Inspirert av henne som ble dumpet fordi hun hadde barn...

[Anonym bruker]

Er enig med dem som skrev om at det absolutt er en gyldig grunn og sann forklaring. Jeg har hatt det slik i snart 3 år som singel alenemor.

Min situasjon er slik: jeg har veldig høy lønn, eget hus og bil, er selvstendig, har egne interesser, slank, sporty og god samtalepartner. Er ikke for desperat og kan overhode ikke flørte eller henge på mannfolk.

Men jeg er fortsatt singel. Og SAMTLIGE av dem jeg har involvert meg i/sjekka opp, sier det samme: de hadde glatt gått inn i et forhold med meg hvis jeg ikke hadde hatt barn. Etter at jeg får sånn beskjed, er det ofte at de finner seg fast følge som er yngre og barnløs.

Sist var det faktisk i går - en jeg prøvde meg litt på ifjor sommer, som gikk veeeldig rask ut med å si at han ville bli sammen med meg osv, for så å kutte hele kontakten nesten fordi jeg hadde barn (noe han visste fra før). I går møttes vi igjen, og det ene ledet til det andre. Jeg er god med hans barn, og vi klikker kjempebra sammen på alle måter, kan sitte og snakke om alt og ingenting hele natten, har felles interesser osv. Likevel forventer jeg at han ikke vil ha noe videre med meg å gjøre.

Så, dere som har prøvd flere ganger og har fått avslag fordi dere har barn - det ser faktisk ikke så lyst ut. For min del har jeg innsett at jeg må nyte de gode stundene med mannfolk så lenge de varer, og ikke forvente noe fortsettelse, og belage meg på å være alene til ungene har flyttet ut. Ikke noe optimal situasjon, og jeg er ofte lei meg når jeg ser andre jenter som får nye kjærester, gifter seg og får flere barn, men prøver å lære meg å leve med det.

[Anonym bruker]

Jeg blir litt overrasket over å lese disse innleggene, faktisk. Jeg tenkte litt sånn da jeg ble singel at ingen ville vel ha ei alenemor på tredve med to unger og forberedte meg på å være alene lenge. Men så dukket altså han som nå er min samboer opp. Han har en sønn og hadde vært singel noen år og har også mange kompiser som er fraskilte og har barn. De var alle sammen skjønt enige om at det de "gikk etter" var kvinner som hadde barn fra før, rett og slett fordi de da slapp å få flere barn. Skulle han begynt med ei som ikke hadde noen fra før, ville han jo høyst sannsynlig måttet "stille opp" på nytt, ettersom de fleste jo ønsker seg egne barn.

 

Et annet aspekt med det er at jeg som mor vet hvordan det er å ha barn, hva det innebærer av ansvar, og det var også viktig for min nåværende samboer. Jeg forstår at jeg ikke alltid kan få førsteprioritet, rett og slett fordi han har en sønn som trenger han. Damer han hadde datet tidligere, som ikke hadde barn, var ikke alltid like forståelsesfulle og kunne ofte bli sjalu på sønnen hans, noe han syntes var vanskelig.

 

Eksen min og faren til mine barn har funnet seg ei ny dame og hun er 30+ og barnløs. Vi har et godt forhold og han fortalte meg til å begynne med i forholdet deres at han nølte litt, nettopp pga at hun IKKE hadde barn. Han hadde jo to og følte seg forsynt. Men nå har han forsont seg med det og godtatt at skal han være sammen med henne må han få flere barn, selv om det kanskje ikke står høyest på ønskelista.

 

Så det er ikke alle menn som ønsker seg dame uten barn. Tror dere rett og slett bare har vært uheldige med de dere har truffet. Ikke gi dere og ikke slå dere til ro med at det ikke finnes noen dere ute, for det gjør det!

[Anonym bruker]

De mennene jeg truffet har alle barn. En av dem har 3 barn som mine barn går utrolig fint overens med - jeg får "kjeft" av hans barn hvis jeg er innom på besøk og ikke har mine unger med. Så mye av tilpasningsproblemet hadde vært løst her - likevel vil han ikke ha flere barn inn i familien, bare rote av og til. Har begynt å bruke mannfolk slik de bruker meg - for ingen klarer å forelske seg i meg uansett.

 

Det at jeg ikke skal slå meg til ro - er det virkelig sunt å lete og lete og bli skuffet gang på gang på gang og tape for noen "bedre", istedet for å innse realiteten?

 

HI

[Anonym bruker]

Lurer på om dette kan ha noe med hvor man feks bor å gjøre, hva slags miljø men tilhører. Jeg har aldri hatt mangel på friere, til tross for at jeg fikk en sønn tidlig og var singel i mange år. Det samme gjelder venninner av meg som er blitt alene med barn, vi har alle funnet oss nye, kjekke, flotte menn. Og jeg har, av de frierene det aldri ble noe mer med, vært den som gikk, av helt andre grunner enn barn/ikke barn.

 

Kanskje storbyfenomen at menn vil ha unge, spreke, ubesudlede damer uten bagasje?

[Anonym bruker]

Jeg bor ikke i storby, bor i en mellomstor bygd, og har en del kontakt med folk fra nabobygder. Så her slår det ikke til

 

HI

[Anonym bruker]

Vel, kan det da ha noe med alder å gjøre?

 

Unge menn (under feks 25) er kanskje både barnløse selv, og ønsker ikke ansvaret det innebærer å plutselig få ansvar for andres barn? Jeg vet ikke. Det fenomenet du beskriver er bare ikke så kjent for meg. Og da er det nok håp for deg og, når jeg klarte å huke en kar.

 

Tenker på en bekjent av meg, en jente i slutten av 20-årene. Hun har selv ett barn, men er beinhard på at hun aldri skal finne seg en mann som har barn fra før. Og da tenker jeg at hun på sett og vis skyter seg selv litt i foten. Man kan ikke selv ha barn og forlange at de man skal date ikke skal ha det. Og nærmer/bikker man 30 er det jo overhengende sansynlig at både en selv og potensielle partnere har en historie, og kanskje også et barn.

[Anonym bruker]

Det er jo opp til deg om du vil gi opp eller ikke. Selv synes jeg det hadde vært trist om jeg måtte slått meg til ro med at ingen ville hatt meg de nærmeste 15-20 årene.

[Anonym bruker]

Altså, jeg søkte mellom 25 og 45 år, og både med og uten barn (helst med, så de vet hvordan det er og ikke forlanger at jeg skal føde et helt fotballag til dem). Er også åpen for å få flere barn, men føler ikke at det er et must. Problemet mitt at mannfolk vil gjerne rote med meg og finner meg attraktivt, men vil ikke gå inn i noe seriøst forhold - det finner dem andre jenter for, mens jeg blir stående på sidelinja som "ikke bra nok". Det skjer gang på gang og gjør at man bare blir deprimert og får skår i selvtilliten - ikke noe optimal situasjon. derfor jeg synes det er bedre å face realiteten - at ingen vil ha meg som kjæreste. Og utnytte de gode stundene jeg får med mannfolk ellers.

 

HI

[Anonym bruker]

jeg fant meg samboer uten barn, men var gravid når jeg traff han og null kontakt med bf.

 

Jeg var ikke på leting og var bare 2 mnd siden det var slutt mellom meg og bf.. men vi falt for hverandre og er sammen på 4 året og venter nr 2. Nå har vi jo en en situasjon hvor det er han og jeg som er foreldrenne til min datter(vår) vi som bestemmer, setter regler osv. Jeg er også en av dem som ikke kunne tenkt meg og blitt sammen med en som har barn fra før. Men har innsett at jeg i såfall måtte ha sett på hver situasjon.

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen kontakt med faren til mine barn, av diverse grunner, så det er ikke et problem her.

 

HI