Bekymret for fremtiden

[ღhælgelainnღ]

Før jeg fikk barn, tenkte jeg ikke så mye på farene og truslene som fantes rundt oss her på jorda. Men nå etter at jeg har fått barn og spesielt etter at tredjemann kom, har jeg begynt å bekymre meg veldig for fremtiden deres (og min). Vet ikke hvorfor, men jeg har fått en sånn angst for at noe skal skje med oss og at vi ikke skal få oppleve mange gode år sammen. Ligger ofte våken på kvelden og tenker på grusomme ting som kan skje og har i det siste også drømt en del "katatstrofe" drømmer som er helt fryktelige. Det være seg alt fra alvorlige sykdommer, naturkatatstrofer, asteroider som kan treffe jorda, you name it. Mannen min sier jeg bør gå til psykolog (sagt i en humoristisk tone), men han syns nok kanskje jeg bruker for mye energi på å bekymre meg. Jeg vet jo at mye av dette kan man ikke beskytte seg mot og får ikke gjort noe med uansett. Men jeg skulle bare ønske at jeg i det minste kunne endret min egen tankegang, slik at jeg ikke gikk rundt og engstet meg hele tiden. Det er fryktelig vondt å kaste bort mye tid på noe negativt, når man i stedet bare kunne nyte tiden her på jorden sammen med de man er glad i. Bare et lite hjertesukk fra meg.

[lille sprelle]

Dersom du ikke klarer å "snu platen" selv, så synes jeg absolutt at du skulle snakke med noen som kan hjelpe deg med det. Det må være veldig slitsomt å gå sånn.

 

Selv har jeg vært døden nær noen ganger (bokstavelig talt). Jeg har blitt helt motsatt. Jeg oppsøker ikke døden selvsagt, men jeg er ikke redd for den heller.

[ღhælgelainnღ]

Men er det virkelig unormalt å IKKE engste seg for fremtiden i det hele tatt? Er det ingen som blir skremt og redd når de f.eks. hører om trusselen om asteroider som kan treffe og utslette hele jorda og vår eksistens? Jeg beundrer virkelig dem som overhodet ikke bekymrer seg for dette. Selv om det ikke er et fnugg man da kan gjøre om det skulle skje, så er det vel ikke urnomalt å være redd for at det skal skje? Jeg syns ikke jeg har "unormale" tanker, men i disse tider blir man jo "proppet" full av skrekk scenarioer av alle slag, så en skal være ganske hardhudet om en ikke lar seg påvirke av det og late som ingenting.

[martha <3 fillip]

Jeg kjenner meg VELDIG i igjen i det du sier. Jeg har alltid vært en person som bekymrer seg mye, spesielt for sykdommer som kreft. Men etter jeg fikk barn har tankene periodevis tatt styring. Jeg kan plutselig kjenne stikninger eller noe annet en plass og overbevise meg selv om at jeg har kreft, og lar da tankene mine gå så langt at jeg tenker på hva som vil skje med sønnen min dersom ikke BF klarer å ta vare på han. Dommedag tar også opp tankene mine, er blitt livredd torden og lyn og er sikker på at "nå skjer det" hvis været skifter fort. Nå i dag har jeg ikke disse tankene, og tenker "herregud, ta deg sammen. Jeg er helt frisk og fin! Og været, dommedag, orkan, stormer, astroider, får jeg ikke gjort noen ting med." Det skal sies at jeg har fått god hjelp av helsestasjonen. Jeg har ikke snakket med noen psykolog, men bare snakket med helsestasjonen og fått hørt at dette normalt. Det var godt å prate med noen som ikke kjente meg og som kunne fortelle meg det jeg trengte å høre. Hun anbefalte meg å ha en "bekymringshalvtime", hvor jeg satt meg ned en halvtime og skrev ned alt jeg bekymret meg for, og da skulle jeg virkelig bekymre meg, når den halvtime er gått skal du ikke bekymre deg mer.

 

Uansett, du skal ikke tenke at dette er unormalt og du er ikke alene:) Lykke til, og prøv å tenk positivt )

 

Klem

[Collette]

Jeg tror det er ganske normalt å ha slike tanker og jeg kjenner mange som tenker som deg. Men selv om det er normalt, så betyr ikke det at det er nødvendig å ha slike tanker. Hvis disse tankene plager deg mye, så hjelper det nok veldig å snakke med en psykolog. Tror ikke at du trenger veldig mange timer.

 

Vi bor i verdens beste land og sannsynligheten er svært liten for at vi skal bli rammet av noe. Jeg tror at det er nettopp derfor mange har disse tankene også. Hvis du hadde bodd i et fattig og korrupt land, hadde du nok vært opptatt av hvordan du skulle skaffe nok mat og tak over hodet til familien din. Tror neppe du hadde bekymret deg for asteroider da. ;-) Vi har det for godt, derfor bekymrer vi oss for det usannsynlige.

 

En ting som har hjulpet mange, er å skrive ned 5 ting hver dag som du er takknemlig for. Det kan være at mannen din ga deg et kyss, at barna dine sa noe morsomt, en kaffekopp i sola eller noe annet som gir deg glede. Hvis du får fokuset over på takknemlighet, så blir lykkefølelsen større og katastrofetankene mindre.

[Mammahjertet <3]

Ta en titt på denne linken http://no.wikipedia.org/wiki/Generalisert_angstlidelse

 

Jeg tror det er noe slikt som plager deg. Og det er faktisk mulig å få god hjelp hos psykolog. Og en trenger ikke å være helt vrak for å oppsøke psykolog. Alle og en hver kan ha behov for å snakke med noen i blant.

 

Ikke la noe slikt ta fra deg mange av gledene i livet

 

Lykke til!

[Huldretussa ' en av hver sort']

Las for litt siden at en kvinnes psyke forandrer seg etter hun har blirr mor. Artikkelen var illustrert med et bilde av noen i et fly, og med en kommentar om at det ikke var unormalt å bli redd for ting man tidligere ikke var redd for (før man fikk barn) feks det å fly.

Kjenner meg så aldt for godt igjen i det du skriver. Med 1.mann jobbet mannen nattskift og jeg var redd for at det skulle skje noe med meg på natta slik at poden kom til å ligge å hyle til langt ut på morgenkvisten. Med nr 2 var det litt mer som du beskriver; frykt for naturkatastrofer og en dyster framtid. Det som hjalp for meg med tankene etter nr to var at jeg bevisst sa til meg selv når tankene kommer at dette er ting jeg ikke kan styre/ ikke vet noe om, og jeg har ikke lyst å bruke den lille tiden jeg evt har igjen til å bekymre meg, at jeg heller skal nyte den. Eller at hva er vitsen med å gå et helt liv å bekymre seg for noe som ikke skjer. Og så avslutte tankerekken her, og finne på noe annet. Prøv å styre tankene dine så fort du kjenner de vanskelige tingene dukker opp. Ikke tillat deg å dvele for mye med det, snakk til deg selv, tenk på noe annet, distraher deg selv.. Gir man slike tanker for mye rom er det lett å komme inn i en dårlig spiral.

Om du ikke klarer å få styr på dette på egenhånd snakk med helsesøster på neste kontroll! Hun kan hjelpe deg, evt henvise deg videre om det er behov. Hun har helt sikkert vært borte i dette før. Du har fått et lite menneske som du har ansvar for (og ønsker alt det beste for fremtiden) er ikke rart at man kan bli litt overloaded av alle potensielle farer (både de mer "vanlige og de ytterst uvanlige")

 

Til slutt en liten klem til deg HI, vet så alt for godt hvordan du har det