Flere her inne med en kronisk syk mann?

[Anonym bruker]

Eller syk på en eller annen måte,som ikke ser ut til å gå over?

 

Har dere noen gode tips til å forbedre et sånt forhold? Jeg føler min syke mann blir mer og mer deprimert,og det begynner å inn på meg.

Jeg klarer ikke å sette meg inn i hans situasjon,for jeg har aldri hatt det sånn selv. Og det er vanskelig å ikke av og til tenke på hvordan et liv med en frisk mann kunne ha vært. Jeg vil ikke ut av forholdet heller, men det legger en stor mørk skygge over livene våre at han ikke er frisk.

 

Flere som har det sånn?

[Anonym bruker]

Ja, bare at det er motsatt - det er jeg som er syk Veldig tungt til tider ja, og jeg har mye dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Det tror jeg min mann har også. Er nok ikke lett for noen av partene. Sikkert værst for den som er syk. Den som lever ilag med den syke trenger jo egentlig ikke å leve sånn, men en velger det jo likevel, fordi en er glad i partneren sin.

[Anonym bruker]

Du som er syk, villle du vært i lag med mannen din hvis det var han som hadde sykdommen din?

[Anonym bruker]

Vanskelig spørsmål, men jeg tror faktisk ikke det.... Mannen min er verdens beste, så han takler det....bedre enn jeg ville gjort.

 

Hva med samlivsterapi? Kan du dra bort litt innimellom?

 

 

[Anonym bruker]

Det er ikke meg du spør, men jeg svarer likevel fordi jeg er kronisk syk og lever med en funkjsonsfrisk mann.

 

Vi har vidt forskjellig personlighet. Han er den tålmodige, mens jeg er den utålmodige. Dermed ville det vært en større utfordring for meg å leve med en syk mann enn det er for han å leve med en syk kone. Det er krevende nok å leve med meg selv.

[Anonym bruker]

Jeg føler samlivsterapi blir så dramatisk. Vi har barn også,og er ikke så lett eller gøy å spørre om barnepass hver uke heller.

Vi er ikke helt der enda,kanskje vi trenger det en gang i framtiden.

 

Hvis du synes mannen din er verdens beste,så hadde du sikkert blitt i forholdet hvis situasjonen var motsatt også.

[Anonym bruker]

Hvis han har en kronisk lidelse kan det være lurt å melde deg inn i en pårørende forening for psykiatrien eller gå på kurs om sykdommen hans.

 

Ellers kan kommunikasjonskurs ala PREP- være en god idè.

[Anonym bruker]

jeg har levd med en kronisk syk mann i tre år nå, og orker faktisk ikke mer. han er dypt deprimert og det finnes ingen håp. han nekter behandling eller grep for å gjøre livet bedre, og nå har det gått så langt at han legger skyld og ansvar over på meg.. så jeg går. har selv vært alvorlig syk i mange år i ett annet forhold, og da valgte jeg selv å gå for å skåne han jeg var sammen med, tok meg noen år å komme på beina og har aldri vært nede igjen siden, men nå begynner nåværende mann å bryte meg ned. og det kan jeg ikke la han gjøre pga barna jeg har ansvar for. de kommer før alt annet for meg her i livet.

 

men det er et tungt valg å gå, og jeg er redd han aldri vil komme seg opp igjen. men jeg kan ikke leve med den skyldfølelsen jeg har nå ifht barna i familien vår.

[Anonym bruker]

HI her. jeg er tålmodig av meg. Men hvis en begynner å tenke litt,så er det jo egentlig veldig kjipt og kjedelig å være tålmodig. Det føltes egentlig slemt å skrive. Og jeg synes jeg høres egoistisk ut i innlegget mitt. Jeg føler jeg burde hatt mer forståelse for mannen min. Men jeg er så dårlig på sånt,hvis jeg ikke får oppleve det selv. Noe jeg selvsagt ikke kunne tenkt meg..huff

[Anonym bruker]

Modig gjort av deg 15.13. Høres ut som mannen din trenger psykisk hjelp. Kanskje dette blir det sparket han trenger for å få hjelp da.

[Anonym bruker]

Det som er dramatisk, er at så mange par kommer til samlivsterapi som en siste utvei! Plutselig kan du oppleve at det er for seint - deres problemer har blitt så store at motivasjonen for å få samlivet på beina er borte.

 

Men her er det vel mest mannen selv som bør søke hjelp? Og så kan ektefellen finne en interessegruppe for pårørende av psykisk syke? LPP heter foreningen for de pårørende tror jeg. Man trenge rikke si noe om hvilket familiemedlem det er som er syk, ingen trenger detaljer fra de andre medlemmene, og ingen behøver å bli "utlevert" med sin sykdom.

 

Ektefellen trenger i alle fall hjelp med å leve sitt liv parallelt med den syke, finne lyspunkter i hverdagen og små frisoner der depresjonen til mannen ikke har noen makt. Og så trenger man å finne en måte å leve på der man ikke tar på seg ansvaret for den deprimertes humør, nykker og svinging mellom gode/dårlige dager.

 

Hilsen en som har vært der, og nå er skilt...

[Anonym bruker]

ja han trenger hjelp, men finnes ikke interessert. de to første årene dopet han seg ned på antidepressiva, han overmedisinerte hver dag og løgnene var mange og slitsomme. det siste året har han vært av medisin på eget intiativ, men fungerer ikke for det. han har gitt opp å få orden på livet sitt og synes terapi er bare tull, så han sitter hjem og gjør minst mulig bortsett fra ting som kun interesserer han og ikke har noe nytte for noen andre enn han selv.

 

så min tålmodighet er over. jeg har stått for alt av det praktiske og økonomiske nå i over to år, med tre barn og hus. så nå klarer jeg ikke mer, orker ikke se sorgen til ungene mine når jeg gråter fordi han bryter meg ned når han selv sliter.

 

jeg er veldig empatisk og tålmodig, og jeg skulle så inderlig klart å stå det her ut, men det ble for tøft for meg. på toppen av alt har han reist fra oss 3 ganger i denne 3 års perioden og vært bort noen mnder hver gang. jeg har også gått gjennom ett uplanlagt svangerskap under denne perioden. OG det er en ex og andre barn i bildet som ikke får det de trenger av han hverken økonomiskt eller emosjonelt.

 

så jeg må ut. for å overleve og sikre lykken til barna mine MÅ jeg ut. er midt i bruddet nå, og er fortsatt ikke sikker på om jeg er sterk nok til å stå løpet ut, men jeg vet jeg må..

 

hilsen 15.13

[Anonym bruker]

Depresjon er "smittsomt"

Men tenk med deg selv: hvem blir egentlig hjulpet av at du også har det dårlig? Blir mannen din liksom noe "friskere" av at dere begge er sjuke?

 

Sykdom kan ikke "deles" for å bli mindre. Mange byrder kan deles, men ikke sykdom ...

[Anonym bruker]

Masse lykke til! Du får gjøre det som er best for deg og barna.

[Anonym bruker]

Takk for svar..noe å tenke på. Jeg er dessverre litt som en mann på dette område med terapi. Han er mer typen til å ville det. Jeg føler det blir for dramatisk da..

[Anonym bruker]

likte ordene dine 15:29

 

vi har forresten også gått til familieterapi, men det funket ikke fordi han ikke mente det var noe vits og det ble kun fokusert på ett tema hver eneste gang. så vi ga opp det også.

 

tror jeg og barna har det best alene, så håper jeg han får orden på segselv en dag, han nærmer seg 40 og vet vel ikke helt om det skjer.. men det er ikke mitt ansvar har jeg innsett.

 

hilsen 15:13