Gå til innhold

Jeg sliter sånn! :(


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

I korte perioder har jeg alt for mye energi. Jeg får ikke til å sove, bare løper rundt og gjør masse husarbeid, setter i gang masse prosjekter på en og samme tid og klarer rett og slett ikke finne roen i hverken kroppen eller hodet. Dette kan vare alt fra noen dager til 1-2 uker.

 

Når denne perioden er over går jeg over til utslitt modus.

Jeg får ikke sovet nok, vil bare sove, sove og sooove døgnet rundt, og jeg fungerer ikke i det hele tatt. Svimler rundt med hodepine og blir rar i kroppen siden jeg ikke får i meg nok mat. Lunta mi blir veldig kort, og jeg preges i denne tiden av mye dårlig samvittighet ovenfor barnet mitt som jeg stort sett alltid er alene med (har ingen i nærheten som kan avlaste, har fortsatt ikke fått barnehageplass)

 

Så har jeg perioder der jeg konstant er trett, men ikke får til å sove før jeg er helt utslitt. Disse periodene får jeg også hodepine og rar følelse i kroppen. For ikke å snakke om at jeg blir totalt forvirret over alt. Hvilken dag er det, er det dag eller natt osv.

 

Det værste med dette, er noe jeg er utrolig flau over, og har dårlig samvittighet for. Jeg føler meg som verdens værste mamma, for ofte når barnet mitt våkner og skriker for han vil bli tatt opp, så våkner jeg ikke skikkelig. Jeg våkner akkurat nok til å høre han litt, men så sovner jeg av, eller føler meg "lammet", ikke våken nok, til å klare å registrere hva som skjer, stå opp og hente han.

 

Hva kan jeg gjøre for å klare å fordele energien og søvnen på en vanlig måte? Hvordan kan jeg fungere som et menneske? Barnet mitt fortjener en god og fungerende mamma, og jeg er ingen av de delene :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tror du har kommet ut av dagrytmen.

 

Rutiner i hverdagen er alfa o mega!

 

Sørg for å stå opp kl.07-08, tving i deg en brødskive om du ikke klarer å få i deg mat.

 

Gå i dusjen, ordn deg for dagen. Da dere en tur ut. Lag lunsj, så middag, lek med barnet ditt.

 

Du må rett og slett bare komme i en rutine. Så faller søvnen og energien på plass.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig for oss å si hva det er .... Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt meg en tur til fastlegen.

Den første tanken som slår meg er om du kan være manisk-depressiv...

 

Klem :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med anonym over her, høres veldig manisk depressiv ut. Har en venninne som slet med det, og det var sånn som du beskriver det, men ble verre og verre for hver gang. Hun er nå heldigvis frisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hørte på radioen her om dagen om en bipolar lidels, det hørtes litt sånn som du beskriver det. Ta en tur til legen du :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare for å gjenta de andre over her: Det høres ut som du er mansik depressiv ja. Det er ikke bare å bare.. men man må nok søke hjelp. Er jo ikke sikkert d er d! Kanskje d kan være en ide å starte med å ha gode rutiner slik som hun første nevnte? Ta kontakt med legen din.. kanskje du mangler b12 eller noe ;/

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ikke hør på dem som diagnostiserer deg her!

 

Jobb for å få inn en vanlig rytme: Legg deg til faste tider, stå opp til faste tider. Det viktigste er fast leggetid. Lev regelmessig, hold deg til rutiner for spising, husarbeid mm.

 

Rutiner og rytme i hverdagen kan kurere mye.

 

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal hun ikke høre på oss?

Enig i at rutiner er bra - og at det ABSOLUTT bør etableres!!!

Men det høres like fullt ut som manisk deprissivitet... Ta en tur til legen du ;-)

Og ingenting er jo bedre enn om vi tar feil :-) Men da har du iallefall fått kartlagt situasjonen din...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig 11:42.

Er selv bipolar/manisk depressiv og kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Ville tatt en tur til fastlegen og fått en henvisning til psykolog for utredning.

 

Lykke til HI!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud..skrev et svar lenger opp her hvor jeg sier at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene. Er manisk depressiv selv. Ingen av oss har da stilt noen diagnose, men det HØRES ut som om det KAN være det som er tilfellet her. Råder da henne kun til å gå til legen. Håper jo selvfølgelig at det ikke er det som er saken, men er nok veldig lurt å få det sjekket ut om det kan være det. For det er ikke godt å ha det sånn!

 

Ikke hør på oss...for noe tull. Vi prøver da bare å gi velmenende råd. Ingen av oss er skikket til å stille en diagnose uansett.

Men noe som er veldig viktig for bipolare eller deprimerte generellt er å holde på en god døgnrytme og få nok søvn.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan bare si meg VELDIG enig med 17.28!!!

Som hun sier så er ingen av oss skikket til å stille diagnoes - men i det lille HI skrive så er det mye som er SVÆRT likt på mansik depressiv diagnosen. Kun legen kan hjelpe henne til å bekrefte eller avkrefte dette ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje du er stresset. Du lider av flink-pike syndromet og vil gjerne klare alt hele tiden, perfekt.

Kanskje du har adhd. Kanskje det er stoffskiftet.

Det kan være mange årsaker til at det er slik, men om du opplever at denne forvirringen er en så stor belastning så ville jeg anbefalt deg å prate med en lege, beskriv det du opplever, også det du ikke nevner her. Kanskje det er noe du behøver behandling for kanskje ikke. Lykke til iallefall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar! Beklager at jeg er sen med å svare dere, men har tatt enhver mulighet til å slappe av/sove.

 

Ser mange av dere mener det kan være bipolar lidelse. Har prøvd å lese litt om det, men blir ikke helt klok.

 

Her tror jeg at jeg har funnet en symptomsliste: http://www.nettdoktor.no/sykdommer/fakta/maniskdepressiv.php

 

Som jeg skrev i hovedinnlegget så blir jeg jo i perioder veldig rastløs, og setter i gang masse prosjekter på en og samme tid.

 

Mer pratsom blir jeg bare mot en person, og det er den eneste jeg stoler 110 % på, den ene jeg føler jeg kan fortelle alt uten at det blir brukt mot meg. Han er den eneste som får se min virkelige hyperaktive side nå, og han kan si at jeg til tider er veldig plagsom med all jabbinga og synginga.

 

Distraherbarhet: Konstentrasjon har jeg ikke i det hele tatt.

Jeg slet veldig på skolen på grunn av det, for jeg klare ikke å følge med, og det lille jeg fikk med meg glemte jeg med en gang, da jeg også sliter med å huske. Jeg droppet ut av videregående...

Jeg får heller ikke til å konsentrere meg når jeg snakker med venner og bekjente verken når jeg møter dem eller snakker med dem i telefonen. Jeg får med meg litt og klarer å følge med en stund, men så faller jeg så fort ut. Jeg har blitt fortalt at jeg er plagsom på den måten at alt må repeteres.

 

Økt sosialisering sliter jeg IKKE med. Jeg har nærmest sosialangst. Ble sterkt mobbet gjennom hele barneskolen, og har ingen selvtillit.

En periode var det så ille at jeg låste meg inn på et rom når det ringte på døra...

 

Jeg har verken jobbet eller gått skole på noen år, fordi jeg tør ikke tilbake.

Jeg vet hvor slitsom jeg er, når alt må forklares igjen og igjen, og jeg likevel ikke klarer å gjøre det rett/huske det. Jeg vet hva jeg vil bli da...

 

Jeg har også blitt dårligere til å skrive med alderen.

Da jeg var liten var jeg full av fantasi, og det å skriver historier var det beste jeg visste. Var flink med rettskriving, men slet veldig med komma og punktumsetting.

Men nå har jeg plutselig blitt mye værre. Jeg må alltids google masse ord når jeg skriver på forum/blogger for å virke litt seriøs.

 

Det jeg synes er det værste med meg selv er altså humøret mitt, for det er ikke noe som går utover bare meg, men også andre.

Jeg kan til tider bli litt paranoid og tenke at ingen er gla i meg, blir veldig fort sint, men dette har jeg heldigvis ikke vist til venner.

Men min bestekompis og eks har opplevd mye av sinnet mitt. Jeg blir sint av små bagateller, og skjønner ikke selv hvorfor jeg blir det. Sier jo så klart unnskyld etterpå, men hva hjelper det når jeg allerede har tråkket over grensen?

Tenker på det stakkars barnet mitt, som har en ubrukelig og sint mamma :(

 

Beklager om dette ble langt og forvirrende...

HI

 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

bipolar lidelse,adhd, personlighetsforstyrrelse...kan være mangt, be om henvisning til utredning nå. lange ventelister.

 

psyk.sykepleier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

først må fastlegen din henvise deg til f.eks et DPS. De vurderer om du kvalifiserer til utredning, dessverre veldig mange som får avslag , men da klager du gjennom fastlegen din igjen.

utredning foregår hovedsaklig gjennom samtale hvor du går gjennom et "spørreskjema", dette er omfattende arbeid og du må regne med å gå der minst 4 ganger. Når de har fått stilt en riktig diagnose begynner arbeidet med å finne riktig behandling. Fastlegen i samarbeid med utreder kan vurdere hvilke medisiner du EVT kan starte opp med, og hva du vil proffitere på av behandling.

Veldig in med gruppeterapi for tiden, kognitiv adferdsterapi osv.

 

Fordelen med å få kommet til utredning er at du da slipper å måtte vente med å bli fanget opp av helsevesenet til du har havnet i akuttkrise/innleggelse.

Beklager litt rotete svar, men holder på med bleieavvenning her og må fly frem og tilbake;)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Synes det er bra at du tar opp problemet ditt her, det er første skritt mot en løsning på det :)

Som flere av de over skriver så er det mye forskjellig som kan være årsak til dine symptomer og plager, så ikke heng deg for mye opp i enkelte diagnoser foreløpig!

Ring til legen din mandag og be om en dobbeltime, si at det er viktig og at du må ha en dobbeltime. Da slipper du at legen har dårlig tid til deg. Om du synes det er vanskelig å snakke med legen, så ta utskrift av dine egne innlegg her og be ham lese det før dere begynner å prate. Hvis du ikke har skriver bruker bibliotekene å ha.

 

Det at du tar opp dette synes jeg vitner om at du er en mamma som ønsker å gjøre det som er riktig for barnet ditt og deg selv. Det er ikke alle som tør be om hjelp når man virkelig trenger det fordi man er redd for å virke svak. Men det å vite når man har for mye til å greie det helt selv - og så be om hjelp... det vitner om styrke og vilje til å endre situasjonen! :)

 

Du KAN få det bra igjen! :) Jo fortere du setter i gang med å få hjelp dess fortere vil livet ditt bli bedre igjen! Bestem deg for at uansett hvordan formen din er mandag, så SKAL du ringe legen din - da er du i gang og ikke lenger alene om dette.

 

Lykke til! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...