens og ikke pjatt. Da mine foreldre ble skilt og endelig innså at jeg ikke var "temmet" med deres måte, men at det krevdes litt større konsekvenser så var det alt for sent å innføre. Prøv å gi husarrest for sen innetid til en 13-åring som aldri har hatt husarrest før og jeg kan si deg at den 13-åringen vil le av deg og gi fullstendig beng i den husarresten.

 

Og min erfaring med belønning er at det faktisk er en motivasjon for å rydde lekene sine/gjøre det bra på skolen. Du går ikke på jobb for å klappe deg selv på skuldern for den fine innsatsen du har gjort for deg selv eller fellesskapet i dag? I så tilfelle ville du jo ikke trengt noen lønn...

 

Hadde mine foreldre lokket med belønninger for å gjøre det bra på skolen etc tror jeg at jeg hadde lært meg å jobbe med skolen, i stedet surfet jeg gjennom hele skoletiden min på at jeg var et "smart" barn, jeg gjorde aldri en innsats rett og slett fordi det behøvdes ikke da jeg fikk gode karakterer likevel. Det har selvfølgelig slått tilbake på meg etter jeg ble voksen siden jeg ikke har gode studievaner i det hele tatt- men jeg hadde aldri noen motivasjon for å lære meg det heller. Hadde min mamma sagt at jeg fikk 1000 kr for hver 6'er på vitnemålet så kan jeg garantere at jeg hadde jobbet litt ekstra for nettopp å oppnå flere 6'ere.

 

Vel, ble mye surr dette, men poenget mitt er iallefall at man må se hvert enkelt barn som det er. Noen barn kan den "snille" metoden helt sikkert fungere fint på (min søster er et strålende eksempel på det), mens andre barn trenger mer å bryne seg på og trenger at noen voksne setter tydelige grenser og enkelte ganger hardt mot hardt.

[Absolutt mamma]

Vet du hva Collette, enten du vil innrømme det eller ikke er det nettopp en konsekvens og/eller straff du gir når du gjør barna ansvarlig for dine følelser. Vi mennesker, og spesiellt vi damer, er da utstyrt med nok dårlig samvittighet som det er.

 

Det at du lærer barna dine at du blir lei deg når de ikke gjør som du vil er i mine øyne en MYE verre straff enn feks å bli tatt fra en gode. De er ikke ansvarlig for dine følelser som et voksent menneske, og burde absolutt ikke få det ansvaret heller. Det er bedre å ha frykt for å komme for sent og heller ta den eventuelle husarresten enn å ha frykt for å gjøre mamma lei seg. I mine øyne nærmer det seg psykisk mishandel.

[Ian's girl]

Gudbedre for noe overpedagogisk preik, Collette... Ikke rart lærerne strever med å oppnå respekt hos ungene når det finnes slike foreldre...

 

Sorry, men jeg tror barn i altfor stor grad høres i dagens samfunn, de forhandler om alt, og få ting får konsekvenser. Bare spør de som er lærere.

[ellen-propellen]

For små barn under skolealder er husarrest poengløst,da de ikke skjønner det.Da er dialog,timeout ta bort leker osv en grei konsekvens.

 

Når de har startet på skolen så har de hørt om husarrest fra de eldre barna. Da er det en konsekvens man fint kan bruke mot de store tingene.Kanskje ikke at barnet kommer litt sent inn,men om barnet feks ulovlig sykler og bader/går til byen osv osv .

 

Og har man husarrest så er det jo ikke film,pc,ds ol lov.Da er det en kjedelig innedag uten morro.

 

Jeg bruker ikke husarrest for å ikke overholde innetiden,men barnet mitt er 7 og ikke helt stødig på klokken enda.Det ville bare vært urettferdig av meg å straffe brudd på innetider da:)

[Stellaborealis]

Jeg har ikke lest alle svarene og svarer sikkert veldig naivt som mor til to små barn; Nei jeg er helt imot husarrest! På meg og mine søsken ble det ikke brukt i det hele tatt. Vi ble oppdratt med samtaler og konsekvenser og det fungerte veldig bra. Dette støtter jeg meg til også. For meg virker husarrest som en "lettvint løsning" når man ikke har en annen metode for å nærme seg problemet.

Jeg er selv utdannet pedagog, det var også mine foreldre og det er også min mann;)

[Mini84]

Signerer Absolutt mamma, og vil gå så langt som å si at det er direkte slemt av deg Colette, å velge å gjøre barna dine ansvarlige for dine følelser. Mine foreldre brukte den metoden da jeg var liten, det fungerte ikke i det hele tatt! I ettertid har de faktisk beklaget, men det var slik de trodde det skulle gjøres på den tiden. Nå vet de heldigvis bedre. Det dette faktisk førte til, var at både jeg og mine søsken har dårlig samvittighet for absolutt alt.

 

Hver gang mine foreldre hadde en dårlig dag, var syke osv hadde jeg dårlig samvittighet. Noe inni meg sa meg at det var min feil. Etterhvert utviklet det seg til at jeg gikk med en konstant redsel for å skuffe noen. Bare det å si nei til en middagsinvitasjon kunne være problematisk. Dette er noe jeg faktisk har slitt mye med i senere tid, selv om det kanskje høres rart ut for andre. Jeg håper du tenker deg godt og lenge om før du begynner å fortelle barna dine at de skuffer deg, samme om det gjelder at de kommer for seint hjem eller at de ikke rydder opp etter seg. Nå tror jeg uansett at du kommer til å se rimelig fort at de metodene du tenker å bruke ikke kommer til å fungere i den virkelige verden.

 

Barnet mitt er bare noen uker gammelt, men jeg håper at vi vil finne andre metoder å bruke enn husarrest, dersom noe sånt blir aktuelt. Husarrest fungerer sikkert på noen, men absolutt ikke på meg. Jeg var en skikkelig vanskelig tenåring, så jeg skjønner jo at foreldrene mine måtte gjøre noe. Men akkurat husarrest gjorde bare at jeg distanserte meg mer fra foreldrene mine og flyttet ut så fort jeg kunne. I dag har jeg et utrolig bra forhold til foreldrene mine, men det var et par år der vi omtrent ikke snakket sammen.

[abella]

Synes det virker som mange har misfortsått det Colette skriver. Hun skriver ingenting om å forhandle og heller ikke om å spille på sine egne følelser slik at barnet blir ansvarlig for dem.

 

Hun skriver at hun vil lytte til det barnet har å si og respektere at barnet har en mening. Men deretter si med et personlig språk hvordan hun vil ha det. Det betyr ikke at man spiller på følelser, det betyr bare at man sier "Jeg vil ha det sånn" i stedet for å bruke en ikke-personlig variant og si "sånn er det".

 

Så dette er ikke den demokratiske forhandlingsmetoden som enkelte barn utsettes for og som noen her referer til. Dette er slik Jesper Juul anbefaler å oppdra ungene. Han er ingen forkjemper for å forhandle med ungene og han er også imot å overføre sine følelser til barna.

[Collette]

Tusen takk, abella. Det er akkurat slik jeg mener. Jeg uttrykte meg kanskje ikke klart nok.

 

Jeg vet da selvfølgelig at et barn ikke er ansvarlig for mine følelser. Jeg tror derimot på at man som voksen skal være dønn ærlig og si hvordan man føler det, hvis noe oppstår. Det er stor forskjell på å være ærlig om sine følelser og å gi barna "skylden" for alt som skjer, f.eks ved å si: "Jeg blir så sliten av deg".

Det er noe helt annet å si: "Jeg forstår godt at du gjerne ville leke ute med de andre barna, men da du ikke kom hjem, ble jeg urolig for deg og litt skuffet, fordi du ikke overholdt den tiden vi hadde avtalt".

 

Demokratiske forhandlingsmetoder har jeg ingen tro på, men jeg vil lære barna mine å være ærlig om hva de føler, samtidig som jeg er ærlig om mine. Jeg vil også at de ikke skal fornekte følelsene sine. Derfor bruker jeg heller ikke utsagn som "Det der er ikke noe å gråte for" "Opp igjen!", hvis de faller osv. Her hos oss er alle følelser tillatt og ufarlige, det være seg redsel, skuffelse, raserianfall, sutring, tristhet osv.

 

http://www.babyverden.no/en/Blogg/Jesper-Juul-pa-Babyverden/Dates/2011/2/Jesper-Juul-A-vare-personlig/?id=145424&epslanguage=en

[de_to og den lille]

Men hjelpes da Collette, jeg tror du misforstår det de ovenfor har skrevet og jeg, og jeg lurer på om du misforstår Jesper Juul og(?), iallefall ut fra det blogginnlegget du refererer til.

 

Jeg mener at du trår over grensen med ansvarliggjøring av dine barn med én gang du har sagt at du blir urolig og litt skuffet. Ikke at jeg er noen ekspert på området, men tror kanskje "Jeg forstår at du gjerne ville være ute å leke med de andre, men nå har jeg bestemt at 20 er din innetid" holder! Du har jo tross alt bestemmelsesretten ovenfor dine barns innetider.

[Collette]

Jeg kan være enig i det du sier ut fra det blogginnlegget. Men når barnet kommer hjem, så vil jo barnet oppfatte at jeg er urolig og kanskje litt stressa.

 

Da mener jeg det er bedre at jeg er ærlig om følelsene mine enn å skjule dem og ilegge enn straff som husarrest. Barnet vil jo alltid merke at noe er galt og at det er en spent stemning, uansett. Men det er mange gråsoner her og slike ting er ikke så lett. Og man vil jo si mer enn kun en setning, i hvert fall siden det i dette tilfellet er snakk om større barn.

 

 

[Iphona]

Jeg er enig med Collette. At vi alle viser våre sanne følelser ser jeg på som veldig viktig. Jeg har akkurat vært på kurs med Jesper Juul og det viktigste budskapet var nettopp dette. Det er IKKE det samme som å gi barna skylden for egne følelser. Hvis man sier at man blir lei seg fordi barnet ikke spiser middag, blir det noe helt annet. Men når man bryter en avtale, så trenger barnet å lære at det påvirker den andre parten.

 

http://www.aftenposten.no/amagasinet/juul/article2936077.ece

[....mammatilto... :)))]

Jeg må også si meg enig i det Collette skriver... Er mye bedre og ha en åpen dialog med barnet.

En normal, god barndom inneholder tusenvis av frustrasjoner, hundrevis av tap etterfulgt av sorg og fortvilelse, tusenvis av konflikter som gjør oss sinte og forhåpentlig også mange opplevelser som gjør oss glade, ekstatiske, lykkelige og vel tilpass (tatt ut av Jesper Juul) så derfor er det ektra viktig og imøtekomme barnet mener jeg.

[olebrum30_05&09&13]

jeg gav 6 åringen min "husarrest" for første gang igår faktisk.. men det var pga jentungen fikk ett raseriutbrudd jeg ALDRI har sett maken til.. og det over en filleting... hun slo, bet, sparket og hang på pappen, dytta og skremte selvfølgelig lillebror på 1 1/2 år med oppførselen sin og klorte, sparka, slo, bet og kasta ting på meg.. Hadde prøvd i 1 time å roe henne ned før hun kom tilbake til en tilstand der det gikk an å snakke med hun, og vi snakka om hva som hadde skjedd, hun fikk fortalt og tenkt over hva hun hadde gjort og hvorfor hun ble så sint og hun fikk beskjed om å være inne resten av dagen.. ( da var kl 5 på ettermiddagen).. husarrest er ikke en straff du bruker pga småbagateller mener jeg, men jeg er selv oppvokst med husarrest som har hjulpet uten av vi har blitt bøller av den grunn, men det er ikke en form for straff jeg kommer til å bruke til hverdags.. kommunikasjon og forståelse og forhandling funker som regel her, men av og til når situasjonen var som igår så så jeg ingen andre straffer enn innetid resten av dagen.. men det må uansett diskuteres foreldre imellom hva straffer og håndteringer dere syns er bra for dere.. nytter ikke i "kampens hete" å være uenige foreldre imellom det bør absolutt finnes ut av på forhånd.. lykke til uansett hva dere finner ut.. å være foreldre er ingen lett jobb når trass og testing fra ungenes side begynner og bli en del av livet

[Gjest marie-s]

Jeg kan ikke si helt at jeg skjønner deg, for mange er det jo en større straff å få hør at du skuffer noen enn å skulle ta en dag med husarrest, ikke få se på tv eller lignende.

 

Hva ville du f.eks. gjort om din 8-åring tegnet på veggen med penn i ren trass? Snakket ungen ihjel eller la han/hun ta konsekvensen av de og la de få se hvor vanskelig penn er å vaske bort fra en vegg i form at de får stå der å vaske til det blir borte?

[Collette]

Er vel ikke snakk om å snakke ungen i hjel. Da ville jeg sagt: "Jeg liker ikke at du tegner på veggen. Nå vil jeg at du skal hjelpe meg og vaske".

[♡ A & E ♡]

Da får jo barnet en kosekvens, at det må vaske opp igjen. Hva er grei konsekvens istedefor husarrest tenker du? Om barnet ikke har holdt innetider eller lignende?

 

Interessant diskusjon