Gå til innhold

Tåler ikke stress/langvarig utbrendthet


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Vet du hva en slik sykdom kan hete der vedkommende sier at han ikke tåle stress?

 

Hva heter sykdom som skyldes alvorlig og langvarig utbrendthet? Er utbrendthet tidsbegrenset slik at etter en viss tid heter diagnosen noe annet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg fikk diagnosen utbrent for 1,5 år siden.. Har ikke blitt frisk, siste året har jeg blitt mye verre, og denne vinteren har vært grusom.

 

Jeg er nå under utredning, legen mener det kan være ME, jeg håper i det lengste at det ikke er det. Har vært inne på om det kan være fibromyalgi, men siste tiden har jeg vært gjennom sinnsykt mange prøver for å finne ut om det har noe med stoffskiftet å gjøre. Er visst flere ting som kan være feil med stoffskiftet enn at det er for høyt eller lavt, så da må de finne ut i hvilken av kroppens 7(?) hormonproduserende steder det er noe galt.

 

Jeg er så lei at jeg ikke vet om jeg skal gråte eller kaste opp, tenk å våkne en dag full av energi, jobbe hver dag, frese rundt på barnas fritidsaktiviteter om ettermiddagene og til og med orke en konsert eller fest noen ganger i året! Istedet løper hele livet forbi meg som en karusell jeg ikke klarer komme på..

 

Nå håper jeg av hele mitt hjerte at de finner noe galt med hormonene mine, det har visst veldig mye å si for energiproduksjonen i kroppen, og det finnes medisiner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

X fingre for deg! Utredningsprosesser kan være slitsomme med mye usikkerhet, men hold fast ved det du vet gjelder for deg. Samma hva blodprøver og andre undersøkelser kommer fram til, din sannhet er likevel din sannhet og din opplevelse.

 

Jeg håper også for deg at du blir frisk og at du inntil du blir frisk kan få bedre livskvalitet ved hjelp av medisiner.

 

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg ble utbrent sommeren 09, sykmeldt fra sep til feb 10.

 

jeg er enda ikke bra, makter bare jobbe en dag i uken 7 timer sa er jeg sliten. jeg var så ille den gangen jeg ble sykmeldt. att jeg ik klarte røre armer, svimte lett av, hjerte bank osv..

 

jeg begynte og jobbe 80 prosent etter sykmel grunnet ny jobb. men jeg kjente da att det var for tidlig og begynne og jobbe igjen, men holdt ut til mai og har siden jobbet bare litt og litt. da jeg begynte og jobbe for tidlig, og dratt på meg utbrenthet kronisk.

 

Jeg ble utbrent av over jobbing.

 

men noen som ovenfor kan ha fått utmattelses sykdrom.

 

Er vondt og ha det sånn, for ingen tror du har det dritt fordi dagene kan være så forskjellige. og man føler aldri man blir frisk..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært utbrent, og kroppen min tåler ikke lenger samme mengden stress og press som før. Det tok flere år å komme ovenpå igjen. Nå er det akkurat som om kroppen min fysisk streiker lenge før jeg kommer til den grensen jeg engang hadde for hva jeg tålte. Det er akkurat som om cellene i kroppen husker og ikke vil tilbake dit.

 

Det er vel ingen sykdom som forårsaker utbrenthet, men er en utbrent så er en det av foregående stress og press fra samfunnet. Hvor en har strukket seg altfor langt i lang tid, og prøvd å leve opp til kravene fra samfunnet og samtidig klare alt annet.

 

Nei, det er ikke tidsbegrenset, for utbrenthet kan ta åresvis å komme seg fra. NAV kan sikkert ha sine grenser, men ikke kroppen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er under utredning på 6. (!!!) året for rygg-, ledd-plager, utmattethet osv. Dritt lei!!

 

Jeg bare lurte på hva sier NAV hvis man får diagnosen ME og hva sier de om man får diagnosen utbrenthet.

Jeg håper jo på å bli bedre, men frykter veldig hva NAV finner på hvis man ikke blir bra nok fort nok. Jeg har fler ganger opplevd NAV som et flerhodet monster, mens alt er fryd og gammen når vedtakene endelig er fattet.

 

Jeg kan ikke fatte at det skal ta så langt tid for å få henvisninger/komme inn til spesialister. Jeg har ventet ca 1 år for hver spesialist-undersøkelse, og da går årene fort, siden jeg bare får en henvisning av gangen... Sukk...

 

De siste årene har vært bedre, spesiellt det siste året, etter at jeg begynte å "gi faen" og ta mere hensyn til meg selv, ikke tenke så mye på hva NAV og andre vil ha av meg. Ta det rolig og hvile når jeg trenger det. Faktisk unne meg å har det fint og hyggelig sammen med barna. Komme litt videre i livet, på min egen, sakte måte. Pluss at moren min (som heldigvis er lege) har funnet frem til noen oljekapsler som hjelper på leddene mine.

 

Man må ikke legge liste høyere enn at man når opp. Å hente posten og kaste søpla kan være en bragd! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hvordan var din diagnostiseringsprosess? Og hva skiller kronisk utmattelse fra utbrendthet?

 

hi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20.01 her...

 

Dette er en laaaang historie, sukk.

Jeg har vært innom fysioterapeut, manuelterapeut, ortoped, rygg-spesialist-senter, ortoped igjen, revmatolog, medisin (hjerte/lunge, masse blodprøver), div røntgen/MR (hender, føtter, rygg, bekkenregion), DPS (utredning hos DistriksPsykiatrisk Senter), kiropraktor, revmatolog igjen (skal også be om å få komme tilbake igjen nå etter denne vinteren og de nye erfaringene), nevrolog. Mulig jeg har glemt noen underveis der, har født barn og vært dritdårlig og hatt pes med Nav, bf og bv(pga min sykdom og bf) samtidig med alt dette.

 

For min del begynte de fysiske plagene da jeg født eldstemann for snart 51/2 år siden. De stakk feil da de satte epidural, etter det har jeg hatt ryggproblemer, og etterhvert leddproblemer i hele kroppen, med morgensmerter, forverring ved kaldt vær og væromslag.

Det hører med at bf er gal (ikke på tull) og har vært en enorm belastning og trussel, og jeg har vært fra meg av redsel og helt utmattet av ham. Jeg har vært kvalm og hatt "dårlig mage" hver dag de siste 3 årene også... og hatt søvnproblemer kombinert med svangerskap/barsel og småbarn.

 

Har mange ganger opplevd å nærmest "besvime" på sofaen, hvor jeg bare ligger helt stille og venter på at kreftene skal komme tilbake. Spesiellt vinterstid. Tåkesyn, svimmel, ukonsentrert, dum i hodet, fryser hele tiden, osv. Stor forverring dagen etter at jeg ahr tatt meg ut for mye, selv om det var hyggelige ting som gav meg rekreasjon der og da.

 

Pr idag har jeg MYE mindre kapasitet enn andre, er ikke i nærheten å kunne jobbe, har nok med meg selv og barna. Prøver å få livet vårt til å være bra her vi er nå, innenfor mine grenser for hva jeg klarer. Det går mye bedre enn de første årene, da var det et helvete. Har hatt hjemmehjelp noen år, det var flott, men også utolig deilig da jeg kunne si opp dem. :-)

Skal vel igang med utredning for ME, legen min har antydet at hun kunne tenke seg det, jeg har vært skeptisk, fordi jeg kan klare endel, for så å punktere fullstendig. Føler også at ingen har tatt tak i de fysiske plagene mine, jeg her for f*** en kul på ryggen der de stakk feil, og smertene stråler ut i bekkenet og oppfører seg ikke som sinte muskler i det hele tatt. (De mener jeg er en vanlig "ryggpasient" og skal være aktiv så vil det bedre seg. Jeg har prøvd i over 5 år, det bedrer seg ikke på den måten, det blir verre. Hvile derimot hjelper...)

Føler at jeg ikke blir tatt på alvor, og hadde ikke halve slekta mi vært leger så tørr jeg ikke tenkt på hvordan jeg hadde hatt det. Den som faktisk har ideer til hva som feiler meg og hva vi kan gjøre med det er moren min. Legene virker som om de ikke gidder å tenke seg om engang. Og siden jeg har (bla) vært til utredning hos DPS, så ser de på meg på en litt annen måte.

Jeg vil ha en dr. House!! :-)

 

Jeg har også en psykolog til å hjelpe meg med å håndtere alt bf har utsatt meg og barna for, og hun er en stor støtte å ha i alt dette. Hun snakekr om at jeg har vært forstrekt over langt tid, og har traumer etter alt jeg har opplevd, og at dette kan bli bedre hvis jeg ikke blir utsatt for dette om og om igjen. Så jeg er på en måte prisgitt en gal mann, skikkelig ekkelt, men han har ikke sett barna på over to år, og jeg har bare møtt ham på et fåtal møte i denne tiden.

 

Jeg var i utgangspunktet en ressurssterk person, men lang høyere utdannelse, men det hjelper lite når alt ble som det ble... Jeg ønsker meg en elelr flere klare diagnoser som kan forklare alt jeg sliter med, slik at nav (og alle andre) kunne tro på meg. Og jeg kunne få vite hvilke premisser jeg har videre i livet. Nå bare prøver jeg å leve best jeg kan mens jeg venter. VEt ike om jeg noen gang kommer til å få noen diagnoser heller... sukk..

 

Dette ble litt rotete, men kort fortalt har jeg nok noen fysiske plager, pluss en eller annen form for utmatning pga bf. Jeg har ingen tro på at jeg blir helt bra, men håper å kunne jobbe deltid om noen år, kanskje... Inntil da lever jeg på nåde fra nav...

 

Håper du får et lettere løp frem mot diagnose og hjelp enn jeg har hatt så langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hi her

 

Det er vanskelig når en ikke kan kutte kontakten med en som gir en dårlig helse, det er en krevende livssituasjon.

 

Det finnes ressurssentre for ME, som skal bistå i utredning. Dette bør du komme igang med så snart som mulig. Siden du allerede går til psykolog trenger denne kun et oppdrag fra nav om spesialisterklæring for å utelukke at utmattelsen din skyldes noe psykisk. Utelukkelse av psykiske årsaker er en vesentlig del av utredningen.

 

Hva er diagnosekoden for utbrendthet?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20.02

 

Jeg har ikke sett noen diagnose i forhold til utmatningen. Jeg har diagnosen kronisk lumbago av alvorlig art og grad (det betyr skikkelig vondt i ryggen, vi vet ikke hvorfor...) og senefestebetenelser i alle ledd (dette var en foreløpig diagnose i '09). Jeg har ikke sett mye papirer hvor det står diagnosekoder osv, de ligger vel inne på datasystemet hos lege/sykehuset.

 

Det med psykiske årsaker blir jo en gråsone, siden det er vanskelig å si hvordan jeg ville ha vært uten bf som kan poppe opp med ugjavne mellomrom.

 

Vet ikke om det er ME, har egentlig sluttet å forholde meg til alt dette, prøver bare å leve på en slik måte at jeg får mest mulig ut av dagene. Så får legen gjøre det hun mener er riktig, hun lytter ikke til meg uansett. Er lei etter så lang tid...

Men det er vel ME som gjenstår å utrede nå, tror jeg...

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, slitsomt når legen ikke samarbeider og du ikke opplever å bli hjulpet, men dersom du har fått en diagnose som gir deg rett på utbetalinger fra Nav, har du kommet langt. Da kan du leve på den måten som gir deg mest mulig energi og livskvalitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...